Vaksinering skjer ofte i overarmen. av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

vaksinering

En ung jente vaksineres mot meslinger og røde hunder i Laos.
Av /Gavi.
Verdens helseorganisasjon (WHO) har utarbeidet et standardisert vaksinasjonskort som blir brukt i hele verden.
Av .

Vaksinering er bruk av vaksine som stimulerer immunsystemet slik at den som blir vaksinert, blir beskyttet mot den aktuelle sykdommen.

Faktaboks

etymologi:
av latin vacca, ‘ku’
også kjent som:

vaksinasjon

I de aller fleste sammenhenger vil vaksinasjon være ensbetydende med profylaktisk vaksinasjon, som også kan kalles preeksposisjonell vaksinasjon. Dette er vaksine som gis før pasienten utsettes for smitte for å minke sjansene for at sykdom oppstår ved eventuell senere eksponering for smitte. I noen få tilfeller kan det være aktuelt å vaksinere personer etter at de har vært smittet med en mikroorganisme. Dette kalles posteksposisjonell vaksinasjon. Videre er det også gjort omfattende forsøk å på stimulere immunsystemet hos personer som allerede har en sykdom, slik at de bedre blir i stand til å bekjempe sykdommen. En slik bruk av vaksiner betegnes terapeutisk vaksinasjon.

Immunitet er motstandsdyktighet mot smittestoffer eller sykdom, og er spesifikk for de smittestoffene en har immunitet mot. Det vil si at beskyttende immunitet mot for eksempel stivkrampe ikke gir immunitet mot influensa, og immunitet mot influensa ett år ikke nødvendigvis gir god nok beskyttelse mot influensa året etter fordi influensaviruset endrer seg ved mutasjoner fra år til år. Immuniteten man oppnår ved vaksinasjon er prinsipielt av samme type som den man kan oppnå etter gjennomgått sykdom. Formålet med en vaksine er at den som blir vaksinert, raskt mobiliserer en immunreaksjon dersom vedkommende senere blir eksponert for den infeksjonen hen er vaksinert mot.

Vaksiner

Beskyttelse kan oppnås med mikroorganismer som er beslektet med den som gir sykdom. Likheten mellom smittestoffene må være så stor at den immuniteten som oppstår, rammer den sykdomsfremkallende mikroorganismen i fullt monn. BCG-vaksinasjon, som gir en viss beskyttelse mot både tuberkulose og lepra, er et eksempel på en slik vaksine.

Vaksinene man bruker i dag, kan inndeles i tre hovedgrupper:

Mange vaksiner tilsettes et hjelpemiddel (adjuvans) for å øke immunresponsen, det vil si for å gjøre dem mer effektive. De mest brukte adjuvansene er aluminiumsalter. Noen vaksiner inneholder også konserveringsmidler.

Framgangsmåte

Vaksine mot rotavirus gis som dråper som barnet svelger. Første dose gis tidligst når barnet er seks uker og senest når det er tolv uker gammelt.
Vaksine mot rotavirusinfeksjon
Av /Shutterstock.
Vaksiner sprøytes vanligvis inn i en muskel, enten på låret eller i skulderen. Vaksiner kan også gis under huden (subkutant), og noen vaksiner kan gis som dråper i munnen.
Av /Flickr.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Vanligvis vaksineres man hos fastlegen, på en helsestasjon eller et vaksinasjonskontor. Det er ikke uvanlig å vaksinere flere ganger. En ny dose med samme vaksine, som ofte omtales som en «boost», eller «boostervaksine», vil typisk gis en stund etter første vaksine, for eksempel noen uker eller måneder senere. Gjentatt vaksinering kan gis av to forskjellige grunner:

  1. Første vaksinasjon følges ofte av én eller én til to nye vaksineringer over et halvt år. Dette gjøres for å oppnå god nok immunitet til å beskytte mot sykdom over lang tid. I noen tilfeller vil en vaksinasjon oppnå en slik vedvarende beskyttelse. Ved gjentatt vaksinering eller naturlig eksponering til smittestoffer, øker immuniteten. Det vil si mengden hvite blodceller og molekyler i blodet som beskytter mot det det vaksineres for. Immuniteten som oppnås ved vaksinering varer typisk i minst ti år og i noen tilfeller livet ut.
  2. Boostervaksiner vil i tillegg anbefales hvert tiende år for å øke immuniteten igjen. Da vil én enkelt vaksinasjon være nok for å gi ny langvarig beskyttelse. Vaksineringen foregår vanligvis ved at vaksinen sprøytes (injiseres) i underhuden eller i muskulaturen, ofte i skulderen eller i låret.

Noen få vaksiner kan gis gjennom munnen eller som nesespray. Slike såkalte perorale vaksiner gis blant annet mot poliomyelitt og tyfoidfeber, og virker ved å stimulere immunsystemet gjennom slimhinnen. Slike vaksiner kan gi bedre beskyttelse i slimhinner enn vaksiner som sprøytes inn under huden (subkutan) eller i muskelvevet (intramuskulær), som oftest gir best beskyttelse i vev under slimhinner. Immunsvaret bygges opp i løpet av én uke eller lengre tid.

Humoral og cellulær immunitet

Immuniteten som følger etter vaksinering er av to typer: humoral og cellulær. Humoral immunitet vil si at proteiner (antistoffer) som sirkulerer i blodet beskytter mot sykdommen, mens cellulær immunitet innebærer at det er hvite blodceller, typisk lymfocytter, som sørger for beskyttelse. Den humorale immunresponsen kan påvises og kvantifiseres ved å måle antistoffer i serum. Det er vanskeligere å måle det cellulære immunsvaret. Forsinkede hudreaksjoner blir brukt i noen grad, for eksempel tuberkulintesting etter BCG-vaksinering. Det er nok likevel ikke noen absolutt sammenheng mellom graden av hudreaksjon og graden av oppnådd beskyttelse.

Vaksinenes betydning i samfunnet

Vaksinering er av stor betydning for det enkelte individ, som gjennom vaksineringen blir beskyttet mot en alvorlig sykdom. Men vaksinering er også et svært viktig ledd i samfunnets helseovervåkning og strategi mot infeksjonssykdommer. Dersom alle er vaksinert, vil det ikke finnes mottakelige individer for en gitt mikroorganisme. Da vil ikke denne mikroorganismen kunne spre seg dersom den skulle komme utenfra inn i en gitt befolkning. I en befolkning der det er nok individer som er immune mot en gitt sykdom til å hindre spredning av sykdommen, kalles befolkningens samlede immunitet «flokkimmunitet».

Antall individer som må være immune, enten fra tidligere sykdom eller ved vaksinasjon, vil avhenge av flere forhold, blant annet hvor smittsom sykdommen er. For eksempel, for å oppnå flokkimmunitet mot meslinger, som er en svært smittsom sykdom, må omtrent 95 prosent av befolkningen være immune. Til sammenligning, vil en oppnå flokkimmunitet i en typisk influensasesong når omtrent halvparten av befolkningen er immun. Flokkimmunitet er viktig for å beskytte mennesker som er spesielt sårbare i kontakt med farlige smittestoffer fordi det hindrer smittestoffene i å nå frem til disse. Det vil alltid være en liten andel mennesker som ikke er vaksinert, for eksempel av medisinske, religiøse eller andre grunner. Men ved at alle andre tar imot de vaksineringer som helsemyndighetene tilråder eller pålegger, er man med på å beskytte også dem som ikke kan eller vil la seg vaksinere.

I Norge publiserer Folkehelseinstituttet Veiledning om vaksinasjon for helsepersonell på sine nettsider. Her kan helsepersonell finne opplysninger om det anbefalte norske barnevaksinasjonsprogrammet og ellers svar på de fleste spørsmål om vaksiner som brukes i Norge.

Målgrupper for vaksinering

Barn og ungdom

De fleste vaksineringer i Norge blir gitt som et ledd i gjennomføringen av barnevaksinasjonsprogrammet for barn og ungdom.

Utenlandsreiser

Reisevaksiner beskytter mot smittsomme sykdommer som ikke forekommer i Norge.

Av /Flickr.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

En annen viktig målgruppe er personer som skal reise til land med et mer mangfoldig infeksjonspanorama enn vi har i Norge. Da kan det for det første være aktuelt å gi en ny dose av vaksiner som allerede inngår i det norske vaksinasjonsprogrammet, noe som mange vil ha behov for uansett. I tillegg kan det være aktuelt å vaksinere mot andre spesielle infeksjoner man kan risikere å bli utsatt for i de bestemte områdene man reiser til.

Vaksinering mot gul feber kommer i en særstilling fordi en rekke land krever at alle som ankommer landet, skal ha gyldig vaksinasjonssertifikat for denne sykdommen. En rekke andre vaksiner kan også være aktuelle, for eksempel mot hjernehinnebetennelse (meningokokkinfeksjon), tyfoidfeber, kolera, tuberkulose, hepatitt A og B, japansk encefalitt og rabies. Behovet for én eller flere av disse vaksinene må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Spesielle risikogrupper

Vaksiner blir også i betydelig grad gitt til personer i Norge som har en høyere risiko enn andre for å pådra seg spesielle infeksjoner. For eksempel er det relativt store grupper i Norge som blir vaksinert med hepatitt B-vaksinen. Disse innbefatter sykehuspersonell og andre som kommer i kontakt med blodprodukter, mennesker som utsettes for smitte gjennom risikabel adferd som å ta stoffer med sprøyte eller menn som har sex med andre menn. Hepatitt B-vaksinen er i tillegg med i barnevaksinasjonsprogrammet.

Hver høst blir eldre over 65 år og personer med visse kroniske sykdommer anbefalt å ta vaksine mot influensa. Disse gruppene anbefales også å ta pneumokokkvaksine mot pneumokokkinfeksjon.

Tilfeller da vaksinering ikke er tilrådelig

En sjelden gang kan det være utilrådelig å gi en bestemt vaksine. For eksempel må man være tilbakeholden med å gi vaksiner som inneholder levende mikroorganismer til personer med svekket immunforsvar. Andre ganger kan det være aktuelt å utsette en påkrevd vaksine, for eksempel under graviditet. I tillegg kan enkelte være allergiske mot komponenter i vaksinen, for eksempel proteiner. Det er viktig å avklare slike forhold før en vaksine gis for å unngå potensielt alvorlige reaksjoner hos den som vaksineres.

Bivirkninger og komplikasjoner

Bivirkninger og komplikasjoner i forbindelse med vaksineringer forekommer. Lette bivirkninger forekommer relativt hyppig. Dette kan for eksempel være hudreaksjoner på innstikkstedet eller forbigående feber. Mer alvorlige bivirkninger (komplikasjoner) sees en sjelden gang, for eksempel allergiske reaksjoner mot komponenter i vaksinen, som nevnt ovenfor. Disse skal rapporteres til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS).

Posteksposisjonell vaksinasjon

Et eksempel på posteksposisjonell vaksinasjon, det vil si vaksinering etter smitte, er vaksinasjon mot rabies etter hundebitt eller andre bitt. De fleste som vaksineres mot rabies vaksineres etter at rabiesvirus er kommet inn i kroppen. Gjennom intensiv vaksinasjon stimulerer man immunsystemet sterkere og raskere enn viruset som er kommet inn i kroppen gjennom bittet vil kunne gjøre.

Situasjonen vil være tilsvarende hos personer som ikke er basisvaksinert mot stivkrampe (tetanus). Hvis disse får sårskader som medfører fare for tetanussmitte, må pasienten gjennomgå full posteksposisjonell vaksinering.

Terapeutisk vaksinasjon

Ideen bak terapeutisk vaksinasjon ved infeksjoner er at vaksiner noen ganger kan stimulere immunsystemet mer effektivt enn hva den aktuelle mikroorganismen er i stand til. Teoretisk kan en terapeutisk vaksine derved bidra til å fjerne mikroben og til å redusere behovet for medikamenter.

I Norge har det vært omfattende forskning som viser at man ved å vaksinere hiv-pasienter, i en periode vil kunne redusere deres behov for medikamentell behandling.

Vaksiner mot kreft

Vaksinasjon kan brukes til å forebygge livmorhalskreft forårsaket av infeksjon med humant papillomavirus (HPV). Vaksinasjonen virker ved å stimulere immunitet som hindrer infeksjon med HPV og dermed forebygger kreft. Vaksinasjonen tilbys ungdommer, både gutter og jenter; gutter vaksineres også fordi viruset kan overføres seksuelt.

Det forskes mye på utvikling av terapeutiske vaksiner som en form for immunterapi mot kreft. Terapeutiske kreftvaksiner virker ved å stimulere pasientens eget immunsystem til å gjenkjenne og angripe kreftcellene, uten at kroppens egne, normale celler kommer til skade.

Historikk

Den første utviklingen av vaksiner var basert på en observasjon av at mennesker som hadde vært smittet med kopper, ikke fikk sykdommen på nytt. Variolasjon, en primitiv form for vaksinering, hadde en viss utbredelse i Europa, også i Norge, på 1700-tallet.

Den moderne vaksineteknikkens far er den engelske legen Edward Jenner (1749–1823). Han hadde merket seg at budeier som var smittet med kukopper, som er ufarlig for mennesket, ikke fikk menneskekopper (vanlige kopper). Han begynte derfor å vaksinere mennesker med infisert materiale fra dyr som hadde kukopper. For de som fikk vaksinen, resulterte dette i nærmest full beskyttelse mot menneskekopper. Som en følge av Jenners eksperimenter ble det i Danmark-Norge allerede i 1810 innført tvungen koppevaksinering for alle. På tiden da Jenner tok i bruk koppevaksinasjon, og sågar publiserte en bok om metoden, var sammenhengen mellom smittestoffer og sykdom ukjent. Derfor forble vaksinering en metode som kun ble brukt for å beskytte mot koppesykdom.

Nesten 100 år senere, da det ble klart at smittsomme sykdommer var forårsaket av smittestoffer som kunne isoleres fra syke mennesker og dyr og reprodusere sykdom i forsøksdyr, ble vaksinasjon gjenoppdaget av den franske vitenskapsmannen Louis Pasteur (1822–1895), som utviklet vaksinasjon til en vitenskap. Ett av gjennombruddene i Louis Pasteurs forskning var da han i et av sine laboratorieeksperimenter observerte at høns som hadde overlevd sykdommen hønsekolera, ikke ble syke igjen ved gjentatt infeksjon med bakteriene som forårsaker denne sykdommen. Pasteur, som hadde lest Edvard Jenners bok, forsto sammenhengen mellom koppevaksinen og sin egen observasjon. Et av Pasteurs mest berømte sitater er: «Sjansen favoriserer det forberedte sinnet». Pasteurs forskning la grunnlaget for utvikling av mange av de vaksinene vi nyter godt av i dag. Han utviklet selv flere vaksiner, blant annet en vaksine mot rabies, ofte brukt som en posteksposisjonell vaksine.

I dag er kopper en utryddet sykdom. Dette skyldes i stor grad et systematisk og strategisk vaksinasjonsarbeid i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO). Vaksinen som ble brukt var ikke særlig forskjellig fra Jenners vaksine. Utryddelsen av kopper regnes som en av de store milepæler i medisinens historie.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg