sulfonamider

Sulfonamider, legemidler som inneholder en sulfonamid-gruppe og som har antibakteriell virkning. Sulfonamidene ble introdusert i Tyskland i 1930-årene. De viste seg å være effektive mot en rekke infeksjonssykdommer som til da hadde hatt høy dødelighet. Sulfonamidene regnes for å være de første moderne antimikrobielle midlene, og de ble tidligere svært mye brukt i behandlingen av infeksjoner. Mange mikroorganismer utviklet imidlertid etter hvert resistens mot sulfonamider, og sulfonamider gir dessuten relativt ofte bivirkninger i form av utslett og andre former for allergi. Etter hvert overtok penicillin og andre antibiotika sulfonamidenes rolle i behandlingen av de fleste bakterielle infeksjoner. Sulfonamidene anvendes nå først og fremst ved urinveisinfeksjoner, og da som regel sammen med trimetoprim eller lignende stoffer.

Virkningsmekanismen for sulfonamider ble klarlagt lenge etter at de var introdusert som legemidler. Sulfonamidene har en strukturell likhet med para-aminobenzosyre og hemmer enzymet som omdanner para-aminobenzosyre til folsyre. Folsyre er nødvendig for syntesen av nukleinsyrer og derved for celledeling. Animalske celler utnytter folsyre som tas opp fra kosten, mens en del mikroorganismer ikke kan nyttiggjøre seg eksogen folsyre, men er avhengige av å syntetisere folsyre fra para-aminobenzosyre. Sulfonamider hemmer derfor veksten av slike bakterier. Dette er et klassisk eksempel på hvorledes enkelte legemidler kan hindre vekst av mikroorganismer uten å skade vertsorganismens celler.