akutt myelogen leukemi

Omtrent 150 personer får årlig diagnosen AML i Norge. Tilstanden kan forekomme i alle aldre, men er vanligst hos eldre. Hos voksne vil cirka 80 prosent av de akutte blodkreftene (leukemiene) være av typen AML, mens 20 prosent vil være akutt lymfatisk leukemi (ALL). For barn er forholdet motsatt. Det fins noen sjeldne familiære varianter, men for de fleste er sykdommen ikke arvelig.

AML oppstår på grunn av genfeil (mutasjoner) i DNA-et til stamcellene eller myeloide forstadier. Myeloide forstadier er umodne celler (blaster) som gir opphav til alle typer blodceller med unntak av lymfocyttene. Myeloide forstadier gir altså opphav til røde blodceller, blodplater og hvite blodceller som makrofager og granulocytter. Derved kan AML innbefatte en rekke undergrupper, avhengig av hvilken type blodcelle myeloblasten skal bli til. Den vanligste formen utgår fra forstadier til granulocyttene (kalles bare AML), men også forstadier til røde blodceller (erytroleukemi), blodplater (megakaryocyttleukemi) og monocytter (akutt monocyttleukemi) kan rammes.

For hvert tilfelle av AML foreligger i gjennomsnitt ti såkalte drivermutasjoner. Disse vil gjennom økt celledeling (proliferasjon), nedsatt modning (differensiering) og redusert celledød (apoptose) føre til at umodne celler (blaster) hoper seg opp i beinmargen. Da har AML oppstått.

AML hos eldre utgår vanligvis fra en stamcelleklon som kalles CHIP (clonal hematopoieseis of inderterminate potential, på norsk klonal blodcelledannelse med usikkert potensial). Dette er en celleklon som har fått vekstfortrinn gjennom mutasjoner og som derved fortrenger normale stamceller. CHIP-kloner er mer mottakelige for nye mutasjoner enn friske stamceller, og hvis mange nok drivermutasjoner tilkommer kan den utvikle seg til AML. Forekomsten av CHIP øker raskt fra cirka 40-årsalder, og forklarer hvorfor AML er vanligst hos eldre.

Det kan være mange årsaker til at mutasjoner oppstår i DNA-et til stamcellene. En celle får mer enn 10 000 DNA-skader hver dag, men cellene har gode redskaper for å oppdage og reparere disse. Etter 40-årsalder svekkes evnen til å reparere DNA-et, og kreftrisikoen vil dermed øke. Ytre påvirkninger som stråling, kjemikalier og cellegiftbehandling kan også bidra, men de fleste som får AML har ikke vært utsatt for dette i stor nok grad til at det kan angis som årsak.

Om lag ett av tre barn som rammes av AML vil ha familiær form der andre i nær familie også har hatt sykdommen. Sykdommen viser i disse tilfellene autosomal dominant arvegang. Noen medfødte tilstander, som Downs syndrom, Fanconis anemi og sykdom i telomerer, kan også disponere for AML.

Leukemicellene vil etter hvert innta store deler av beinmargen og fortrenge de normale cellene. Dermed oppstår det beinmargssvikt. Man vil da få reduserte nivåer i blodet av blodplater, røde blodceller og granulocytter. Symptomene ved AML er derfor knyttet til mangel på normale blodceller:

• Lavt nivå av røde blodceller gir slapphet, svimmelhet eller tung pust (se anemi).
• Lav mengde nøytrofile granulocytter gir økt infeksjonstendens. Nøytrofile granulocytter er immunceller i det medfødte immunforsvaretz
• Lavt antall blodplater gjør at det blir vanskelig å stoppe blødninger. Derfor kan man oppleve slimhinneblødninger eller små blødninger i huden (petekkier).

For å stille diagnosen er det nødvendig med en beinmargsprøve. Den tas som regel fra hoftekammen. Beinmargsprøven undersøkes i mikroskop og med væskestrømscytometri. Hvis mer enn 20 prosent av beinmargscellene er myeloblaster, stilles diagnosen AML. Ved påvisning av oransje staver i cytoplasma (Auerstaver) har man myeloid blodkreft uavhengig av andelen blaster.

Det gjøres også genetiske analyser av leukemicellene for å avdekke hvilke mutasjoner som ligger til grunn, som igjen får betydning for prognose og valg av behandling.

Ved AML vil pasienten få tilbud om én av tre behandlingsstrategier, avhengig av pasientens alder og sykdommens art: kurativ, livsforlengende eller lindrende.

Uten behandling er AML dødelig innen få måneder hos de fleste, men det fins langsomt voksende former som man kan leve med lengre.

Alder er den viktigste faktoren for om man kan kureres eller ikke. Cirka tre av fire av barn og unge voksne kureres for AML. Deretter faller kurasjonsratene jo eldre man blir. Ved 60-årsalder vil om lag én av fire kureres, og ved 70 år én av ti.

Hvilke mutasjoner som foreligger når diagnosen stilles brukes for å dele sykdommen inn i lav risiko, middels risiko og høy risiko. Inndelingen er basert på store undersøkelse med flere tusen pasienter. Ved lav risiko er sjansen for tilbakefall såpass liten at man vil prøve å kurere sykdommen bare med cellegift. Det motsatte er tilfelle ved høy risiko, da vil de fleste få tilbakefall uten allogen stamcelletransplantasjon. For dem i middels risikogruppe er det omtrent like gode sjanser for langtidsoverlevelse enten man velger cellegift alene eller stamcelletransplantasjon.

Pasientene kan også deles inn etter Verdens helseorganisasjons klassifisering av AML. Her tar man blant annet hensyn til om leukemien oppstår på bakgrunn av myelodysplastisk eller myeloproliferativ sykdom, eller om den er utløst av cellegift eller strålebehandling for annen kreftsykdom. Slike sekundære AML-er har dårligere prognose enn når AML oppstår uten utløsende sykdommer.

• leukemi
• kreft