Loeys-Dietz’ syndrom

Forekomsten av Loeys-Dietz-syndromene er ukjent. Det antas at syndromet forekommer hos minst én av 100 000. Flere pasienter med Loeys-Dietz’ syndrom var tidligere antatt å ha Marfans syndrom, en annen arvelig bindevevssykdom. Genetiske tester gjør at man i dag enkelt kan skille diagnosene fra hverandre.

Årsaken til Loeys-Dietz’ syndrom er en sykdomsgivende variant (mutasjon) i et gen som påvirker funksjonen til vekstfaktoren transformerende vekstfaktor beta (TGFb) i bindevevet. Sykdomsgenet kan være TGFBR1, TGFBR2, SMAD3, TGFB2, TGFB3 eller SMAD2. Mutasjonen kan være nedarvet eller nyoppstått hos pasienten. Alle typene er autosomal dominant arvelige, noe som innebærer at det er 50 prosent sannsynlig at barnet til pasienten arver sykdommen. Hver slekt kan ha sin egen forandring i det aktuelle sykdomsgenet.

Det antas at de fleste mutasjonene gir økt aktivitet av vekstfaktoren. Mens medfødte strukturelle utviklingsavvik (medfødte misdannelser) skyldes unormal funksjon av vekstfaktoren i fosterlivet, kan forstyrret funksjon av vekstfaktoren også gi svekkelse og skjørhet av bindevevet gjennom hele livet til pasienten.

Symptomer og funn varierer noe ved de ulike typene Loeys-Dietz’ syndrom. Medfødte strukturelle utviklingsavvik forkommer oftest ved type 1 og 2, oftest i skjelettet og blodåresystemet. Den unormale funksjonen til TGFb gir svakhet av bindevevet gjennom hele pasientens liv.

Ved mistanke om Loeys-Dietz’ syndrom vil legen bestille en sekvenseringsundersøkelse av alle genene som kan gi Loeys-Dietz’ syndrom og liknende tilstander, slik som Marfans syndrom, Ehlers-Danlos’ syndrom og ikke-syndromiske arvelige bindevevssykdommer. Det er viktig at legen forsikrer seg om at undersøkelsen også kan påvise større delesjoner (utfall) og duplikasjoner (tillegg av genetisk materiale), som er årsak til sykdommen hos et mindretall av pasientene. Undersøkelse for delesjoner og duplikasjoner kan også bestilles separat hvis det ikke blir funnet noen mutasjon med sekvenseringsundersøkelsen.

Noen medfødte utviklingsavvik, slik som ganespalte eller andre forandringer i skjelettet, kan behandles med kirurgi. Enkelte strukturelle forandringer i blodårer kan opereres. Personer med Loeys-Dietz’ syndrom følges vanligvis med årlig ultralydundersøkelse (ekko), CT eller MR, hvis det ikke er spesielle funn. Både voksne og barn med Loeys-Dietz-syndromene blir anbefalt å bruke blodtrykksmedisin for å forebygge utvidelse av arterier. Det vanligste er betablokkere. Hvis store arterier utvides til over en viss diameter, kan pasientene tilbys operasjon.

Da hovedpulsåren kan bli utvidet i svangerskapet på grunn av forandringer i blodvolum, blodtrykk og hormoner, må gravide kvinner med Loeys-Dietz’ syndrom følges hyppig med ultralydundersøkelser av sin egen aorta gjennom svangerskapet og i barselsperioden. På grunn av økt risiko for sprekkdannelse kan noen kvinner bli rådet til ikke å bli gravide.

Personer med Loeys-Dietz’ syndrom bør unngå unødvendige kirurgiske inngrep og invasive undersøkelser, spesielt de som har skjørt vev. Selv om det er bra å holde kroppen i form, skal de også unngå tunge løft og isometriske (statiske) øvelser på treningssenter.

Naturlig forløp og prognose ved sykdommen ser ut til å avhenge av hvilken type Loeys-Dietz’ syndrom man har, men alvorligheten varierer selv hos pasienter i samme familie. Sprekkdannelse i hovedpulsåren er livstruende. Da diagnosen er relativt ny, er forventet levealder ikke kjent. Uansett kan prognosen bli gradvis bedre etter hvert som forbedret genetisk diagnostikk, bildediagnostikk, blodtrykksbehandling, oppfølging og kirurgiske metoder er blitt tilgjengelig.

Den første typen Loeys-Dietz’ syndrom ble beskrevet i 2005. Det er beskrevet seks typer av syndromet, og typenes nummer svarer til rekkefølgen da de ble beskrevet.

• bindevevssykdommer