kroppshøyde

'Den Vitruviske mann', pennetegning med speilvendt skrift av universalgeniet Leonardo da Vinci fra omkring 1490. Navnet skriver seg fra den romerske arkitekten Vitruvius Pollio (født ca. 70 før vår tidsregning) som skrev en lærebok om arkitektur: De architectura. Boken ble gjenoppdaget i slutten av middelalderen og trykket i 1486. Hans syn på 'riktige' og harmoniske proporsjoner ble et ideal under renessansen og overført til menneskekroppen av kunstnerne. Tegningen, som i dag oppbevares i Venezia, er en studie i legemets proporsjoner. Ifølge Leonardo er «lengden av de utstrakte armene lik kroppshøyden; fra hakespissen til toppen av pannen og hårfestet er avstanden 1/10 av hele kroppshøyden; den åpne hånden fra håndleddet til tuppen av langfingeren det samme; hodet fra haken til toppen av issen utgjør 1/8 ...»
Med navlen som sentrum lar Leonardo figuren innta to posisjoner innenfor en sirkel og et kvadrat. Da menneskekroppen for ham representerte det perfekte forholdet mellom ånd (symbolisert ved sirkelen) og materie (symbolisert ved kvadratet), har han villet uttrykke figurens ideelle og harmoniske proporsjoner på denne måten.
Av .

Kroppshøyde måles som den rettlinjete avstanden mellom toppen av issen (vertex) og fotens underlag i stående stilling. Man skiller mellom normalvekst eller normalhøyde (normosomi), høyvekst (hypersomi) og lavvekst (hyposomi), som imidlertid er variable, både tidsmessig og geografisk. I liggende stilling (for eksempel i rettsmedisinsk sammenheng) brukes gjerne målebrett; på spedbarn måles ofte bare avstanden mellom isse og sete.

Endring av kroppshøyden

Det er først og fremst lengdeveksten av rørknoklene i skjelettet som skaper de største endringene i kroppshøyden hos barn og unge. Veksten utgår fra de såkalte epifyseskivene nær leddendene, som påvirkes av veksthormon (GH eller 'growth hormon') som utskilles av spesielle celler i hypofysens forlapp. Hormonet skilles ut støtvis med 3–4 timers mellomrom, mest under søvn (som kanskje kan forklare barns periodevise 'voksesmerter'). I visse deler av oppveksten kan denne hormonproduksjonen være svært kraftig, og kroppshøyden vokser derfor ikke jevnt. Hvis det skjer en vedvarende overproduksjon før veksten er avsluttet, vil det føre til at vedkommende blir svært høy. Men også negative livsbetingelser kan virke inn på kroppsveksten. Både fysiske og psykiske belastninger kan bidra til å hemme produksjonen av GH. Kosthold, sykdom, skader, mistrivsel og vanskjøtsel kan virke inn og føre til at barnet får en lavere kroppshøyde enn forventet.

Det gis imidlertid flere årsaker til at kroppshøyden endres, også i løpet av voksenlivet. Den kroppshøyden man står oppført med i ID-papirene er ikke alltid helt nøyaktig. For eksempel vil man i løpet av en dag kunne redusere kroppshøyden med én til to centimeter ved at mellomvirvelskivene presses litt sammen av den belastningen de utsettes for. Man er altså litt høyere om morgenen enn om kvelden. I høyere alder vil dette kunne merkes særlig godt, samtidig som en viss slitasje eller reduksjon av leddbrusken ved eventuell artrose ytterligere kan bidra til å redusere kroppshøyden. Særlig merkbart vil det være ved sykdom som benskjørhet (osteoporose), hvor mulige kompresjonsfrakturer av ryggvirvlene vil kunne redusere kroppshøyden i betydelig grad.

Historikk

Interessen og behovet for å bedømme kroppshøyden er gammel. Allerede den romerske embetsmannen og historikeren Tacitus (levde omtrent 55–120) nevner germanernes betydelige kroppshøyde i forhold til romerne. Også munken Jordanes som levde på 500-tallet forteller i sin historie om goterne at folkene i de nordiske landene var mer storvokste enn alle andre folkeslag. Den danske historieskriveren Saxo Grammaticus (ca. 1150–1220) forklarte dette med at hans landsmenns forfedre hadde vært kjemper. Og i kong Magnus Lagabøtes Jónsbók, som var gjeldende islandsk lov fra 1281, blir en middels høy mann målt til 3½ islandske alen, det vil si rundt 165 centimeter.

Mer konkret kunnskap om den gjennomsnittlige kroppshøyden i tidligere tider har vi fått gjennom undersøkelser av arkeologiske funn. Antropologiske målinger av kroppshøyden på skjeletter fra fortiden baserer seg på det faktum at lengden på en rørknokkel, for eksempel lårbenet (femur), representerer en viss prosentandel av vedkommendes kroppshøyde i levende live. Dette har her i landet vist at menns gjennomsnittlige kroppshøyde i steinalderen og bronsealderen kan ha vært 170–172 cm, mens den i middelalderen var noe mindre – rundt 165–168, alt etter geografisk og sosial tilhørighet. Kvinners kroppshøyde har vært omkring 10 cm lavere. Det er klart at slike målinger blir unøyaktige, da de er basert på et relativt lite materiale med stor geografisk spredning. Interessant er det likevel å observere at folk i tidsepoker og i miljøer som hovedsakelig ernærte seg av animalske proteiner (kjøtt og fisk), var gjennomsnittlig høyere enn de som spiste mat basert på karbohydrater (korn og andre planteprodukter), og hvor sesongbetinget knapphet i næringstilgangen var vanlig.

Den adelige franske naturvitenskapsmannen og matematikeren Georges-Louis de Buffon (1707–1788) var antagelig den første som førte statistikk over endringene i barns kroppshøyde og proporsjoner i løpet av oppveksten. Dette offentliggjorde han i sitt 36-binds verk Histoire naturelle (1774–1789). En tilsvarende undersøkelse gjorde den belgiske statistikeren Adolphe Quetelet (1796–1874), som i en årrekke utførte vekstmålinger på barn fra forskjellige sosiale samfunnsklasser og sammenlignet deres utvikling på grunnlag av dette. Han regnes som grunnleggeren av vekstforskningen på mennesker.

Måling på rekrutter

Et større og nøyaktigere materiale fikk man da man begynte med kroppshøydemåling av soldater. Blant de eldste vi kjenner er rekruttundersøkelser i Frankrike fra 1792, hvor gjennomsnittshøyden bare var rundt 155 cm. Dette var antagelig en vanlig kroppshøyde hos menn rundt om på Kontinentet, og dannet ganske sikkert bakgrunnen for at kong Fredrik Vilhelm 1 av Preussen (1688–1740) skapte sitt eliteregiment «Potsdamer Riesengarde» av soldater med kroppshøyde over seks prøyssiske fot, det vil si 188 cm. Kongen selv var bare 160 cm. Enhetene for lengdemål varierte fra land til land, men i 1793 var metersystemet blitt innført i Frankrike og muliggjorde en mer standardisert internasjonal målemetode. Hos oss ble metersystemet innført først i 1875.

I Norge ble årlige rekruttmålinger til statistisk bruk gjennomført av generalkirurg Johan Fritzner Heiberg (1805–1883) fra 1855. Han fant da at en 22-årig soldat målte 64½ norske tommer – det vil si 168,6 cm – i gjennomsnitt. I året 1900 var vernepliktiges gjennomsnittlige kroppshøyde 170,0 cm, og nesten 17 prosent av soldatene var da under 165 cm. I 2007 var tallene henholdsvis 179,9 cm og 1,2 prosent. En undersøkelse av dette materialet ble i 1939 gjennomført av antropologen Vilhelm Kiil (1902–1970), hvor han ikke bare viste hvordan kroppshøyden hadde endret seg i løpet av de siste 200 årene, men også at lengdeveksten først opphørte på et langt senere tidspunkt. For mens vår tids unge på det nærmeste har avsluttet kroppsveksten i 18–19-årsalderen, kunne 1700-tallets 22-åringer ennå forvente å vokse hele tre centimeter.

Siden tidligere tiders kroppshøydemåling ble ansett som en viktig indikator på vedkommendes helse og ernæringstilstand, og derfor var av samfunnsmessig betydning, har slike undersøkelser mistet en god del av sitt innhold i vår tid. Verneplikten er heller ikke den samme som før, og rekruttundersøkelser har i så måte tapt mye av sin betydning.

Andre undersøkelser

Vekstundersøkelser berører også konstitusjonsforskningen, og gjennom tidene har man forsøkt å klassifisere menneskene ut fra kroppshøyde og kroppstype. Særlig kjent ble den tyske psykiateren Ernst Kretschmer (1888–1964) med sin bok Körperbau und Charakter fra 1921, hvor han inndelte menneskene i tre grunntyper: den asteniske eller leptosome, den atletiske og den pykniske, samt en 'dysplastisk' tilleggstype. Disse ble tillagt forskjellige kroppslige og psykiske særegenheter, med eventuell tendens til visse sykelige trekk.

Siden statistikk over kroppshøyden har vært basert på målinger på rekrutter, har kvinners kroppshøyde ikke vært gjenstand for den samme oppmerksomheten. Først i 1917 ble systematiske skolebarnsundersøkelser av begge kjønn innført i Kristiania (Oslo) av professor Carl Schiøtz (1877–1938), med årlig veiing og måling. Middelhøyden for en 18-årig jente var da omtrent 159 cm.

I 2006 lanserte Verdens helseorganisasjon (WHO) en ny internasjonal vekststandard for barn i alderen 0–5 år, og det er vist at kurven for norske barn ligger over denne standarden. I dag (2014) er gjennomsnittslengden for nyfødte gutter 52 cm, for jenter 51 cm, for 10-åringer begge kjønn 138 cm, for gutter 18 år 179 cm, for jenter 18 år 166 cm, det siste basert på egenrapport.

Det er ingen tvil om at mange kroppshøydemålinger har vært beheftet med feil. For eksempel ble de nordligste fylkene utelatt i de tidlige rekruttundersøkelsene, da det ennå ikke var verneplikt der. Dessuten er ikke bare helse- og miljøforhold bestemmende for kroppshøyde, men også rent genetiske faktorer har en viss betydning: høye foreldre får høyvokste barn og omvendt. Dette har imidlertid begynt å utlignes i vår tid, og den raske endringen man kunne se på 1900-tallet er i dag i ferd med å «flate ut». Endringene er ikke lenger så store, og det har forekommet år med en antydning til reduksjon av den gjennomsnittlige kroppshøyden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg