Store norske leksikon

utdanning for personell i helse- og sosialtjeneste

Utdanning for personell i helse- og sosialtjeneste, finnes ved videregående skoler samt på høyskole- og universitetsnivå. Det er skolemyndighetene som har ansvaret for grunnutdanningen. Utdanningen ved videregående skoler er fylkeskommunenes ansvar og reguleres av lov om grunnskolen og videregående opplæring (opplæringsloven) av 1998. Utdanningen ved høyskoler og universiteter er statens ansvar og reguleres av lov om universiteter og høyskoler av 2005.

Mange av helse- og sosialpersonellgruppene har tilbud om strukturert videreutdannelse f.eks. for å oppnå spesialistkompetanse innen deler av sitt fagområde. Dette gjelder bl.a. fysioterapeuter, leger, psykologer, sykepleiere og tannleger. Ansvaret for videreutdannelsen er ikke så tydelig plassert som ansvaret for grunnutdannelsen. Videreutdannelse av sykepleiere gis i det vesentlige ved høyskoler og universiteter. Ansvaret for videreutdannelse av leger innen ulike medisinske spesialiteter er delegert til Den norske legeforening. Forskerutdanning (doktorgradsutdanning) innen helse- og sosialfagene er tillagt universitetene. Ansvaret for etterutdannelse, slik at personellet kan opprettholde og oppdatere sine kunnskaper og ferdigheter, er stort sett tillagt arbeidsgiverne.

Videregående skoler gir utdanning bl.a. til ambulansepersonell, apotekteknikere, barne- og ungdomsarbeidere, helsesekretærer, fotterapeuter, hjelpepleiere, hudpleiere, omsorgsarbeidere og tannhelsesekretærer. Disse utdanningene bygger på grunnkurs i helse- og sosialfag. Flere av utdanningene ved videregående skoler er under omlegging med sikte på en større samordning av utdanningsløpene.

Høyskolene gir bl.a. utdanning til audiografer, barnevernspedagoger, bioingeniører, ergoterapeuter, fysioterapeuter, optikere, ortopediingeniører, radiografer, reseptarer, sosionomer, sykepleiere (inklusive videreutdanning til f.eks. helsesøster og jordmor) og vernepleiere. Disse utdanningene er treårige og fører frem til bachelorgrad. Kravene som stilles for opptak, varierer fra utdanning til utdanning, men minimum er eksamen fra videregående skole med generell studiekompetanse. Høgskolene som ga denne utdanningen ble tidligere kalt helsefaghøskoler. De fleste av utdanningene innenfor helsefag gir grunnlag for autorisasjon etter kravene i helsepersonelloven. Det gjelder derimot ikke utdanninger innenfor sosialfag og pedagogiske fag. For å oppnå offentlig godkjenning som fysioterapeut og ortopediingeniør må man etter fullført høyskoleutdanning gjennomføre obligatorisk turnustjeneste.

Universitetene gir grunnutdanning på mastergrads- eller embetseksamensnivå (5–7 år) til farmasøyter, leger (medisinerutdannelse), tannleger og psykologer. Farmasøyter, tannleger og psykologer oppnår autorisasjon etter fullført embetseksamen ved universitet. Leger må etter embetseksamen gjennomføre obligatorisk turnustjeneste før autorisasjon gis.

Universitetene tilbyr også mastergradsutdanning til helse- og sosialpersonell som har en bachelorgrad eller tilsvarende eldre utdanning. Ikke minst fysioterapeuter, sosionomer og sykepleiere benytter seg ofte av disse tilbudene.

For noen yrkesgruppers vedkommende, som kiropraktorer og ortoptister, finnes det ikke tilbud om grunnutdanning ved høyskoler eller universiteter i Norge. Ingen av universitetene eller de statlige høyskolene i Norge har tilbud om utdanninger innen alternative behandlingsformer (se alternativ medisin).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.