Store norske leksikon

hodeskade

Hodetraume

/iStock. Gjengitt med tillatelse

Hodeskade, skade på hodet ved ulykke, fall eller vold. Skaden kan ramme skallen, hjernen, hjernehinnene, bløtdelene utenpå kraniet, eller det kan være kombinasjoner av de nevnte skadene.

Mange hodeskader forårsaket av trafikkulykker og voldsskader. Sportsrelaterte skader er også vanlige. Hos eldre er fall hyppigste årsak. En nokså stor del av ulykker som fører til hodeskader, skjer under påvirkning av alkohol eller andre rusmidler.

Mange opplever å slå hodet i løpet av livet og i de aller fleste tilfeller forblir hjernen strukturelt uskadd. Den ligger godt beskyttet i kraniet og er omgitt av cerebrospinalvæske.  Skadens alvorlighetsgrad kan i tidlig fase klassifiseres etter den skaddes våkenhetsnivå på skadestedet og i tiden etter skaden, gjerne målt med Glasgow Coma Scale og/eller varighet av bevisstløshet. Hodeskaden kan da deles inn i mimimal, lett, moderat og alvorlig hodeskade. Ved minimal skade har det ikke vært bevissthetstap, mens ved alvorlig hodeskade er pasienten dypt bevissthetsredusert (Glasgow Coma Scale 8 eller dårligere). Hos ellers helt friske folk er det ikke nødvendig med undersøkelser ved minimale hodeskader. Overfladiske sår på hodets hud og muskler helbredes som regel hurtig fordi blodtilførselen til vevene er svært god

Dersom det er påvist strukturelle skader er det ut fra bildediagnostiske undersøkelser vanlig å klassifisere skadene etter hvilke anatomiske strukturer som er skadet og ut fra skadens karakter, for eksempel åpent kraniebrudd, knusningsskade i pannelappen, eller traumatisk aksonal skade i hjernestammen. I senfase kan hodeskade graderes ut fra konsekvensene av skaden, for eksempel ut fra hvilke funksjonstap eller handicap den skadde har. Det går også an å klassifisere skade ut fra skademekanisme, for eksempel penetrerende skade, anoksiskade, skalperingsskade. På grunn av at trykkbølger forplanter seg i hjernen oppstår det vakuum-effekter når hjernen plutselig dras bort fra hjernehinnene på motsatt side av skaden. I mange tilfeller ser man at det kan oppstå større knusningsskader og blødninger på motsatt side av hodet i forhold til skaden, såkalt contre coup skader.

Hodeskader kan også klassifiseres i primære eller sekundære skader. Primære skader oppstår i skadeøyeblikket. I de timene og dagene som følger kan det oppstå sekundære skader som for eksempel kan følge av at blødninger vokser eller det oppstår hevelse i hjernen som gir klemskade på tidligere uskadde hjernestrukturer.  Akutt behandling av hodeskader dreier seg om å identifisere de som har strukturell hjerneskade samt å hindre at sekundære skader oppstår.

Ved hodeskade er det av særlig stor betydning at man så snart som mulig fastslår skadens alvorlighetsgrad. Dette avgjør hastegrad og hvorvidt det er nødvendig med bildediagnostikk eller innleggelse i sykehus til observasjon. Det er dessuten viktig å undersøke om den skadde har andre skader enn hodeskade. Det kan være lett å overse andre skader hos pasienter som ikke samarbeider eller som har redusert bevissthet. Inntak av alkohol eller andre rusmidler kan gjøre vurderingene vanskeligere. Skadens alvorlighetsgrad grovklassifiseres etter den skaddes våkenhetsnivå, gjerne målt med Glasgow Coma Scale. Dette er en skala som går fra 3-15 der 15 tilsvarer normal bevissthet. Ved normal bevissthet har pasienten åpne øyne, adlyder kommando og er fullt orientert om det som skjer. Ved redusert bevissthetsnivå etter skaden skal den skadde undersøkes av lege, dette gjelder selv om man tror at årsaken kan skyldes rusmidler. Hos våkne pasienten forsøker man å finne ut hvorvidt den skadde var bevisstløs i forbindelse med skaden. Dette kan være vanskelig dersom ingen har observert ulykken. Hvis den skadde ikke husker det som skjedde kan dette være et tegn på gjennomgått bevissthetstap. Pasienter som er forbigående bevisstløse og ellers våkne har det det som tidligere ble kalt hjernerystelse. I dag klassifiserer man isteden skaden som en lett hodeskade.  Slike pasienter bør vurderes av lege.

Ut fra sykehistorie og funn ved undersøkelse (våkenhetsnivå, blodtrykk, puls, pupillereflekser, nevrologisk undersøkelse) og tidligere sykdommer vurderer lege om det må tas CT-undersøkelse av pasienter med lette hodeskader. Blodprøver med måling av biomarkører for hjerneskade (S-100B) kan i noen tilfeller brukes som utvalgskriterium for når det er nyttig å ta CT-undersøkelse. Alternativt kan pasienten observeres i 12 timer. Dette skyldes av noen av de fryktede komplikasjonene kan utvikle seg langsomt. Dette gjelder særlig såkalte epidurale blødninger, blødninger mellom hjernehinnene og kraniet. Epidurale blødninger kan vokse over timer etter overriving av en pulsåre i hjernehinnen. Pasientene kan da være kjekke rett etter skaden, men gradvis bli dårligere over tid.  Slike skader opptrer oftere ved bruddskader i tinningregionen hos yngre pasienter og er sjelden hos eldre. 

Hos pasienter med moderate og alvorlige hodeskader skal det alltid gjennomføres CT-undersøkelser. De fleste pasienter med alvorlige hodeskader (Glasgow Comna Scale 8 eller dårligere) og bildefunn på CT overflyttes til nærmeste universitetssykehus med nevrokirurgisk avdeling. 

Det finnes nasjonale og internasjonale kriterier for diagnostikk hos pasienter med hodeskader. I Norge brukes Skandinaviske retningslinjer.

Senere i forløpet kan det hos utvalgte pasienter være nyttig med MR-undersøkelse. Ved MR kan man av og til avdekke skader som ikke er synlige på CT, for eksempel ved traumatisk aksonal skade.    

Hos pasienter hodeskader er hensikten med behandlingen å forebygge sekundære skader. På skadested er det viktig å sikre at bevisstløse pasienter har frie luftveier og puster godt nok. Lavt blodtrykk kan medføre lav blodtilførsel til den skadde hjernen.  Større blødninger, for eksempel fra skalpen, må derfor stoppes med kompresjonsbandasje eller kirurgisk sårbehandling for å hindre at pasienten forblør eller får lavt blodtrykk. Pasienter som er skadd i flere organsystemer må vurderes av tverrfaglig traume-team på sykehus. Pasienter med lavt bevissthetsnivå (Glasgow Coma Scale 8 eller dårligere) intuberes (tube i halsen for å holde fri luftvei) og kobles til respirator.

Funn ved CT og pasientens bevissthetsnivå, inklusiv utvikling over tid avgjør  om det er behov for hjernekirurgiske inngrep.  CT-bilder tatt på lokalsykehus kan overføres elektronisk til tilhørende universitetssykehus for vurdering der. Ved intrakraniale blødninger som gir press mot og truer  omkringliggende hjernevev vurderer nevrokirurger hvorvidt det er hensiktmessig med kirurgisk fjerning av blødningen (kraniotomi). Noen pasienter flyttes deretter fra lokalsykehus til nevrokirurgiske avdelinger ved universitetssykehus.Noen ganger velger nevrokirurgene å legge inn en intrakranial trykkmåler via et lite borehull. Da kan trykkutviklingen i hjernen monitoreres over tid. Forholdet mellom hjernetrykket og blodtrykket, det såkalte perfusjonstrykket sier noe om hvor lett det er for blodet å komme inn i hjernen. Ved forhøyet intrakranialt trykk er det flere mulige tiltak som kan settes inn, inklusiv medikamenter eller kirurgiske tiltak som å drenere spinalvæske eller fjerne blødninger. Sedative medisiner senker intrakranialt trykk og gir mindre forbruk av energi i hjernen og sederende medisiner brukes derfor mye i tidlig fase hos pasienter med alvorlig hodeskade. Ved større og mer diffuse hevelser i hjernen vurderes av og til kraniektomi. Dette innebærer å fjerne en del av kraniet for en periode for å gi plass til hevelsen.

En viktig del av behandlingen etter akuttfasen er opptrening.  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.