skleroserende kolangitt

Primær skleroserende kolangitt er en sjelden sykdom, som rammer omlag 13 av 100 000. Menn rammes hyppigere enn kvinner.

Sykdommen debuterer ofte mellom 30- og 50-årsalderen, og det typiske er et langsomt forløp over mange år. De første symptomene er slapphet og kløe, deretter gulsott på grunn av dårlig utskillelse av bilirubin fra leveren (bilirubinuri).

Etter hvert tilkommer nedsatt allmenntilstand på grunn av utvikling av skrumplever og leversvikt, og noen får gallesteinssykdom med gallekolikk. Omtrent 70 prosent av pasientene har også ulcerøs kolitt, og for mange er denne sykdommen mer besværlig.

Leverprøvene vil gi utslag (ASAT, ALAT, ALP, bilirubin), og ulike typer autoantistoffer kan finnes i blodet. ERCP eller MRCP vil som regel gi diagnosen, og en vevsprøve fra leveren kan bidra til informasjon om utviklingen.

Behandlingen tar sikte på å redusere opphopningen av bilirubin, enten medikamentelt ved å binde bilirubin i tarmen, eller ved å utvide de trange partiene i galleveiene med ERCP. Denne behandlingen påvirker imidlertid ikke det naturlige forløpet til sykdommen, og noen vil etter hvert trenge levertransplantasjon.

Sekundær kolangitt kan ikke behandles spesifikt, men i mange tilfeller kan behandling av årsaken (for eksempel gallestein) bidra til at tilstanden stabiliseres eller bedres.

Prognosen er svært variabel, men det typiske er langsom, men jevn forverring over mange år. Gallegangskreft (kolangiokarsinom) forekommer med økt hyppighet hos pasienter med primær skleroserende kolangitt (7–15 prosent). Dette er en alvorlig kreftform som sjelden kan helbredes med kirurgi. Prognosen ved sekundær skleroserende kolangitt bestemmes helt av forløpet av den tilgrunnliggende sykdommen.

• gallegang
• kolangiografi
• kreft