parkinsonisme

Parkinsonismediagnosen stilles ved tilstedeværelse av bradykinesi og en av følgende: hviletremor eller rigiditet.

• Hviletremor vil si skjelvinger som er til stede i hvile, men som forsvinner ved aktivitet. Slike skjelvinger er ofte grove i bevegelsene og langsomme i frekvens.
• Bradykinesi er langsomme bevegelser og kjennetegnet ved bradykinesi er at bevegelsen blir langsommere ved repetisjon av samme bevegelse.
• Rigiditet er økt motstand mot passive bevegelser. Ved undersøkelse av dette vil legen for eksempel forsøke å strekke ut pasientens bøyde albue og kan kjenne en karakteristisk tannhjuls-liknende motstand i muskulaturen mot dette.

I tillegg er det vanlig å ha reduserte posturale reflekser som viser seg som økt falltendens. Kroppsholdningen endrer seg med tendens til fremmoverbøy i ryggraden, opptrukne skuldre og fleksjon i albue og håndledd. Det er også vanlig med mindre ansikstmimikk (maskeansikt) og fetere hud i ansiktet (seboroisk hud).

Videre medisinsk utredning gjøres for å finne årsak til parkinsonismen.

Parkinsonisme rammer cirka 0,2 prosent av befolkningen og forekomsten er økende med økende alder. Cirka én prosent av befolkningen mellom 50 og 70 år har parkinsonisme.

Den vanligste årsaken til parkinsonisme er Parkinsons sykdom, men symptomene kan også oppstå ved andre nevrodegenerative sykdommer slik som: demens med Lewy-legemer, MSA (multisystem atrofi), kortikobasal degenerasjon, progressiv supranukleær parese (PSP) eller andre sykdommer som rammer hjernens basalganglier. Parkinsonisme kan for eksempel forekomme ved vaskulær demens eller som bivirkning av enkelte medikamenter slik som antipsykotika.

Den medikamentelle behandlingen er i de aller fleste tilfeller symptomatisk. Ved Parkinsons sykdom kan dyp hjernestimulering være aktuelt. Fysisk aktivitet for å opprettholde funksjonsnivået, tilpassing av aktivitet, eventuelt fysioterapi og ergoterapeutisk hjelp er viktig.

• Parkinsons sykdom
• nevrodegenerative sykdommer
• hjernen