keisersnitt

Keisersnitt, sectio caesarea, operativ forløsning, er et kirurgisk inngrep gjennom livmorveggen for å forløse en gravid kvinne. Det er en populær oppfatning at Julius Caesar kom til verden på denne måten, men ikke noe levende barn ble forløst ved keisersnitt før på begynnelsen av 1600-tallet. Betegnelsen sectio caesarea går tilbake til en feilaktig oversettelse av det latinske uttrykket caedere, skjære, som betyr 'de som er skåret ut'.

Keisersnitt utføres ved at det legges et snitt tvers over kvinnens mage, omtrent to fingerbredder ovenfor skambenet (se symfyse), såkalt bikinisnitt. Bindevevshinnen som ligger over magemusklene, muskelfascien, spaltes også på tvers og løsnes fra musklene. Magemusklene deles så langs midtlinjen. Deretter åpnes bukhinnen. Selve livmoren åpnes ved at det legges et snitt på tvers i den nederste delen. Så åpnes fosterhinnen, og hvis det er mye fostervann (amnionvæske), strømmer det ut.

Operatøren stikker hånden inn i livmoren og løfter frem den delen av fosteret som ligger nederst, hodet eller setet. For å få hodet ut, må operatøren klemme nokså hardt på den øvre delen av livmoren. Så løftes resten av barnet frem. Morkaken (placenta) løsner av seg selv når livmoren trekker seg sammen etter at barnet er født, og tas ut gjennom den samme åpningen. Åpningen i livmoren blir sydd sammen med tråd som blir borte av seg selv, det samme skjer med muskelfascien og huden.

Ved et planlagt keisersnitt blir det som regel brukt epiduralanestesi eller spinalbedøvelse. Ved et akutt keisersnitt der det haster med å få barnet ut, blir det ofte brukt full narkose (se anestesi), men spinalbedøvelse kan også brukes.

Planlagt keisersnitt utføres når det er risiko for komplikasjoner under fødselen, for eksempel ved foranliggende morkake, eller når et svangerskap bør avsluttes før det er mulig å få satt i gang rier. Dette siste vil som oftest gjelde ved alvorlig svangerskapsforgiftning (preeklampsi) eller morkakesvikt, slik at fosteret ikke får tilstrekkelig næring. For trangt bekken er sjelden noen grunn til planlagt keisersnitt. Akutte keisersnitt gjøres i hovedsak fordi det er mistanke om oksygenmangel hos fosteret under fødselen eller fordi riene er for dårlige og fødselen går for langsomt.

De vanligste komplikasjonene ved keisersnitt er infeksjon i operasjonssåret, urinveisinfeksjon (fordi det må legges inn kateter til urinblæren under operasjonen) og innvendig blødning i såret. Risikoen for blodpropp er økt sammenlignet med en normal fødsel. Narkose medfører også en viss risiko for komplikasjoner.

Barn som er født ved planlagt keisersnitt, har oftere startproblemer med pustingen enn barn som fødes normalt. Det skyldes at de ikke har fått den adrenalinøkningen i blodet som barn normalt får under fødselen. Dermed er de også mindre våkne og mindre sugevillige enn normalt fødte barn.

Det er fullt mulig og tilrådelig å føde normalt etter både ett og flere keisersnitt. Tidligere ble dette frarådet fordi det var risiko for at livmoren kunne sprekke i det gamle såret når den ble utsatt for belastningen med rier. Moderne operasjonsteknikk gjør at denne risikoen er liten.

I Norge forløses omtrent 16 % av de fødende med keisersnitt (2006). Av disse blir 60 % uført som haste-keisersnitt. Hva som er den «riktige» frekvensen av keisersnitt, kan diskuteres. I alle land har det vært en tendens til økt bruk av keisersnitt, og enkelte steder ligger den meget høyt. Dette skyldes i alt vesentlig at legene praktiserer defensiv medisin. Hjerneskader hos barn har feilaktig vært tilskrevet fødselen, og leger har ønsket å unngå erstatningssøksmål ved å gjøre keisersnitt. Denne trenden har avtatt siden midten av 1990-årene.

Ved norske spesialavdelinger for fødselshjelp har imidlertid hyppigheten av keisersnitt vært jevnt økende. Det er også en økende tendens til at kvinner ønsker å bli forløst med keisersnitt uten at det er noen medisinsk grunn.