Vaksinering, vaksinasjon, bruk av vaksine som stimulerer immunsystemet slik at den som blir vaksinert, blir beskyttet mot den aktuelle sykdommen. Dette kan mest korrekt betegnes som forebyggende eller profylaktisk vaksinasjon. I de aller fleste sammenhenger vil vaksinasjon være ensbetydende med profylaktisk vaksinasjon, som også kan kalles preeksposisjonell vaksinasjon. 

Immuniteten man oppnår ved vaksinasjon er prinsipielt av samme type som den man kan oppnå etter gjennomgått sykdom. Formålet med en vaksine er at den som blir vaksinert, raskt mobiliserer en immunreaksjon dersom vedkommende senere blir eksponert for den infeksjonen han/hun er vaksinert mot. 

I noe få tilfeller kan det være aktuelt å vaksinere personer etter at de har vært smittet med en mikroorganisme. Dette kalles posteksposisjonell vaksinasjon. Videre er det også gjort omfattende forsøk å på stimulere immunapparatet hos personer som allerede har en sykdom, slik at de bedre blir i stand til å bekjempe sykdommen. En slik bruk av vaksiner betegnes terapeutisk vaksinasjon.

Den første utviklingen av vaksiner var basert på en observasjon av at mennesker som hadde vært smittet med kopper, ikke fikk sykdommen på nytt. Variolasjon, en primitiv form for vaksinering, hadde en viss utbredelse i Europa, også i Norge, på 1700-tallet.

Den moderne vaksineteknikkens far er den engelske legen Edward Jenner (1749–1823). Han hadde merket seg at budeier som var smittet med kukopper, som er ufarlig for mennesket, ikke fikk menneskekopper. Han begynte derfor å vaksinere mennesker med infisert materiale fra dyr som hadde kukopper. For de som fikk vaksinen, resulterte dette i nærmest full beskyttelse mot menneskekopper. Som en følge av Jenners eksperimenter ble det i Danmark-Norge allerede i 1810 innført tvungen koppevaksinering for alle.

I dag er kopper en utryddet sykdom. Dette skyldes i stor grad et systematisk og strategisk vaksineringsarbeid i WHOs regi. Vaksinen som ble brukt var ikke særlig forskjellig fra Jenners vaksine. Utryddelsen av kopper regnes som et av de store milepæler i medisinens historie.

Effekten av koppevaksinen viser at beskyttelse kan oppnås med mikroorganismer som er beslektet med den som gir sykdom. Den antigene likheten må være så stor at den immuniteten som oppstår, rammer den sykdomsfremkallende mikroorganismen i fullt monn. BCG-vaksinasjon, som gir en viss beskyttelse mot både tuberkulose og lepra, er et eksempel på en slik vaksine.

Vaksinene man bruker i dag, kan inndeles i tre hovedgrupper

Mange vaksiner tilsettes adjuvans for å øke immunresponsen, det vil si for å gjøre dem mer effektive. De mest brukte adjuvans er aluminiumsalter. Noen vaksiner inneholder også konserveringsmidler.

Vaksineringen foregår vanligvis ved at vaksinen injiseres i underhuden eller i muskulaturen. Noen få vaksiner kan gis gjennom munnen. Slike såkalte perorale vaksiner gis blant annet mot poliomyelitt og tyfoidfeber. Immunsvaret bygges opp i løpet av en uke eller lengre tid.

Immuniteten som følger etter vaksinering, er av to typer: humoral og cellulær. Humoral immunitet vil si at proteiner (antistoffer) som sirkulerer i blodet beskytter mot sykdommen, mens cellulær immunitet innebærer at det er celler, typisk lymfocytter, som sørger for beskyttelse. Den humorale immunresponsen kan påvises og kvantifiseres ved å måle antistoffer i serum. Det er vanskeligere å måle det cellulære immunsvaret. Forsinkede hudreaksjoner blir brukt i noen grad (for eksempel tuberkulintesting etter BCG-vaksinering). Det er nok likevel ikke noen absolutt sammenheng mellom graden av hudreaksjon og graden av oppnådd beskyttelse.

Vaksinering er av stor betydning for det enkelte individ, som gjennom vaksineringen blir beskyttet mot en alvorlig sykdom. Men vaksinering er også et svært viktig ledd i samfunnets helseovervåkning og strategi mot infeksjonssykdommer. Dersom alle er vaksinert, vil det ikke finnes mottakelige individer for en gitt mikroorganisme. Da vil ikke denne mikroorganismen kunne spre seg dersom den skulle komme utenfra inn i en gitt befolkning.

Den samme effekten vil man få selv om det er noen få ikke-vaksinerte i en befolkning. Det vil alltid være en liten andel mennesker som ikke er vaksinert, for eksempel av medisinske, religiøse eller andre grunner. Men ved at alle andre tar imot de vaksineringer som helsemyndighetene tilråder eller pålegger, er man med på å beskytte også dem som ikke kan eller vil la seg vaksinere.

I Norge gir Folkehelseinstituttet ut vaksinasjonsboka Veiledning om vaksinasjon for helsepersonell. Her kan helsepersonell finne opplysninger om det anbefalte norske vaksinasjonsprogrammet og ellers svar på de fleste spørsmål om vaksiner som brukes i Norge.

De fleste vaksineringer i Norge blir gitt som et ledd i gjennomføringen av vaksinasjonsprogrammet for barn og ungdom.

En annen viktig målgruppe er personer som skal reise til land med et mer mangfoldig infeksjonspanorama enn vi har i Norge. Da kan det for det første være aktuelt å gi en ny dose av vaksiner som allerede inngår i det norske vaksinasjonsprogrammet (noe som mange vil ha behov for uansett). I tillegg kan det være aktuelt å vaksinere mot andre spesielle infeksjoner man kan risikere å bli utsatt for i de bestemte områdene man reiser til.

Vaksinering mot gul feber kommer i en særstilling fordi en rekke land krever at alle som ankommer landet, skal ha gyldig vaksinasjonssertifikat for denne sykdommen. En rekke andre vaksiner kan også være aktuelle, for eksempel mot meningokokkinfeksjon (hjernehinnebetennelse), tyfoidfeber, kolera, tuberkulose, hepatitt A og B, japansk encefalitt og rabies. Behovet for en eller flere av disse vaksinene må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Vaksiner blir også i betydelig grad gitt til personer i Norge som har en høyere risiko enn andre for å pådra seg spesielle infeksjoner. For eksempel er det relativt store grupper i Norge som blir vaksinert med hepatitt B-vaksinen. Hver høst blir eldre og personer med visse kroniske sykdommer anbefalt å vaksinere seg mot influensa. Disse gruppene anbefales også å vaksinere seg mot pneumokokkinfeksjon.

En sjelden gang kan det være kontraindisert å gi en bestemt vaksine. For eksempel må man være tilbakeholden med å gi vaksiner som inneholder levende mikroorganismer til personer med immundefekter. Andre ganger kan det være aktuelt å utsette en påkrevd vaksine, for eksempel under graviditet.

Bivirkninger og komplikasjoner i forbindelse med vaksineringer forekommer. Lette bivirkninger forekommer relativt hyppig. Dette kan for eksempel være hudreaksjoner på innstikkstedet eller forbigående feber. Mer alvorlige bivirkninger (komplikasjoner) sees en sjelden gang. Disse skal rapporteres til Meldesystemet for smittsomme sykdommer (MSIS).

Det foregår stadig forskning med mål om forbedring av eksisterende vaksiner. Et annet viktig mål er å fremstille nye vaksiner mot infeksjoner som det på det nåværende tidspunkt ikke finnes vaksiner mot.

Sterkest er kanskje dette ønsket hva gjelder motarbeidelse av HIV-infeksjon, men det er usikkert om det lar seg gjøre å lage en effektiv profylaktisk vaksine. Situasjonen er preget av mer optimisme når det gjelder vaksine mot infeksjoner som malaria og dengueinfeksjon. Ved begge disse sykdommene har man gjennom fullførte og pågående studier vist at det kan lages vaksiner som hos flertallet vaksinerte beskytter mot infeksjon i en periode etter vaksinasjonen. Men det er usikkert om effekten er så god at vaksinene man per i dag har, vil bli markedsført.

Et annet eksempel på en etterlengtet vaksine er en vaksine som beskytter bedre mot tuberkulose enn BCG-vaksinen. Denne har blitt brukt i nærmere 90 år.  Foreløpig synes ingen slik forbedret vaksine å være i sikte.  

Det beste eksempel på posteksposisjonell vaksinasjon er vaksinasjon mot rabies etter hundebitt eller andre bitt. De fleste som vaksineres mot rabies vaksineres etter at rabiesvirus er kommet inn i kroppen. Gjennom intensiv vaksinasjon stimulerer man immunsystemet sterkere og raskere enn viruset som er kommet inni kroppen gjennom bittet, vil kunne gjøre.

Situasjonen vil være tilsvarende hos personer som ikke er basisvaksinert mot tetanus (stivkrampe). Hvis disse får sårskader som medfører fare for tetanussmitte, må pasienten gjennomgå full posteksposisjonell vaksinasjon.

Ideen bak terapeutisk vaksinasjon ved infeksjoner er at vaksiner noen ganger kan stimulere immunsystemet mer effektivt enn hva den aktuelle mikroorganismen er i stand til. Teoretisk kan en terapeutisk vaksine derved bidra til å eliminere mikroben og til å redusere behovet for medikamenter.

I Norge har det vært omfattende forskning som viser at man ved å vaksinere HIV-pasienter, i en periode vil kunne redusere deres behov for medikamentell behandling.

Også innen kreftbehandling mener man at terapeutiske vaksiner vil være et framtidig behandlingstilbud. Det er håp om at terapeutiske vaksiner som gis til kreftpasienter, kan behandle kreftsykdommen ved at pasientens eget immunsystem stimuleres til å gjenkjenne og angripe kreftcellene, uten å skade kroppens egne, normale celler. Vaksinene som gis til kreftpasienter, skal kunne hindre videre vekst av eksisterende kreft, hindre tilbakefall av behandlet kreft, eller eliminere kreftceller som ikke er drept av tidligere behandlinger.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.