Store norske leksikon

antitrombotisk behandling

Antitrombotisk behandling er all behandling som motvirker dannelsen eller utviklingen av blodpropp (trombe). En skade i blodåreveggen setter i gang aktiveringen av blodplater og koagulasjonssystemet. Sammen kan dette gi opphav til blodproppdannelse. All behandling som retter seg mot slik aktivering er i prinsippet antitrombotisk, blodfortynnende.

Faktaboks

Uttale

antitrombˈotisk behandling

Etymologi
av gresk anti, ‘mot’, thrombos, ‘blodlevring’, og -osis, ‘tilstand’

Legemidler mot blodpropp kan deles inn i tre grupper:

  • legemidler som virker på koagulasjonssystemet (antikoagulantia)
  • legemidler som hemmer blodplater (blodplatehemmere)
  • legemidler som løser opp blodpropper (trombolytika)

Valget av blodfortynnende middel er hovedsakelig avhengig av hvilken type blodpropp som ligger bak tilstanden: arterietrombe eller venetrombe. Tilstandene kan skilles fra hverandre basert på deres innhold av blodplater (trombocytter). Det er et større antall blodplater i arterietrombene i forhold til venetrombene. Venøse tromber er også større og geleaktige. Denne informasjonen bestemmer i stor grad hvilken behandling man velger.

Legemidler som virker på koagulasjonssystemet

Antikoagulantia er kun relevant som behandling mot blodpropper som sitter i venesystemet. Fordi venetromber er fattige på blodplater, tar man sikte på å hemme koagulasjonssystemet. Antikoagulasjonsbehandling er relevant ved flere tilstander som blant annet atrieflimmer, hjerneslag hvor blodproppen stammer fra hjertet, blodpropp i beina (dyp venetrombose), blodpropp i lungene (lungeemboli) og til pasienter med kunstige hjerteklaffer. Det finnes flere typer antikoagulantia;

Forskjellen ligger i at de hemmer ulike trinn ved koagulasjonssystemet. De deles gjerne inn i to hovedgrupper: direkte eller indirekte hemmere.

Direkte hemming innebærer at man inaktiverer koagulasjonsfaktorene i blodet som faktor Xa eller trombin (faktor II). Disse direkte hemmerne kalles også for direkte virkende perorale antikoagulantia, DOAK.

De indirekte koagulasjonshemmerne bidrar til å enten øke faktorene i blodet som virker mot koagulasjon, eller hemme dannelsen av koagulasjonsfaktorene som er en del av blodets naturlige koagulasjonssystem. Hepariner og vitamin K-antagonister kommer inn under denne kategorien.

Legemidler som hemmer blodplater

Blodplatehemmerne brukes mot blodpropp i arteriene. De virker ved å hindre at blodplater (trombocyttene) klumper seg sammen og hindrer dermed dannelsen av blodpropp. Man kan dele inn blodplatehemmerne etter type virkningsmekanisme som trer inn for å hemme aktiveringen av blodplatene:

Blodplatehemmere brukes ved hjerteinfarkt og hjerneslag som ikke skyldes blodpropp fra hjertet. Disse legemidlene brukes også forebyggende ved aterosklerotisk sykdom og ved høy risiko for kardiovaskulære hendelser.

Trombolytika

Trombolytiske midler viker ved å aktivere enzymet plasmin som løser nettverket av proteintråder som holder sammen blodplatene i blodproppen (fibrinnettverk). Denne typen behandling er aktuell ved hjerteinfarkt, trombotisk hjerneslag eller venetrombose.

Bivirkninger

En vanlig bivirkning ved antitrombotisk behandling er at det kan gi økt risiko for blødningstendens.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Legemidler som virker på blod og bloddannende organer

Hedvig Nordeng
Professor, Universitetet i Oslo