Bukspyttkjertelen med omkringliggende organer.
Bukspyttkjertelen (pancreas) med tolvfingertarmen (duodenum).
Bukspyttkjertelen er et 15–20 centimeter langt organ i øvre del av bukhulen, bak magesekken. Bukspyttkjertelens funksjon er todelt, idet den både lager bukspytt til fordøyelsen og hormonene insulin og glukagon.
Bukspyttkjertelen er kledd med bukhinne bare på forsiden, og vi sier derfor at den ligger halvt retroperitonealt. Bukspyttkjertelen har en lappet struktur med bindevev imellom, og er grågul av farge. Selv om den er et sammenhengende organ, deles den inn i et større hode (caput) på høyre side, en kropp (corpus) på midten, og en tynnere hale (cauda) mot venstre. Til høyre, inntil hodet, ligger tolvfingertarmen i en C-formet bue; til venstre for halen ligger milten som den henger bindevevsaktig sammen med. Bak bukspyttkjertelen ligger de store karstammene: hovedpulsåren (aorta) og den store, nedre hulvenen (vena cava inferior).
Bukspyttkjertelen består hovedsakelig av kjertelvev som danner fordøyelsessaft eller -enzym ('bukspytt') og som ledes gjennom en to til tre millimetertykk utførselsgang (ductus pancreaticus) inn i tolvfingertarmens konkave side. Denne gangen går gjennom hele organet, der den opptar tallrike mindre ganger. Av og til kan hovedutførselsgangen dele seg, slik at den munner ut i tarmen på to (eller flere) steder. Som oftest (omtrent i 75 prosent av tilfellene) munner utførselsgangen sammen med gallegangen ductus choledochus gjennom papilla Vateri, men ikke sjelden ser man varianter. Inne mellom de bukspyttproduserende kjertlene ligger det en annen type celler, gruppert i små «øyer», som produserer hormonet insulin (av latin insula, 'øy'). Disse kjertlene har ingen utførselsganger, men tømmer seg direkte i blodbanen.
Som alle hormonproduserende organer har bukspyttkjertelen en rik blodtilførsel. Den mottar blod fra miltarterien, leverarterien og fra arterien som forsyner deler av magesekken og tynntarmen. Det venøse blodet ledes inn gjennom portvenen (vena portae) til leveren. Nerveforsyningen skjer gjennom det autonome nervesystemet. Den parasympatiske nerveforsyningen stimulerer fordøyelsesaktiviteten og kommer fra den tiende hjernenerven (nervus vagus), mens den sympatiske nerveforsyningen (hemmer aktiviteten) kommer fra den sympatiske grensestrengen via en stor nerveknute i bukhulen (ganglion coeliacum). Nervefibrene følger blodkarene inn i kjertelvevet.
Bukspyttkjertelens funksjon er todelt, idet den både lager bukspytt til fordøyelsen og hormoner.
Mesteparten av kjertelvevet produserer fordøyelsessaft, som er en basisk væske med forskjellige enzymer. For proteinnedbrytningen dannes forstadiet til enzymet trypsinogen, som blir til den aktive formen trypsin i tarmen. Hvis bukspyttkjertelen hadde produsert aktivt trypsin, ville bukspyttkjertelen ha fordøyet seg selv.
For spaltingen av karbohydrater dannes det en rekke enzymer, alt etter hvilket karbohydrat det er snakk om (for eksempel amylase som spalter stivelse til maltose, og maltase som spalter maltosen videre til glukose). Dessuten dannes det lipase som aktiviseres ved gallen og spalter fett til glyserol og fettsyrer. Det basiske bikarbonatet bidrar til å nøytralisere det sure tarminnholdet fra magesekken.
Mengden av fordøyelsessaft reguleres dels gjennom hormoner (sekretin og pancreozymin) som dannes i tynntarmen og på en måte gir bukspyttkjertelen beskjed om hva tarmen inneholder. Dels reguleres den gjennom nerveimpulser, også psykogent-reflektorisk (for eksempel ved tanken på god mat, lukt, smak). Produksjonen av fordøyelsessaft kan komme opp i én liter i døgnet.
Bukspyttkjertelen inneholder også cellegrupper som kan produsere hormonene insulin og glukagon. De ligger inne i det øvrige kjertelvevet. Disse to hormonene virker motsatt av hverandre.
Insulin senker sukkerinnholdet i blodet ved å øke opptaket av sukker i vevet og ved å fremme dannelsen av glykogen i leveren. Produksjonen reguleres først og fremst av sukkerinnholdet i blodet. En økning av dette er en direkte stimulans for Langerhans' øyer til å danne mer insulin og derved motvirke blodsukkerøkningen. Svikt i insulinproduksjonen fører til diabetes. Den høye blodsukkerkonsentrasjonen vanskeliggjør gjenopptaket av sukker fra nyrekanalene (tubuli), og gjør urinen sukkerholdig (glukosuri). Det fører også til økt væsketap og en rekke andre forandringer i kroppen.
I motsetning til insulin, forårsaker glukagon tvert imot en økning av blodsukkerinnholdet ved at det setter i gang en økt nedbrytning av glykogen.
Foruten diabetes kan det oppstå andre sykdommer i bukspyttkjertelen, som bukspyttkjertelbetennelse, bukspyttkjertelcyste, bukspyttkjertelfibrose, bukspyttkjertelkreft og bukspyttkjertelnekrose.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.