levertransplantasjon – Store medisinske leksikon

Levertransplantasjon er overføring av en lever fra et individ til et annet. Mottakeren har en alvorlig leversykdom som gjør at hun eller han ikke lenger kan leve med sin egen lever. Giveren er vanligvis en nylig avdød person. Man kan imidlertid også overføre en leverlapp fra en levende giver. Dette blir oftest gjort ved transplantasjonssentra der man har liten tilgang på organer fra avdød donor eller hvis et lite barn trenger transplantasjon raskt og en nær slektning kan donere en del av sin lever.

Levertransplantasjon er en effektiv behandling for kronisk og akutt leversvikt, samt leverkreft som ikke lar seg behandle på annen måte. Pasienter som gjennomgår levertransplantasjon har som oftest fått ødelagt leveren av autoimmune sykdommer, alkohol eller primær leverkreft.

Resultatene er i dag meget gode. Pasientoverlevelsen var i 2018 om lag 95 prosent ett år etter og 85 prosent fem år etter levertransplantasjon, men det er betydelige forskjeller mellom de ulike diagnosene.

Kirurgi

Levertransplantasjon er et omfattende kirurgisk inngrep som krever stor operasjonsåpning via et såkalt Mercedessnitt. Pasientens egen lever fjernes med et stykke av nedre hulvene (vena cava inferior), og giverens lever med tilsvarende venestykke sys inn. I alt fire blodkarskjøtinger og én gallegangsskjøting må utføres.

På grunn av bedre operasjonsteknikker har den gjennomsnittlige operasjonstiden blitt gradvis redusert fra godt over ni timer i 1991 til litt over fem timer i 2016. Samtidig har behovet for blodoverføringer blitt redusert grunnet en kombinasjon av bedre kirurgiske teknikker, bedre utstyr for å stanse små blødninger og oppsamling av pasientens egne røde blodceller som blir ført tilbake i sirkulasjonen.

Selv om den kirurgiske teknikken har blitt vesentlig bedre, er levertransplantasjon fortsatt et krevende kirurgisk inngrep.

Immunologi

HLA-likhet mellom donor og pasient har mindre betydning på transplantatoverlevelsen etter levertransplantasjon enn ved transplantasjon av andre organer. Derimot må man undersøke om pasienten har antistoffer rettet mot donorens HLA-molekyler. Det utføres alltid en forlikelighetsprøve før levertransplantasjonen for å forsikre seg om at pasienten ikke har for sterke antistoffer mot donorens HLA-molekyler.

Komplikasjoner og etterbehandling

Det største problemet ved levertransplantasjoner, som ved alle andre allotransplantasjoner (fra et individ til et annet), er avstøtningsreaksjoner der immunforsvaret går til angrep på det nye organet. Mottakeren må derfor resten av livet behandles med immundempende behandling. En utfordring med autoimmune sykdommer er at disse kan angripe levertransplantatet, men risikoen for tilbakefall kan reduseres med immundempende behandling.

Historie

Den amerikanske legen Thomas Starzl (1926–2017) utførte verdens første levertransplantasjon i 1963 og den første vellykkede levertransplantasjonen i 1967, begge i Colorado. Han etablerte også immundempende behandling med ciklosporin i 1982, noe som var en forutsetning for bedre resultater etter levertransplantasjon. I løpet av tre år økte ettårsoverlevelsen fra 30 til 60 prosent.

I Norge ble den første levertransplantasjonen utført i 1984 og i 2020 hadde det vært gjennomført over 1500 levertransplantasjoner i Oslo.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Transplantasjonsmedisin

Line Boulland

Lege, PhD, Oslo universitetssykehus