barneseksualitet

Barneseksualitet, kjønnsopplevelse hos barn. En må skille mellom barneseksualitet og barnslig (infantil) seksualitet. Med det første mener en det ikke kjønnsmodne barns seksuelle følelser og atferd. Det annet står for barnslige (umodne) seksuelle og følelsesmessige reaksjoner hos kjønnsmodne voksne individer.

Undersøkelser av spedbarn viser at det i løpet av første leveår foregår en spontan seksuell aktivering både hos gutter og jenter. Guttene kan ha ereksjon flere ganger i døgnet, og jentene kan ha tilsvarende blodgjennomstrømming i skjeden. Senere følger en periode der barna fremkaller stimulering selv ved ulike former for frivillige bevegelser. En kan se både seksuell aktivering og en form for orgasme, en muskelkontraksjon. Ca. 20 % av barna fortsetter med denne typen stimulering ved ulike former for masturbasjon gjennom hele utviklingen. De andre glemmer den, men de vil relære den fra 4–5-årsalderen og oppover. Denne relæringen kan skje gjennom tilfeldigheter, ved visse bevegelser, ved at barna ser det i en bok eller lærer av hverandre eller av en voksen. Denne typen seksuell utvikling er noe som går av seg selv, og som voksne ikke behøver å bry seg med. Barn har av natur ingen restriksjoner på det å kjenne lyst ved egen kropp. Lystfølelsen er viktig for å lære seg selv å kjenne som menneske. Seksualiteten kan ikke sees isolert fra andre ikke-seksuelle erfaringer som barn gjør med kroppen sin, og som påvirker evnen til kroppslyst.

Problemer kan oppstå når utviklingen på forskjellig vis blir forstyrret av voksne. Det aller groveste er når voksne (oftest menn) blander sin egen seksualitet inn ved å bruke barnet seksuelt – enten ved overgrep eller som en slags selvstimulering på en mer subtil måte. Når det snakkes så mye om berøring mellom barn og voksne, blir noen voksne usikre og forvirret på hva som er riktig og galt. Det er alltid den voksne som har ansvaret i samvær med barn. Også når det gjelder den seksuelle atferden, gjelder det å ha klare linjer.

Hvis en bruker begrepet seksualitet på samme måte om barn og voksne, kommer en galt av sted. Det som særpreger barns aktivitet er først og fremst utforskning. Utforskning ligger i barns vesen og er helt nødvendig i vekstprosessen. Barn undersøker og prøver ut. De finner ut om seg selv og omverdenen. Dermed undersøker de også kroppen sin. Barn kan gjemme seg bort, kle av seg og titte på hverandre. Men barns nysgjerrighet er noe helt annet enn kroppslig kontakt mellom kjønnsmodne tenåringer eller voksne. Når barn sammenligner hverandres kjønnsorganer, eller når en gutt ser farens erigerte penis og blir interessert i den, betyr ikke det at barnet er vekket seksuelt. Barns kroppslyst har ikke noe mål utover seg selv. Barns seksuelle kjærlighetsbehov har ikke noe mål utover det som finnes i barneverdenen. Når en voksen ikke liker å se barn leke på denne måten, er det fantasiene i forhold til den voksne erfaringsverden som plager ham. Derfor må den ansvarlige voksne alltid passe grensene sine.

Til alle tider har barn utforsket sin egen og hverandres kropper. Men tidligere la kanskje ikke foreldrene merke til denne atferden fordi barna lettere kunne gjemme seg vekk med sine aktiviteter.

Selv om det er viktig for et barns utvikling å utprøve kroppslysten, f.eks. ved å onanere, er det klart at det er situasjoner hvor denne utprøvingen ikke er passende. Samfunnet har retningslinjer for god oppførsel, også for den seksuelle atferden. Barnet må ta hensyn til disse retningslinjene, og det oppfatter barnet som regel fort. Det er visse ting en helst bør gjøre for seg selv. En slik ting er å gni på kjønnsorganet. Retningslinjene for den seksuelle atferden kan forklares like naturlig som alt annet barnet må lære. Å rettlede barnet på dette punktet er ikke det samme som å gi barnet en opplevelse av at det er områder på kroppen som ikke må røres.

Freud beskrev ulike stadier i seksualutviklingen (orale, anale og falliske fase, latensperiode og genitale fase) i henhold til psykoanalytisk teori, noe som var revolusjonerende på hans tid. Dagens forskere på barns seksuelle utvikling stiller seg tvilende til Freuds forklaringer og har nyansert synet på barneseksualitet betydelig. Den norske psykologen Thore Langfeldt har vært en pioner innen beskrivelsen av og opplysning om barns seksualitet.