somatostatin

I tillegg til å hemme sekresjonen av veksthormon kan somatostatin også hemme utskillelsen av thyreoideastimulerende hormon og adrenokortikotropt hormon fra hypofyseceller, gastrin og flere andre hormoner fra mage-tarm-kanalen, og insulin og glukagon fra øyceller i bukspyttkjertelen. Hormonet virker ved å binde seg til en reseptor i cellemembranen og deretter aktivere signalsystemer inne i cellen. Resultatet er en reduksjon i cellenes nivå av syklisk adenosinmonofosfat og fritt kalsium, som igjen fører til redusert hormonutskillelse fra målcellene.

Det finnes flere forskjellige reseptorer som har varierende følsomhet for de ulike formene av somatostatin. Reseptorene er ujevnt fordelt i målorganene, og dette kan forklare de mangeartede effektene av somatostatinstimulering. I tarmkanalen fører fysiologiske doser av hormonet til redusert motilitet og forsinket fødeopptak. I hjernen synes det å ha stimulerende effekter.

De hemmende effektene av somatostatin på hormonutskillelsen har ført til at det er laget syntetiske derivater av hormonet både til diagnostikk og behandling av endokrine svulster.

Best utprøvd er somatostatin-analogen octreotid, som benyttes i behandlingen av akromegali, gastrinomer og karsinoide svulster, i tillegg til andre hormonelt aktive svulster i mage-tarm-kanalen. Det kan også kobles til en radioaktiv substans til octreotid, slik at det kan benyttes til scintigrafiske undersøkelser av svulster. Mange ulike svulsttyper har reseptorer for somatostatin som det radioaktive octreotidpreparatet kan binde seg til. Dermed fremstilles svulsten som en radioaktiv eller varm knute ved scintigrafi.

Opprinnelig ble somatostatin beskrevet som et ringformet peptidhormon bestående av 14 aminosyrer (somatostatin-14), men det er senere påvist flere somatostatinvarianter. Somatostatin-14 er den vanligste i hjernevev, mens somatostatin-28, som består av 28 aminosyrer, hvorav de 12 første er identiske med somatostatin-14, er den vanligste i mage-tarm-kanalen.

• hypofyse
• hormon
• veksthormon