Resistensbestemmelse

Resistensbestemmelse. 1) Bakterier sås ut på et næringsmedium, en agarskål. 2) Det tilsettes antibiotika i form av tabletter. 3) Området eller sonen rundt tabletten som er blank viser hvor effektivt bakterien lar seg stoppe av antibtiotikumet.

Resistensbestemmelse

Resistensbestemmelse er en mikrobiologisk undersøkelse av hvilke antimikrobielle legemidler en mikroorganisme er følsom for, og i hvilken grad.

Faktaboks

Uttale
resistˈensbestemmelse

Resistensbestemmelse brukes til flere formål:

  • finne ut av hvilken type og mengde antibiotika som er nødvendig for å behandle en infeksjon,
  • overvåke nivået av antibiotikaresistens og
  • oppdage nye antimikrobielle legemidler.

Man kan både undersøke om en kjent mengde antibiotika hemmer veksten av mikroorganismene og forsøke å påvise resistensgener.

Klassifisering av følsomhet

Resistensbestemmelse er viktig for å kunne forutsi om antibiotika vil ha en effekt. På bakgrunn av resistensbestemmelse kan bakterier klassifiseres i tre grupper overfor ulike typer antibiotika:

  • sensitiv (S)
  • følsom ved økt eksponering (I)
  • resistent (R)

Dette kalles SIR-systemet. For at resultatene kan anses som pålitelige er det viktig at metodene som brukes er standardiserte, og gjennomføres av laboratorier med kvalitetskontroll.

Dyrkning

Resistensbestemmelse brukes mest til å undersøke bakterier og kan utføres på flytende eller halvfaste næringsmedier. Til en viss grad kan også resistensbestemmelse av sopp og virus utføres, men for disse er metodene mer komplekse og ikke så utviklet. Se også kjemoresistens.

Dyrkningsbasert resistensbestemmelse

I denne petriskålen har man dyrket bakterier og siden lagt på små papirlapper med kjent konsentrasjon av ulike typer antibiotika. Rundt hver av lappene kan man se hemmingssoner av forskjellig størrelse. Hemmingssonen er den sirkulære oppklaringen i næringsmediet rundt en papirlapp. Jo større denne sonen er, jo mer følsom er bakterien for det gjeldende antibiotikumet.
.

De dyrkningsbaserte testene undersøker hvor godt en mikroorganisme kan vokse i nærvær av antibiotika. Ved bruk av agardiffusjonsmetoden dyrkes bakterien på agarskåler med antibiotikadepoter, som er tabletter eller papirlapper med kjent konsentrasjon av antibiotikumet som skal undersøkes. Antibiotikumet vil diffundere ut i næringsmediet slik at det oppstår en konsentrasjonsgradient. Det vil si at jo lenger unna papirlappen man kommer, jo lavere er konsentrasjonen av antibiotika i mediet.

Dersom bakterien er følsom for antibiotikumet dannes en sone uten vekst rundt antibiotikadepotet. Denne sonen sees som en oppklaring i næringsmediet og kalles hemmingssone. Hemmingssonen måles og basert på denne beregnes følsomhetskategori.

Fortynningsmetoder

En annen fremgangsmåte tar i bruk gradvis fortynning. Fortynningsmetoder går ut på å lage en rekke løsninger med lavere og lavere konsentrasjon av antibiotikumet eller antimykotikumet (soppdrepende midler) man vil undersøke. Man bruker enten agar eller buljong og tilsetter mikroorganismen man ønsker å undersøke for løsningen. Minste hemmende konsentrasjon er den laveste konsentrasjonen av det antimikrobielle legemiddelet der det ikke er synlig vekst av mikroorganismen. Denne verdien oppgis i milligram per liter (mg/L) og angir følsomhet ovenfor det antimikrobielle legemiddelet.

Andre dyrkningsmetoder baserer seg på kommersielle maskiner, screeningmedier som inneholder en kjent konsentrasjon av et antibiotikum og Epsilometer-test (E-test, AB Biodisk, Sverige), som er en forenklet versjon av agardiffusjonsmetoden.

Genetiske analyser

Resistens kan i noen tilfeller også bestemmes direkte på gennivå ved blant annet PCR-baserte metoder og DNA-sekvensering, for å påvise resistensgener. Fordi resistens ofte kodes genetisk, kan avlesning av baserekkefølgen i DNA ved sekvensering gi oss svar på om kjente resistensfaktorer er til stede.

Ved PCR brukes primere som er komplementære og binder seg (hybridiserer) til starten og slutten av genet man ønsker å kopiere og påvise. Et eksempel er fremgangsmåten for å undersøke forekomst av methicillinresistente stammer av bakterien Staphylococcus aureus (MRSA). Det fins ett spesifikt gen, mecA-genet, som gjør denne bakterien resistent mot methicillin. Det er mulig å bruke PCR for å påvise mecA-genet.

De molekylære teknikkene er ikke avhengige av dyrkning, og er derfor spesielt nyttige for resistensbestemmelse av mikroorganismer som vanskelig lar seg dyrke i laboratoriet eller som vokser sakte, som tuberkelbakterien (Mycobacterium tuberculosis).

Antibiotikaresistens kan imidlertid avhenge av flere faktorer enn tilstedeværelse av gener som koder for resistens. Selv om molekylære metoder og bruk av sekvensdata er stadig under utvikling, er man derfor i mange tilfeller fortsatt avhengig av å dyrke mikroorganismene ved resistensbestemmelse.

Andre metoder

Det er også utviklet metoder for resistensbestemmelse basert på blant annet flowcytometri og ATP-bioluminescens. Ved flowcytometri detekterer man ødelagte celler etter farging med fluorescerende fargestoff.

ATP-bioluminescens måler mengden celleenergi, ATP, som er til stede i levende celler. Man bruker stoffet D-luciferin som omdannes til oxyluciferin som sender ut lys når ATP er til stede. Mengden lys måles ved hjelp av luminometer.

En fordel med disse metodene er at de er kvantitative, og gir relativt raske prøvesvar.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg