myelodysplastisk syndrom

I Norge rammes 4–5 per 100 000 hvert år, det vil si om lag 200–270 mennesker. Hvis man ser på bare dem over 70 år, rammes over 20 per 100 000 hvert år. Det er en av de vanligste årsakene til lave nivåer av blodceller hos eldre.

Myelodysplastisk syndrom skyldes mutasjoner i arvematerialet til blodstamcellene i beinmargen. Forekomsten av mutasjoner øker etter fylte 40 år, også i stamcellene. Noen mutasjoner vil kunne gi vekstfordel, som igjen kan føre til at disse stamcellene tar overhånd i beinmargen. Dette kalles for «klonal hematopoiese med usikker prognose» (engelsk clonal hematopoiesis of indeterminate potential, CHIP). Opptil én av fem i den eldre befolkning har slike klonale stamceller i beinmargen. Hvis det kommer ugunstige tilleggsmutasjoner i denne klonen, kan det lages for få og avvikende blodceller, som er kjennetegnet til myelodysplastisk syndrom.

De tre viktigste cellelinjene i beinmargen er røde celler, blodplater og nøytrofile granulocytter. Ved myelodysplastisk syndrom er én eller flere av disse cellelinjene rammet. Ytterligere mutasjoner i opphavscellene til det myelodysplastiske syndromet kan igjen føre til utvikling av blodkrefttypen akutt myelogen leukemi.

Stråling, løsemiddelet benzen og cellegiftbehandling vil generelt sett øke forekomsten av mutasjoner og dermed risikoen for å utvikle myelodysplastisk syndrom. De fleste som får diagnosen har imidlertid ikke blitt utsatt for disse risikofaktorene.

Myelodysplastisk syndrom vil gi symptomer gjennom lave mengder blodceller (lave blodverdier):

• Lav mengde hemoglobin (blodprosent) vil gi slapphet, svimmelhet og tung pust.
• Lave mengder nøytrofile granulocytter (en undergruppe av hvite blodceller) vil gi økt risiko for infeksjoner som luftveisinfeksjon, urinveisinfeksjon og hudinfeksjon.
• Lave mengder blodplater vil gi økt blødningstendens, for eksempel som neseblødning, hudblødning eller blødning fra tarmen.

Diagnosen mistenkes ved at det i en vanlig blodprøve påvises lav mengde hemoglobin, lavt antall nøytrofile granulocytter eller få blodplater. Det er nok at minst én av disse er redusert, men ofte vil to av rekkene eller alle tre være lave.

Diagnosen bekreftes ved å studere blodutstryk og beinmargsutstryk i mikroskop. Benmargsprøve kan tas fra hoftekammen eller brystbeinet. I mikroskopet ser man etter avvikende former (dysplasi) på cellene. Hvis mer enn ti prosent av cellene eller blodplatene er avvikende i en cellelinje, vil man kunne stille diagnosen. Det gjøres også genanalyser på beinmargscellene, og funnene herfra er til hjelp både for å stille diagnosen og vurdere prognosen.

Myelodysplastisk syndrom er en diagnose med mange undergrupper. Den inndeles etter hvor mange cellelinjer som er rammet, andel umodne celler (blaster) i beinmargen og om det foreligger såkalte ringsideroblaster eller ikke. Også bestemte genavvik kan gi opphav til egne undergrupper. Hver undergruppe har noe ulik prognose og behandlingsrespons. Men også innad i hver undergruppe er det individuelle variasjoner.

Myelodysplastisk syndrom kan bare kureres med allogen stamcelletransplantasjon. Dette er en risikabel prosedyre der om lag én av fem dør av behandlingen. Bare ellers friske pasienter under 70–75 år får dette behandlingstilbudet, og da kun hvis det er høy risiko for utvikling av akutt myelogen leukemi.

Annen behandling retter seg inn mot å stimulere dannelsen av den eller de blodcellene som er rammet. Noen kan ha effekt av erytropoietin (EPO) for å få opp hemoglobinnivået. Av og til gis dette sammen med granulocytt-kolonistimulerende faktor (GCSF).

Man kan også gi blodtransfusjon eller overføre blodplater. Blodplatetransfusjon gis vanligvis bare ved blødninger. Problemet med blodtransfusjon er at effekten er kortvarig og at jern vil hope seg opp i kroppen (hemosiderose). Dette vil igjen kunne gi skade på flere organer, som leveren og hjertet. Noen ganger vil man velge å gi jernkelator for å motvirke dette.

Ved økt andel umodne celler (blaster) i beinmargen kan man forsøke med demetylerende cellegift, for eksempel azacytidin. Denne cellegiften aktiverer gener som er viktige for blastenes modning. Dette gjør derfor at andelen blaster faller og andelen modne blodceller går opp. Denne medisinen kan gis alene, eller som forbehandling til allogen stamcelletransplantasjon.

Prognosen bestemmes i stor grad ut fra hvor mange cellelinjer som er rammet, hvor lave blodverdiene er, andel umodne celler i beinmargen og hvilke genetiske avvik som foreligger. Det finnes skåringssystemer basert på disse faktorene for å kunne anslå hvor stor risiko hver enkelt pasient har for å utvikle akutt myelogen leukemi, og hvor raskt det eventuelt vil skje. Dette vil igjen være utslagsgivende for hvilken behandling man vil velge, særlig om man skal gjøre allogen stamcelletransplantasjon eller ikke.

Pasienter i gunstig risikogruppe vil ha lav risiko for å utvikle akutt myelogen leukemi, mens de i den dårligste risikogruppen vil utvikle dette på under ett år.

Det kan virke fristende å vente med transplantasjon til sykdommen forverrer seg, men da er sjansen for å oppnå kurasjon lavere. Hvis man skal gjøre stamcelletransplantasjon, bør man altså gjøre det mens sykdommen fortsatt er fredelig.

• beinmargen
• leukemi
• hematopoiese