Øret inndeles i det ytre øret, mellomøret og det indre øret.

auris externa, består av øremuslingen, auricula, hos dyr kalt pinna, og den ytre øregang, meatus acusticus externus. Øremuslingen er bygd opp med et brusket skjelett og er derfor bevegelig. Den er forsynt med noen små muskler som hos mennesker er uten betydning, men mange dyrearter kan bevege øremuslingen og rette den mot lydkilden slik at denne lettere lokaliseres. Menneskets ytre øregang er bygd på et brusket skjelett, mens den indre del ligger inne i tinningbenet. Gangen er kledd av tynn hud som inneholder tallrike kjertler som avsondrer en gulbrun, klebrig masse, ørevoks. Den ytre øregangen ender blindt idet bunnen dannes av den tynne, perlemorsglinsende trommehinnen, membrana tympani, som skiller øregangen fra mellomøret. Øremusling og ytre øregang tjener til å oppfange lydbølger og lede dem inn til mellomøret.

auris media, ligger inne i tinningbenet og begynner med trommehinnen og består foruten denne av et hulrom, trommehulen, cavum tympani, som inneholder de tre ørebena: hammer, ambolt og stigbøyle. Trommehulen er skilt fra kraniehulen med storehjernen og lillehjernen ved en tynn benplate. Oppad baktil i trommehulen finnes en åpning som fører inn til et system av små luftfylte hulrom, cellulae mastoideae, i benet bak øret, ørebensknuten. Fra fremre, nedre del av trommehulen fører en kanal, øretrompeten, innover og nedover til nesesvelgrommet. Øretrompeten ventilerer mellomøret så lufttrykket på innsiden av trommehinnen normalt blir det samme som utenfor. Den er normalt lukket, men åpner seg ved svelging, og da utjevnes evt. trykkforskjellen. Dette er en betingelse for god hørsel.

De tre ørebena er leddet sammen til en kjede. Hammerskaftet ligger innleiret i trommehinnen, og hammerhodet ligger an mot ambolten, hvis lange ben er forbundet med stigbøylen. Stigbøylens fotplate er passet inn i en åpning i benet til det indre øre, det ovale vindu, fenestra ovalis. Gjennom kjeden av øreben kan lydbølgene overføres fra trommehinnen til væsken i det indre øre. Like nedenfor det ovale vindu fører en annen åpning i benet fra mellomøret til det indre øre. Denne åpningen, det runde vindu, fenestra rotunda, er lukket med en elastisk membran.

auris interna, labyrinten, er bygd opp av en benet kapsel (den benete labyrint), som ligger vel beskyttet inne i tinningbenets harde pyramidedel og som omslutter den egentlige labyrint eller den hinnete labyrint. Den benete labyrint er fylt med en klar væske, perilymfe, og i denne væsken befinner den hinnete labyrint seg. Den hinnete labyrint er fylt med en annen klar væske, endolymfe.

Labyrinten består av to deler som anatomisk utgjør et sammenhengende hele, men som funksjonelt representerer to forskjellige sanser: hørselen og likevektssansen. Den forreste delen, et spiralformet rør, sneglehuset, cochlea, er hørselsorganet, mens den bakerste delen, forgården, vestibulum, med buegangene, canales semicirculares, er organ for likevektssansen.

Forgården er delt i to blæreformede avsnitt, sacculus og utriculus, som hver inneholder et område, macula, med sanseceller som har fine sansehår. Over hårcellene ligger en geléaktig substans som inneholder noen små krystallkorn, statolitter, også kalt otoconia eller otolitter. Hver buegang har på overgangen til forgården en utvidelse, ampulla, som har kamlignende dannelser, cristae, forsynt med tilsvarende sanseceller, men her er det ingen krystallkorn i den geléaktige substansen.

Ved bevegelse av endolymfen og trykk fra krystallkornene påvirkes hårcellene slik at de produserer elektriske potensialer (piezoelektrisitet) som igjen gir nerveimpulser som via likevektsnerven, nervus vestibularis, som er en del av den 8. hjernenerve, ledes til hjernen, først og fremst til hjernestammen. Forgården sammen med buegangene har en statisk funksjon og registrerer hodets stilling i forhold til tyngdekraften. Buegangene registrerer hodets bevegelser.

Likevektsorganet informerer oss om vår stilling i rommet både når vi er i ro og i bevegelse. Likevektsfunksjonen er automatisk og arbeider hovedsakelig via reflekser. Det er lite som oppfattes bevisst. Ved kraftig irritasjon av likevektsorganet som ved sjøsyke, Ménières sykdom eller betennelser i det indre øre, får man likevektsforstyrrelser, kvalme og brekninger. Balansen opprettholdes, i tillegg til impulser fra likevektsorganet i det indre øret, også ved impulser fra ledd og sener, samt ved hjelp av synet.

Sneglehusets basis har membrankontakt med mellomøret på to steder, nemlig det ovale vindu og det runde vindu. Sneglehusets vindinger, som snor seg 2½–2¾ ganger rundt aksesøylen, inneholder, sett i tverrsnitt, tre fra hverandre atskilte kanaler. Den øvre, scala vestibuli, og den nedre spiralkanal, scala tympani, er fylt med perilymfe og står i forbindelse med henholdsvis det ovale og det runde vindu. De to kanalene kommuniserer med hverandre i sneglehusets spiss. Mellom de to spiralkanalene ligger sneglegangen, ductus cochlearis, som inneholder hørselens sanseorgan, spiralorganet (Cortis organ), og er fylt med endolymfe. Sneglegangen er delvis vokst sammen med benveggen omkring labyrinten, så veggen, basilarmembranen, som bærer spiralorganet, liksom er utspent i en ramme og kan settes i svingninger.

Spiralorganets sanseceller som har sansehår, sitter sammen med ulike støtteceller på basilarmembranen. Øvre spiralkanal er skilt fra sneglegangen med den tynne vestibularmembran. Stigbøylens fotplate får det ovale vindu ved basis av øvre spiralkanal til å vibrere, og bevegelsene forplanter seg som trykkbølger i den øvre spiralkanalens perilymfe. Gjennom forbindelsen i sneglehusets spiss overføres trykkbølgene til den nedre spiralkanal og fortsetter nedover denne kanal til de når den elastiske membran i det runde vindu, som vil bremse opp bølgene. Trykkvariasjonene i spiralkanalene påvirker basilar- og vestibularmembranene, slik at sansecellene på basilarmembranen presses oppover så sansehårene forskyves mot dekkmembranen, membrana tectoria, som ligger ovenpå sansecellene likesom en markise av gelé. Basilarmembranens elastisitet avtar gradvis mot sneglehusets spiss. Det gjør at trykkbølger med ulikt svingetall påvirker ulike deler av basilarmembranen og følgelig ulike områder med sanseceller i spiralorganet. Lavfrekvente toner virker mest på basilarmembranen ved sneglehusets spiss, mens høyfrekvente toner virker på membranen ved basis, der basilarmembranen er smalest. Med stigende alder går en del av sansecellene i spiralorganet til grunne. Dette er en av årsakene til hørselstap hos eldre, presbyacusis.

Spiralorganets sanseceller produserer elektriske potensialer (piezoelektrisitet) som igjen omsettes til nerveimpulser som via hørenerven, nervus acusticus, en del av 8. hjernenerve, ledes til hjernen og kommer til bevissthet som hørselsinntrykk. Både i sneglehus og likevektsorgan er det bevegelser av sansecellenes sansehår som omdannes til nerveimpulser.

Sykdommer, se ørebetennelse, øresykdommer, øreverk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.