Blyforgiftning, helseskade på grunn av økt opptak av bly i organismen. Bly har vært brukt lenge, men det tok tid før man ble fullt klar over hvor giftig metallet var. Blyforgiftning var sikkert utbredt tidligere, da metallet ble brukt til vannrør, metallodding, i kjøkkenartikler, glasurer på keramikk og oppbevaringskar som kunne avgi oppløst bly til mat- og drikkevarer, se rammetekst side XXX. Det har vært spekulert på om romerne var kronisk blyforgiftet fordi de hadde blyholdige vannledninger og brukte blyforbindelser i vinen for å bedre smaken, samt oppbevarte den i krukker belagt med blyglasur.

Blyforgiftning er vesentlig en risiko i visse industrier som smelteverk, skipsverft (blymønje), samt hos skraphandlere og andre som bruker skjærebrenner for demontering av mønjebelagt metall. Det har også vært risiko for blyforgiftning i glassverk (krystallglass inneholder mye bly), i keramiske verksteder, hos glassmestere (blyinnfatning av vinduer), blikkenslagere, rørleggere og bilmekanikere, men i flere av disse virksomhetene er bly nå erstattet av mindre giftige produkter. For arbeidsplasser er det fastsatt en maksimal tillatt verdi for luftforurensning, i Norge kalt administrativ norm for forurensning i arbeidsatmosfæren, på 0,05 mg bly/m3 luft. Hvis denne overholdes og man i tillegg er påpasselig med alminnelig hygiene (særlig håndvask før man berører mat- eller tobakksvarer som skal i munnen), er risikoen for alvorlig blyforgiftning liten i Norge.

Blyforgiftning kan opptre akutt, men det er nå mer sannsynlig at den vil være snikende (kronisk) med uklare symptomer på forstoppelse, magesmerter, blodmangel og muskelsvakhet, først i de muskler som strekker i håndleddet.

Bly (i form av blyioner) bindes lett til blodets eggehvitestoffer (proteiner) og andre kroppsvæsker og blir derfor lett tatt opp i sirkulasjonen og transportert videre. Hos svangre kvinner kan bly på denne måten bli ført over til fosteret, og den normale utvikling av hjernen kan bli forstyrret. Barns nervesystem er mer følsomt for tungmetaller enn voksnes, men man er usikker på hvor lavt ned nivået må komme for at påvirkning på fosterets og spedbarnets hjerne helt skal unngås. Det er derfor ønskelig at gravide ikke arbeider med bly.

Vanligvis blir mesteparten av det bly som tas opp i kroppen, lagret i skjelettet hvor det tar plassen til kalk (kalsium). Dette kan føre til at blyet frigjøres igjen og kan føre til forgiftning når benvevet nedbrytes raskt i høyere alder eller ved langvarig sengeleie, for eksempel som følge av bruddskade, eller ved forhøyet kalkstoffskifte, for eksempel under behandling med visse hormoner.

Akutt blyforgiftning som følge av inntak av en stor mengde blyforbindelser, er nå svært sjelden. Derimot er lett grad av kronisk blyforgiftning fortsatt aktuelt.

Symptomene ved langsomt inntredende blyforgiftning er så vage at de ofte ikke gjenkjennes. Metallsmak kan kjennes. Karakteristisk er de gråsorte såkalte «blysømmer, blylinjer» som avsettes på tannkjøttet hos personer med dårlig munnhygiene.

Hele nervesystemet blir berørt, hastigheten som nerveimpulsene ledes med, blir nedsatt. Dette kan føre til delvis lammelse, som først merkes ved svekkelse av strekkingen i håndleddene. Påvirkningen på hjernen kan vise seg ved forstyrrelse i den psykiske utvikling og unormale atferdsmønstre hos barn, mens det hos voksne ikke foreligger godt nok dokumentert om kronisk lavgradig opptak av uorganisk bly fører til hjerneskade bedømt etter nevropsykologiske tester. Berøringsnervene kan bli svekket, og det kan oppstå lokal følelsesløshet. Bly har dessuten en stimulerende virkning på det glatte muskelvevet, særlig i tarmene og livmoren, noe som kan føre til smertefulle kramper («blykolikk») og en sterkt økt risiko for abort.

Kroppen kan bli tilført små mengder bly eller blyforbindelser gjennom lang tid ved innånding av blyholdig eksos, støv eller inntak av mat eller vann som er forurenset med bly. Kronisk forgiftning kan medføre skade på blodcellene, hjernen og de perifere nerver, og muligens også øke risikoen for høyt blodtrykk på grunn av nyreskade. Hos personer som tidligere har arbeidet mye og lenge med bly, kan bly som normalt lagres i skjelettet, frigjøres til blodomløpet i forbindelse med bruddskader og immobilisering ved sengeleie. Noen organiske blyforbindelser, først og fremst tetraetylbly (tilsetningsstoff til bensin) kan tas opp gjennom uskadd hud og føre til akutt hjernepåvirkning med uttalte psykiske forstyrrelser som i de fleste tilfeller synes å være forbigående.

Tidligere var det vanlig at keramikk brukt til oppbevaring av mat og drikke ble overtrukket med blyholdig glasur, og blyet ble da frigjort ved kontakt med sure væsker, for eksempel fruktsaft. Slik glasur har ført til meget alvorlige forgiftninger. Bruk derfor ikke glasert keramikk av usikker kvalitet som matbeholdere.

Hvis en får mistanke om at det kan foreligge en blyforgiftning, er det mulig å få målt blyinnholdet i urin eller i blod direkte, og derved påvise blypåvirkning eller eventuelt forgiftningsgrad. Blyionene hemmer en rekke enzymer som har med hemoglobinproduksjonen å gjøre, og følgene av dette ble også brukt til å sannsynliggjøre blyforgiftning ved at man kunne påvise økt utskillelse av mellomprodukter i hemoglobindannelsen, f.eks. koproporfyrin III, ALA (aminolevulinsyre) eller opphopning i blodcellene av sinkprotoporfyrin istedenfor det jernholdige blodfargestoffet hemoglobin som skal transportere oksygenet rundt i kroppen. Blodcellene får også kortere levetid enn normalt og får avvik i formen. En trenet lege kan få mistanke om blyforgiftning ved å se på et farget utstryk av blodet.

Behandling av blyforgiftning er først og fremst avhengig av at en får bort all ny blytilførsel. Da vil tilstanden i de lettere tilfeller normalisere seg ved at blyet enten skilles ut eller bindes i benvevet. Utskillelsen kan påskyndes ved at pasienten får tilført såkalt kelaterende stoffer (DMSA (dimerkaptoravsyre) eventuelt Ca-EDTA). Kelaterende stoffer inngår en sammensatt forbindelse med bly slik at det blir lett oppløselig og transporteres med blodet til nyrene hvor det skilles ut med urinen. Effektiviteten kan kontrolleres med måling av blyinnholdet i en urinprøve før og etter behandling. Det er imidlertid risiko for bivirkninger av behandlingen, slik at den bør reserveres for sykehus og spesialister.

De viktigste tiltak mot blyforgiftning er allikevel de forebyggende. Blyforgiftning var tidligere en typisk yrkessykdom, men bruken av blyholdige fargestoffer i malinger førte til blyforgiftninger hos barn som gjerne putter alt de kommer i kontakt med inn i munnen. Blyholdige fargestoffer er nå forbudt i leketøy og er ellers i minimal bruk i Norge. Blyhvitt i husmaling er erstattet av sinkhvitt eller titanhvitt, men fortsatt er blyforgiftning hos barn som følge av gammel avskallende blymaling et problem i enkelte land med fattige områder og dårlig hygiene. I yrkessammenheng er kontrollen med forurensning fra blyproduksjon skjerpet, og regelmessige blodkontroller av arbeiderne foretas slik at de blir flyttet over til annet arbeid hvis blynivået i blodet stiger over gitte grenser, i Norge brukes 2,5 mikromol/liter (ca. 50 μg/dl) som øvre grense før «utluftning». Samtidig må det gjøres tiltak på arbeidsplassen for å hindre ny risiko for forgiftning, men dette blir ikke alltid fulgt opp.

Før en hadde løst de kjente problemene i industrien som benyttet bly, ble en klar over et nytt problem, nemlig den økende luftforurensningen. Selv om blyforurensning av luft kan komme fra naturlige kilder, som f.eks. vulkaner, frembringes det meste av menneskenes egne aktiviteter, blant annet av industrien, insektdrepende midler, trafikkforurensning og avfallsforbrenning. Den økende trafikk med biler som ble kjørt på blyholdig bensin, økte formidabelt og ble den viktigste kilden til blyeksponering i tettbygde, trafikkerte strøk. Blyforurensningen i luft og jordsmonn de nærmeste meter fra veien kunne være betydelig. Det var på høy tid at bruken av blyholdig bensin ble redusert, og det viser seg at blynivået i blodet etter dette er falt betydelig både hos voksne og barn i Norge og andre land som har satset på blyfri bensin. Fra 2005 ble det også forbudt å bruke blyhagl i jakt og leirdueskyting, fordi bruken av blyholdig ammunisjon var et betydelig miljøproblem.

Ved siden av de lokale forurensninger av bly har vi risikoen for den forurensning som skyldes at tungmetaller som bly og ikke minst kvikksølv, kan transporteres over lange avstander og skylles ned i jorden med nedbøren. Den blir tatt opp fra jorden av næringsvekster som spises av dyr og mennesker. Tungmetaller løses opp i jorden og kan vaskes ut med regnvannet og tilføres drikkevannet. Kvalitetskontrollen av drikkevann omfatter derfor også måling av blyinnholdet, som fortsatt er relativt lavt. Blyholdige produkter (f.eks. bilbatterier) er spesialavfall og skal leveres på innsamlingssteder beregnet for dette, for å unngå at blyforurensninger skal komme ut i drikkevannskilder eller jordsmonnet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.