Plasmider, små, ringformede, supervridde DNA-molekyler som naturlig finnes i de fleste bakterier og som kan variere i størrelse fra 1 til 100 kilobaser. 1 kilobase tilsvarer 1000 baser eller nukleotider, som er byggesteinene i DNA.

Plasmider er lokalisert utenfor bakteriens kromosom og bakterien er ikke avhengig av plasmidene. Plasmidets gener setter bakterien i stand til å produsere enzymer som ikke er nødvendige for de normale stoffskifteprosessene, men kan være nyttige for bakterien under særlige vilkår. Antallet plasmider i en celle kan variere fra 1 til over 30. Plasmidene kan replikeres i cellen og nedarves fra celle til celle. De finnes også i eukaryote celler som for eksempel gjær og i mange planter. Plasmider inneholder ofte gener som koder for resistens. Det er tre hovedtyper naturlige plasmider:

  1. Col-plasmider, som inneholder gener som koder for colchiciner som hemmer bakterievekst.
  2. F-plasmider (forkortelse for eng. fertility, 'fruktbarhet'), som inneholder gener som er nødvendig for overføring av plasmid-DNA fra en celle til en annen.
  3. R-plasmider, som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens (se R-faktorer).

I genetisk forskning og i anvendt genetikk spiller plasmider en svært viktig rolle som verktøy. Man kan i laboratoriet isolere enkeltgener fra flercellede organismer og sette dem inn i plasmider. Deretter kan man bruke bakterier til å lage mange kopier av dette bestemte plasmidet, basert på bakterienes raske formering. Isolering og oppformering av ett bestemt gen på denne måten kalles DNA-kloning. Spesielt konstruerte plasmider kan også brukes i laboratoriet til å overføre gener til celler fra flercellede organismer. Se også genspleising, genteknologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.