Hemolyse kan påvises ved å måle mengden av en rekke stoffer i blodet. Vanlige undersøkelser er blodprøver med måling av laktat dehydrogenase (LD), retikulocytter, haptoglobin og bilirubin.
LD er et intracellulært enzym som blir frigitt når celler går til grunne. LD vil derfor øke ved hemolyse. Retikulocytter er røde blodceller i tidlig utviklingsstadium. Når benmargen mangedobler produksjonen for å kompensere for tapet av røde blodcellene, fører det til økning av umodne røde celler som slipper ut i blodbanen. Haptoglobin er et akuttfaseprotein som binder fritt hemoglobin. Ikke målbart haptoglobin er derfor et tegn på at det foreligger fritt hemoglobin og hemolyse. Bilirubin er et nedbrytningsprodukt som øker når hem brytes ned.
Alle disse målingene må sees i sammenheng for å kunne vurdere om det foreligger hemolyse og graden av denne.
Hvis disse prøvene viser at det foreligger hemolyse gjøres direkte antiglobulintest (DAT) som også kalles Coombs test, for å avgjøre om hemolysen skyldes autoimmune mekanismer eller ikke. Det kan også gjøres måling av fritt hemoglobin i serum og/eller urin for å se om det foreligger et betydelig innslag av intravaskulær hemolyse.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.