Psykosomatisk medisin, den del av medisinen som omhandler samspillet mellom psykiske og kroppslige funksjoner eller symptomer.

Det faktum at psykologiske forhold kan påvirke biologiske funksjoner og omvendt, har vært erkjent i årtusener. Tidligere tiders medisin var da også i prinsippet psykosomatisk i sin vektlegging av både sjelelige og kroppslige sider ved sykdom og lidelse. På 1800-tallet ble det utviklet mye ny erkjennelse innen somatisk (biologisk) medisin, ikke minst en større forståelse av infeksjonssykdommer på cellulært så vel som på samfunnsnivå. Psykiatrien på sin side ble mot slutten av 1800-tallet sterkt fokusert på de alvorligste psykiske lidelsene (psykoser, organisk betingede psykiske lidelser). Psykoanalysen ble den retning som konsentrerte seg om ikke-psykotiske lidelser og sammenhengen mellom følelser og legemlige sykdommer. Moderne psykosomatisk medisin har derfor sin rot i psykoanalysens opptatthet av psykodynamiske sider ved angst, tvang og depresjon samt legemlige sykdommer på den ene side, og fremveksten av eksperimentell psykologi og fysiologi i begynnelsen av 1900-tallet på den annen side.

Tidligere antok man at visse sykdommer i særlig grad skyldes bestemte psykologiske konflikter (spesifisitetsteori). For eksempel ble høyt blodtrykk knyttet til aggresjon, og magesår forbundet med avhengighet. Selv om aggresjonsproblemer uten tvil kan bidra til høyt blodtrykk, og depressive-avhengige personlighetstrekk statistisk sett er forbundet med dyspeptiske plager, er imidlertid verken aggresjon eller depressiv-avhengighet en nødvendig forutsetning for slike sykdommer, og mange med slike psykologiske konflikter har ikke sykdommene. Spesifisitetsteorien er derfor forlatt, men psykologiske forholds betydning for fysiologiske funksjoner er et udiskutabelt faktum.

Den psykobiologiske delen av psykosomatisk medisin omhandler hvordan psykologiske forhold påvirker normale biologiske prosesser (biologisk psykologi), og hvordan dette eventuelt kan påvirke sykdomsprosesser eller utløse sykdom (psykobiologi). Begrepet psykosomatisk medisin omfatter også lidelser hvor kroppslige symptomer dominerer pasientens plager uten at det kan påvises noen velavgrenset fysisk sykdom i tradisjonell forstand. Slike lidelser kalles somatoforme lidelser (egentlig: lidelser som i symptomatologi kan gi mistanke om – eller som ligner på – tradisjonell biologisk sykdom). Her inngår somatiseringslidelser, hypokondri, somatoform autonom dysfunksjon og visse smertetilstander. Fordi legemlige symptomer av og til totalt kan dominere ved en del psykiske lidelser (for eksempel bipolar lidelse, depresjon, dissosiative lidelser, panikklidelse), vil psykosomatisk medisin også arbeide med denne type lidelser.

Påvisning av at samtidig psykisk lidelse kan øke graden av funksjonssvikt og dødelighet ved en rekke veldefinerte legemlige sykdommer (for eksempel kreft og hjerte- og karsykdommer) er en viktig grunn til at psykosomatisk medisin også beskjeftiger seg med psykiske lidelser.

Psykosomatiske lidelser og symptomer er meget hyppig i befolkningen. Vanligst er symptomer som tretthet og utmattethet, muskel- og skjelettsymptomer, hjerte- og karplager og ulike symptomer fra mage-tarmkanalen. Psykosomatiske symptomer er av de hyppigste grunner til legekontakt.

Årsaken til psykosomatiske symptomer varierer. Stress og psykologiske konflikter er forbundet med fysiologiske endringer. Om disse endringene medfører subjektive symptomer, funksjonsforstyrrelser eller eventuelt legemlig sykdom, vil i stor grad avhenge av egenskaper ved personen, som blant annet biologisk sårbarhet (genetiske forhold), mestringsstil (personlighet) og samtidig forekomst av psykisk lidelse. Men forhold ved den gruppen en person lever i (familien), så vel som sosiale og kulturelle forhold i samfunnet, er også viktig, ikke minst for hvordan personen håndterer eventuelle subjektive symptomer (sykdomsatferd). Attribusjonsmekanismer spiller også en ikke ubetydelig rolle ved psykosomatiske lidelser (attribusjon). Psykosomatisk medisin er derfor et fagområde i spenningsfeltet mellom psykologi, medisin, psykiatri, sosialmedisin og sosialantropologi.

Behandlingen ved psykosomatiske lidelser er primært ulike former for psykoterapi, men kroppstilnærminger (fysioterapi) så vel som medikasjon kan også være aktuelt, avhengig av tilstand og problemstilling.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.