Gastrinom, sjelden svulst (knapt 10 nye tilfeller per år i Norge) som utgår fra nevroendokrine celler i bukspyttkjertel (pankreas), tolvfingertarm (duodenum) og/eller i lymfeknuter omkring disse organene. Gastrinomer kan en sjelden gang utvikles i andre organer, som for eksempel eggstokker. Gastrinomer er som regel ondartede, men ofte svært langsomtvoksende selv etter spredning. Spredning skjer særlig til de tilgrensende lymfeknuter og til leveren.

Zollinger-Ellisons syndrom skyldes nesten alltid gastrinomer. Ca. 20 % av pasienter med gastrinom utvikler dette syndromet som ledd i en arvelig betinget tendens til multiple endokrine neoplasmer, såkalt MEN1-syndrom. Pasienter med den arvelige formen for gastrinom er yngre, og har gjerne flere svulster enn pasienter med sporadisk form av gastrinom.

Gastrinomer gir ofte betydelige kliniske symptomer ved at de produserer gastrin, som igjen medfører betydelig økt saltsyreproduksjon i magesaften og derav følgende multiple og alvorlige magesår i magesekk og tolvfingertarm.

Diagnosen stilles oftest ved at man leter etter gastrinom hos pasienter med Zollinger-Ellisons syndrom eller hos andre pasienter med påfallende høy magesyreproduksjon. En del pasienter har uttalt og kronisk diaré som viktigste symptom.

Gastrinomer kan være små og vanskelige å påvise, selv ved CT eller MR. Ved såkalt octreotid-scan, hvor et radioaktivt isotop er koblet til et hormon som fester seg til gastrinomceller, kan man ofte påvise selv små svulstmasser.

En del tilfeller av gastrinomer er ikke eller lite hormonproduserende og gir symptomer først når veksten av primærsvulsten eller metastaser gir smerter eller komplikasjoner fra bukspyttkjertel, galleveier eller tarmkanalen.

Først må oftest skadevirkninger av økt gastrinproduksjon hindres med effektive medikamenter (protonpumpehemmere) som hindrer saltsyreproduksjonen i magesekken. Svulstene fjernes kirurgisk i den grad dette er mulig.

Ved utbredt spredning forsøkes cellegiftbehandling, som kan gi bra symptomlindring hos ca. halvparten av pasientene. Man kan også forsøke behandling med octreotid, som er et medikament som ligner på hormonet somatostatin. Dette kan lindre symptomer som skyldes produksjon av biologisk aktive stoffer fra gastrinomer, og muligens bremse svulstens vekst. 

Prognosen ved gastrinom er blitt vesentlig bedre etter at man fikk effektiv medikamentell behandling av Zollinger-Ellisons syndrom.

Blant pasienter uten spredning til leveren, hvor gastrinomet kan fjernes kirurgisk, er over 90% av pasientene fortsatt i live etter 10 år. Hos pasienter med spredning til leveren, hvor svulsten ikke kan opereres bort, er ca. halvparten av pasientene fortsatt i live etter 5 år, og 30% av pasientene fortsatt i live etter 10 år.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.