Spinalanestesi, bedøvelse som fremkalles ved at man sprøyter inn et lokalbedøvende middel (se anestesimidler) i væsken som omgir ryggmargen, slik at nerverøttene lammes.

Væsken tilføres gjennom en tynn nål som man stikker inn mellom to ryggtagger (vanligvis i nivå mellom 3. og 4. eller 4. og 5. lendevirvel (lumbalvirvel) for å komme under enden på selve ryggmargen). Før innsprøyting må man kontrollere at nålespissen står i korrekt posisjon ved at det kommer klar spinalvæske ut gjennom nålen. Prosedyren kan utføres med pasienten sittende eller liggende på siden. Kravene til sterilitet er de samme som til små operasjoner (se også spinalpunksjon).

Lokalanestesimiddelet lammer nervene som går til og fra ryggmargen, slik at det oppstår bedøvelse. Ved epiduralanestesi lammes smertefølelsen uten at alle de andre sansekvalitetene og bevegelsesevnen faller helt bort. Spinalanestesi, derimot, medfører bortfall av alle sanser og fullstendig lammelse av musklene i de delene av kroppen som har sin nerveforsyning fra områder som ligger lavere i ryggmargen enn bedøvelsens øvre grense.

Metoden brukes mye ved operasjoner under navlens nivå, dvs. operasjoner i ben, hofte, endetarm og lyske. Man kan bestemme hvor høyt bedøvelsen skal gå ved å variere mengden lokalanestesi og pasientens stilling de første minuttene etter innsprøytingen (størst utbredelse ved store volum og pasienten tippet med hodet nedover).

Da også nervene som gir sammentrekning av blodkar, blir lammet, kan spinalanestesi gi blodtrykksfall når blodkarene utvider seg kraftig (utvidelse av venene gir nedsatt blodstrøm tilbake til hjertet, utvidelse av arteriene gir mindre motstand i karsengen). Blodtrykksfallet behandles med væskeinfusjoner og medikamenter som gir sammentrekning av blodkarene (f.eks. efedrin).

Av og til kan det oppstå plagsom hodepine etter spinalanestesi (spinal hodepine). Denne skyldes sannsynligvis at det lekker spinalvæske ut av spinalkanalen gjennom hullet som spinalnålen har laget i ryggmargshinnene. Forekomsten av slik hodepine er til en viss grad relatert til størrelsen på nålen som brukes, og til pasientens alder: Spinal hodepine oppstår oftere hos unge enn hos gamle, og er vanligere ved grovere enn ved fine nåler.

Behandling av spinal hodepine er i første rekke rikelig væsketilførsel, sengeleie og smertestillende midler. I situasjoner hvor plagene er store og ikke gir seg med denne behandlingen, kan man sprøyte inn litt av pasientens eget blod i epiduralrommet (blodpatch). Når blodet koagulerer, vil det tette hullet og stoppe lekkasjen av spinalvæske.

Bortsett fra blodtrykksfall og hodepine gir spinalanestesi sjelden alvorlige komplikasjoner, og man anser spinalanestesi som en skånsom anestesiform. Se også anestesi.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.