hemolyse

Erytrocytter (røde blodceller) illustrert sammen med enkelte leukocytter (hvite blodceller).
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Hemolyse er nedbrytning av røde blodceller som fører til at deres normale levetid på 120 dager blir forkortet. Nedbrytningen kan ha forskjellige årsaker. Tapet av røde blodceller kompenseres i første omgang av mangedoblet produksjon av røde blodceller i benmargen. Når denne kompensasjonen ikke strekker til, utvikles det hemolytisk anemi.

Faktaboks

uttale:
hemolˈyse
etymologi:
gresk haima, ‘blod’ og lysis, ‘oppløsning’

Påvisning av hemolyse

Hemolyse kan påvises ved å måle mengden av en rekke stoffer i blodet. Vanlige undersøkelser er blodprøver med måling av laktat dehydrogenase (LD), retikulocytter, haptoglobin og bilirubin.

LD er et intracellulært enzym som blir frigitt når celler går til grunne. LD vil derfor øke ved hemolyse. Retikulocytter er røde blodceller i tidlig utviklingsstadium. Når benmargen mangedobler produksjonen for å kompensere for tapet av røde blodcellene, fører det til økning av umodne røde celler som slipper ut i blodbanen. Haptoglobin er et akuttfaseprotein som binder fritt hemoglobin. Ikke målbart haptoglobin er derfor et tegn på at det foreligger fritt hemoglobin og hemolyse. Bilirubin er et nedbrytningsprodukt som øker når hem brytes ned.

Alle disse målingene må sees i sammenheng for å kunne vurdere om det foreligger hemolyse og graden av denne.

Hvis disse prøvene viser at det foreligger hemolyse gjøres direkte antiglobulintest (DAT) som også kalles Coombs test, for å avgjøre om hemolysen skyldes autoimmune mekanismer eller ikke. Det kan også gjøres måling av fritt hemoglobin i serum og/eller urin for å se om det foreligger et betydelig innslag av intravaskulær hemolyse.

Ekstravaskulær og intravaskulær hemolyse

Ødeleggelse av de røde blodcellene kan foregå i blodårene, og kalles da intravaskulær hemolyse eller utenfor (ekstravaskulær hemolyse).

Ekstravaskulær hemolyse skjer i milten

Ekstravaskulær hemolyse er det vanligste og skjer når røde blodceller blir fanget opp i miltens sinusoider og blir «spist opp» av makrofager. Røde blodceller som er aldrende (rundt 120 dager) og skal brytes ned, fjernes på denne måten og dette er normalt. Røde blodceller kan også være skadet, dekket med antistoffer eller ha medfødte eller ervervete avvik. Dette kan skyldes arvelige defekter som gir cellene feil form (sfærocytose, eliptocytose) eller autoantistoffer som har festet seg på celleoverflaten (autoimmun hemolyse). Slike blodceller blir "spist opp" i miltens sinusoider.

Intravaskulær hemolyse skjer i blodårene

Intravaskulær hemolyse foregår ved at blodcellene blir ødelagt mens de er i blodårene, og fritt hemoglobin i cellene blandes i blodvæsken (plasma). Dette gir en rødfarge av plasma og urin. Ved store mengder kan urinen bli helt svart. Større mengder fritt hemoglobin kan skade nyrene.

Intravaskulær hemolyse skjer for eksempel hvis det blir gitt uforlikelig blod ved blodoverføring og ved sjeldne sykdommer som trombotisk trombocytopenisk purpura (TTP) hvor de røde blodcellene blir skåret i stykker når de møter på fibrintråder i blodårene.

Mekaniske hjerteventiler kan også knuse røde blodceller ved hvert hjerteslag, noe som gir en lavgradig vedvarende hemolyse.

Marsjhemoglobinuri er betegnelse på knusningsskade av de røde blodcellene som oppstår under foten ved langvarig gåing med tung pakning og dårlig fottøy på hardt underlag.

Årsaker til hemolyse

Immunbetingede reaksjoner

Ikke-immunbetingede reaksjoner

legemiddelbivirkning arvelig sfærocytose
lymfom elipocytose
kronisk lymfatisk leukemi thalassemi
hypersplenisme sigdcelleanemi
transfusjonsreaksjoner bakterielle infeksjoner, toksiner
autoimmun hemolytisk anemi forgiftninger
mekaniske hjerteklaffer

malign hypertensjon

HELLP syndrom, trombotisk trombocytopenisk purpura

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg