Plasmider, små, ringformede, supervridde DNA-molekyler som naturlig finnes i de fleste bakterier og som kan variere i størrelse fra 1 til 100 kilobaser. 1 kilobase tilsvarer 1000 baser eller nukleotider, som er byggesteinene i DNA.

Plasmider er lokalisert utenfor bakteriens kromosom og bakterien er ikke avhengig av plasmidene. Plasmidets gener setter bakterien i stand til å produsere enzymer som ikke er nødvendige for de normale stoffskifteprosessene, men kan være nyttige for bakterien under særlige vilkår. Antallet plasmider i en celle kan variere fra 1 til over 30. Plasmidene kan replikeres i cellen og nedarves fra celle til celle. De finnes også i eukaryote celler som for eksempel gjær og i mange planter. Plasmider inneholder ofte gener som koder for resistens. Det er tre hovedtyper naturlige plasmider:

  1. Col-plasmider, som inneholder gener som koder for colchiciner som hemmer bakterievekst.
  2. F-plasmider (forkortelse for eng. fertility, 'fruktbarhet'), som inneholder gener som er nødvendig for overføring av plasmid-DNA fra en celle til en annen.
  3. R-plasmider, som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens (se R-faktorer).

I genetisk forskning og i anvendt genetikk spiller plasmider en svært viktig rolle som verktøy. Man kan i laboratoriet isolere enkeltgener fra flercellede organismer og sette dem inn i plasmider. Deretter kan man bruke bakterier til å lage mange kopier av dette bestemte plasmidet, basert på bakterienes raske formering. Isolering og oppformering av ett bestemt gen på denne måten kalles DNA-kloning. Spesielt konstruerte plasmider kan også brukes i laboratoriet til å overføre gener til celler fra flercellede organismer. Se også genspleising, genteknologi.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.