Bukspyttkjertelen (pancreas) er et organ i øvre del av bukhulen som produserer både enzymer til fordøyelsen og hormoner som regulerer blodsukkeret. Den er 15–20 centimeter lang og ligger bak magesekken.

Faktaboks

Også kjent som
pancreas, pankreas

Bukspyttkjertelen er en viktig del av fordøyelsessystemet ved at den produserer bukspytt til fordøyelsen. Bukspytt er viktig for å bryte ned maten i tarmen. Den er også en del av hormonsystemet ved at den danner hormonene insulin og glukagon, som er viktig for å regulere blodsukkernivået.

Det kan komme flere sykdommer i bukspyttkjertelen. Diabetes type 1 er en autoimmun sykdom hvor bukspyttkjertelen blir angrepet av kroppens eget immunforsvar. Betennelse i bukspyttkjertelen kan skyldes oftest gallestein eller høyt alkoholinntak. Man kan også få kreft i bukspyttkjertelen.

Funksjoner

Illustrasjon av bukspyttkjertelen som viser eksokrint kjertelvev som skiller ut bukspytt med fordøyelsesenzymer, og endokrint vev med Langerhans' øyer som skiller ut hormoner i blodbanen. Illustrasjonen viser også utførselsganger som leder bukspytt ut i tolvfingertarmen.
Bukspyttkjertelen sin funksjon er både å produsere bukspytt (eksokrin funksjon) og å produsere hormoner (endokrin funksjon).
/Shutterstock.

Bukspyttkjertelens funksjon er todelt. Den både lager bukspytt til fordøyelsen, og hormoner som insulin og glukagon. Det er derfor en kjertel med henholdsvis både eksokrine og endokrine funksjoner.

Fordøyelse

Mesteparten av kjertelvevet til bukspyttkjertelen produserer bukspytt, en type fordøyelsessaft. Dette er den eksokrine delen av bukspyttkjertelen og utgjør om lag 95 prosent av det totale kjertelvevet. Bukspyttkjertelen produserer om lag 1,5 liter bukspytt hver dag. Bukspytt er en basisk væske som inneholder flere forskjellige enzymer som er viktige for fordøyelsen.

For nedbryting og fordøyelse av proteiner dannes trypsinogen. Dette er forstadiet til enzymet trypsin. Trypsinogen omdannes til den aktive formen trypsin i tarmen. Hvis bukspyttkjertelen hadde produsert aktivt trypsin, ville den ha fordøyet seg selv.

For fordøyelse av karbohydrater dannes det en rekke enzymer som kan spalte ulike typer karbohydrater. For eksempel skilles det ut amylase som spalter stivelse til maltose (som senere i fordøyelsesprosessen spaltes videre til glukose).

For spalting av fett skilles det ut lipase. Lipase spalter triglyserider til frie fettsyrer og monoglyserider (som er fettsyrer koblet til glyserol).

Dessuten inneholder bukspytt bikarbonat, som er basisk og bidrar til å nøytralisere det sure tarminnholdet fra magesekken.

Mengden av bukspytt reguleres både gjennom hormoner fra tarmen og gjennom nerveimpulser. Tynntarmen lager hormonene sekretin og kolecystokinin, som gir bukspyttkjertelen informasjon om innholdet i tynntarmen.Nerveimpulsene kommer fra det autonome nervesystemet. Noen av nerveimpulsene inngår i en psykogen refleks. Det vil si at tanken på god mat, lukt og smak kan stimulere bukspyttkjertelen til å lage bukspytt.

Hormoner

Bukspyttkjertelen inneholder også cellegrupper som kalles Langerhans' øyer, som kan produsere hormonene insulin og glukagon. Disse hormonene er viktige for regulering av blodsukkernivået, og har motsatt virkning av hverandre. Dette er den endokrine delen av bukspyttkjerelen og utgjør om lag 5 prosent av det totale kjertelvevet.

Insulin er et viktig hormon for å senke sukkerinnholdet i blodet. Dette hormonet stimulerer kroppens celler til å øke opptaket av sukker og stimulerer leveren til å lage glykogen. Produksjonen reguleres først og fremst av sukkerinnholdet i blodet. Høyt blodsukker stimulerer de såkalte beta-cellene i Langerhans' øyer til å danne mer insulin og derved motvirke blodsukkerøkningen. Svikt i insulinproduksjonen kan føre til diabetes. Ved diabetes type 1 angriper kroppens immunforsvar betacellene og ødelegger dem. Dette gjør at bukspyttkjertelen ikke lenger kan lage insulin. Den høye blodsukkerkonsentrasjonen vanskeliggjør gjenopptaket av sukker fra nyrekanalene (tubuli), og gjør urinen sukkerholdig (glukosuri). Det fører også til økt væsketap og en rekke andre forandringer i kroppen.

I motsetning til insulin, forårsaker glukagon tvert imot en økning av blodsukkerinnholdet ved at det setter i gang en økt nedbrytning av glykogen. Glukagon produseres av såkalte alfa-celler i bukspyttkjertelens Langerhans' øyer når blodsukkernivået er lavt.

Bukspyttkjertelen produserer også enkelte andre hormoner i bukspyttkjertelen, som for eksempel somatostatin og ghrelin.

Anatomi

Bukspyttkjertelen er 15–20 centimeter lang og ligger i øvre del av bukhulen, bak magesekken. Vekten varierer mye, men er typisk om lag 80-90 gram.

Illustrasjon som viser forskjellige organer og anatomiske strukturer i bukhulen. Illustrasjonen viser at bukspyttkjertelen ligger i øvre del av bukhulen, bak magesekken.

Bukspyttkjertelen med omkringliggende organer.

Av /KF-arkiv ※.

Makroskopisk anatomi

Bukspyttkjertelen er kledd med bukhinne bare på forsiden. Den ligger dermed hovedsakelig retroperitonealt. Bukspyttkjertelen har en lappet struktur med bindevev imellom, og er grågul av farge. Selv om den er et sammenhengende organ, deles den inn i et større hode (caput) på høyre side, en kropp (corpus) på midten, og en tynnere hale (cauda) mot venstre. Inntil hodet ligger tolvfingertarmen i en C-formet bue. Bak hodet, der det danner en vinkel og bøyer av nedover, fortsetter en liten, hakeformet del (processus uncinatus) i medial retning.

Den fremspringende corpus-delen (tuber omentale) krysser tvers over ryggsøylen (i høyde med L1-L2) og buker inn i bursa omentalis. Til venstre for halen ligger milten som den henger sammen med ved hjelp av bindevev. Bak bukspyttkjertelen ligger de store karstammene: hovedpulsåren (aorta) og den store, nedre hulvenen (vena cava inferior).

Illustrasjon som viser bukspyttkjertelen med galleganger som munner ut i tolvfingertarmen.

Bukspyttkjertelen (pancreas) med tolvfingertarmen (duodenum).

Av /KF-arkiv ※.

Bukspytt og utførselsganger

Bukspyttkjertelen består hovedsakelig av kjertelvev som danner bukspytt. Bukspytt ledes gjennom en to til tre millimeter tykk utførselsgang (ductus pancreaticus) som munner inn i tolvfingertarmens konkave side. Denne utførselsgangen går gjennom hele bukspyttkjertelen, og det er mange mindre utførselsganger fra kjertelvevet som tømmer seg i denne.

Av og til kan hovedutførselsgangen dele seg, slik at den munner ut i tarmen på to (eller flere) steder. I omtrent 75 prosent av tilfellene munner utførselsgangen sammen med gallegangen ductus choledochus gjennom papilla Vateri, men ikke sjelden ser man andre varianter.

Endokrin del av bukspyttkjertelen

Inne mellom de bukspyttproduserende eksokrine kjertlene ligger det en annen type celler, gruppert i små «øyer» kalt Langerhans' øyer. Cellene her produserer hormonene insulin (av latin insula, 'øy') og glukagon. Disse kjertlene har ingen utførselsganger, men tømmer seg direkte i blodbanen. Dette er det endokrine kjertelvevet i bukspyttkjertelen, og utgjør en vesentlig mindre del enn den eksokrine.

Langerhans' øyer har flere typer celler som produserer forskjellige hormoner. For eksempel produserer alfa-celler glukagon og beta-celler produserer insulin.

Blod- og nerveforsyning

Som alle hormonproduserende organer har bukspyttkjertelen en rik blodtilførsel. Den mottar blod fra miltarterien, leverarterien og fra arterien som forsyner deler av magesekken og tynntarmen. Veneblodet som går vekk fra bukspyttkjertelen ledes inn gjennom portvenen (vena portae) til leveren.

Nerveforsyningen skjer gjennom det autonome nervesystemet. Den parasympatiske nerveforsyningen stimulerer fordøyelsesaktiviteten og kommer fra den tiende hjernenerven (nervus vagus). Den sympatiske nerveforsyningen hemmer aktiviteten og kommer fra den sympatiske grensestrengen via en stor nerveknute i bukhulen (ganglion coeliacum). Nervefibrene følger blodårene inn i kjertelvevet.

Embryologi

embryo-stadiet utvikler bukspyttkjertelen seg fra det endodermale tarmrøret. Allerede etter en måned dannes det to utvekster eller 'knopper' fra den duodenale delen av tarmen – en dorsal og ventral. Sistnevnte utvikler seg tett inntil lever- og galleblæreanlegget, men dreier etter hvert bakover og blir rundt sjette embryonaluke liggende på den venstre siden av den nå C-formede duodenalslyngen, sammen med den dorsale 'knoppen'. De to anleggene vokser sammen, slik at den opprinnelige ventrale delen danner processus uncinatus og nedre del av caput pancreatis. Hovedutførselsgangen (ductus pancreaticus) som munner ut i tolvfingertarmen dannes av den distale delen av den dorsale utførselsgangen sammen med den ventrale gangen.

Langerhans' øyer dannes i hele anlegget for bukspyttkjertelen fra tredje embryonalmåned, men begynner ikke å virke før først et par måneder senere.

Sykdommer i bukspyttkjertelen

Mange sykdommer er knyttet til bukspyttkjertelen.

Diabetes er en gruppe sykdommer som skyldes at bukspyttkjertelen ikke produserer nok insulin eller at insulinet virker for dårlig.

Bukspyttkjertelbetennelse (pankreatitt) er betennelsestilstander i bukspyttkjertelen som kan være akutte eller kroniske.

Bukspyttkjertelkreft er en alvorlig kreftsykdom i bukspyttkjertelen.

Historikk og etymologi

I antikkens medisin (og i folkemedisinen) er bukspyttkjertelen knapt nevnt, og opprinnelig ble den heller ikke oppfattet som et eget organ. Oldtidens anatomer regnet bare med de indre organene som var lett synlige i bukhulen, og mente at det gråaktige, retroperitoneale organet ikke hørte med til disse. De skilte imidlertid mellom bukorganenes bindevev og blodårer, og organets 'kjøtt' etter parenkym. Siden bukspyttkjertelen ble oppfattet som homogen, uten lett synlige blodårer, bein eller brusk, ble den derfor kalt pankreas – av pan, 'over alt', og krias, 'kjøtt' – altså: 'bare kjøtt, alt sammen'.

Først på 1500-tallet ble bukspyttkjertelen beskrevet av den tyske humanisten og anatomen Johannes von Andernach (1505-1574). Den tyske patologen Paul Langerhans (1847-1888) beskrev Langerhans' øyer (mens han ennå var student) i 1868. I 1921-1922 ble insulin oppdaget som et sekret fra Langerhans' øyer av en gruppe forskere i Toronto (Frederick Banting (1891-1941), Charles Best (1899-1978), James Collip (1892-1965) og John Macleod (1876-1935)), som derved revolusjonerte behandlingen av diabetes.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg