Metode som brukes til å registrere de elektriske spenningsforskjellene som oppstår i hjertemuskulaturen når hjertet arbeider.

Elektrokardiografi kan gi meget verdifulle opplysninger om hjertets funksjon, opplysninger som man ikke kan få på annen måte. Det dreier seg om forskjellige former for uregelmessig hjertevirksomhet (arytmier), ledningsforstyrrelser i hjertet (blokk) og forandringer i hjertemuskulaturen forårsaket av betennelse (myokarditt) eller oksygenmangel som følge av blodproppdannelse i en av hjertets arterier (koronarokklusjon, hjerteinfarkt). Også forbigående oksygenmangel under et angina pectorisanfall eller under en belastningsprøve kan registreres.

Når tas et EKG? Et EKG tas normalt mens pasienten ligger helt rolig (hvile-EKG). Ved mistanke om sykdom i kransarteriene (angina pectoris) kan undersøkelsen suppleres med et EKG som tas mens pasienten utfører kroppsarbeid, arbeids-EKG. Ved å belaste hjertet kan man i noen tilfeller påvise sykelige forandringer som ikke gir seg til kjenne så lenge pasienten er i ro.

Ved overvåkingsavdelinger for pasienter med alvorlig hjertesykdom registreres EKG kontinuerlig, slik at nødvendige behandlingstiltak eventuelt skal kunne settes i gang øyeblikkelig. Det samme gjøres også under større operasjoner. Jfr. elektronisk overvåking.

Når en muskelcelle er i hvile, er innsiden av cellemembranen negativt elektrisk i forhold til utsiden. Denne spenningsforskjellen, som er på opp mot 90 millivolt, kalles cellens hvilepotensial. Den skyldes en uregelmessig fordeling av ioner, elektrisk ladde partikler, på membranens inn- og utside (se også cellen). En sammentrekning av cellen innledes med at membranen depolariseres, dvs. at den blir gjennomtrengelig for ionene som strømmer gjennom i så stort antall at de ikke bare utligner spenningsforskjellen, men også bygger opp et såkalt aksjonspotensial, hvor cellemembranens innside er positivt elektrisk i forhold til utsiden. Denne situasjonen varer bare et par millisekunder. Membranen repolariseres, og hvilepotensialet gjenskapes slik at cellen er parat til en ny kontraksjon. Disse ionestrømmene (aksjonsstrømmene) fra milliarder av arbeidende hjerteceller kan registreres på kroppsoverflaten. Registreringen utføres ved hjelp av elektroder som festes til huden. Elektrodene fører de svake strømmene til en elektrokardiograf, som i prinsippet er en forsterker som overfører utslagene ved et skriveapparat eller en katodestråleoscillograf. Den opptegnede kurven kalles elektrokardiogram.

En alminnelig elektrokardiograf er forsynt med et system av elektromagnetiske skrivere. Spenningsvariasjonene registreres på en papirstrimmel som føres frem med en hastighet på vanligvis 5 cm i sekundet. 1 mm på papiret langs den vannrette aksen svarer da til 0,02 sekund. På denne måten kan man avlese hvor hurtig hjertet arbeider, hjertefrekvensen, og hvor lang tid de forskjellige fasene i hjertets arbeid tar. Skriverne er justert slik at et utslag på 1 cm representerer en spenningsforskjell på 1,0 millivolt. Utslagenes størrelse kan gi informasjon om hjertets tilstand, f.eks. væske i hjerteposen (små utslag) eller fortykkelse av venstre hjertekammer (store utslag).

I perioden umiddelbart før systolen (hjertets sammentrekning) befinner alle muskelcellene seg i hvilefasen. Det er ingen spenningsforskjeller mellom de forskjellige delene av hjertemuskelen. Dette viser seg ved at elektrokardiografen tegner en rett linje (en isoelektrisk kurve (av gr. isos, 'ens, lik'). Systolen innledes automatisk med en depolariseringsimpuls, som går ut fra et lite område i høyre forkammer, fra den såkalte sinusknuten. Herfra brer impulsen seg til alle cellene i forkamrene, som trekker seg sammen og pumper blod gjennom de nå åpne hjerteklaffene inn i hjertekamrene, som stadig befinner seg i hvilefasen. Fra høyre forkammer når impulsen via et lite parti nær tricuspidalklaffen til hjertekamrene. Denne snevre passasjen, som kalles atrioventrikulærknuten, er en flaskehals for impulsen og har betydning for utviklingen av hjerteblokk, dvs. at impulsene ikke overføres som de skal. Fra atrioventrikulærknuten følger impulsen en samling muskelceller, His' bunt, og når via muskelfibrer i hjerteskilleveggen (Purkinje-fibrer) til hjertespissen. Deretter brer den seg til alle muskelcellene i hjertekamrene.

Spredningen av impulser tar en viss tid. Derfor oppstår det spenningsforskjeller mellom hvilende og arbeidende deler av hjertemuskelen. Disse spenningsforskjellene registreres av elektrokardiografen som avvik fra den rette linjen. Resultatet blir en kurve, et elektrokardiogram (EKG), som beskriver hjerteaksjonen.

Består av fem utslag (takker), som betegnes med bokstavene P til T. Ved langsom hjerteaksjon (under hvile) kan det være enda en takk etter T-takken. Denne takken kalles U-takken. Mellom P-takken og Q-takken og mellom S-takken og T-takken og også mellom T-takken og neste P-takks begynnelse er elektrokardiogrammet flatt, isoelektrisk, fordi alle deler av hjertemuskelen da befinner seg i nesten samme elektriske fase. P-takken skyldes spenningsforskjellen mellom forkamrenes depolariserte muskelceller og hjertekamrenes hvilende muskelceller. Q-takken mener man er uttrykk for depolariseringen av muskelcellene i hjertekamrenes skillevegg. Den store R-takken forårsakes av depolariseringen av hjertekamrenes forvegger.

Få timer etter et hjerteanfall som resulterer i ødeleggelse av en del av hjertemuskelen (infarkt), opptrer vanligvis meget karakteristiske forandringer i R-takken. Ut fra disse forandringene kan man trekke slutninger om hvor i hjertet skaden er inntruffet. Man kan f.eks. finne fremre eller bakre veggs infarkt. Også en sykelig forstørrelse av det ene eller begge hjertekamre avsløres ved en endring av R-takkens utseende. S-takken forårsakes antagelig særlig av depolariseringen av høyre hjertekammers bakvegg. Endelig er T-takken et vitnesbyrd om spenningsforskjeller i hjertekamrenes muskulatur som følge av at repolariseringen ikke begynner samtidig overalt.

Ved den rutinemessige undersøkelsen bruker man vanligvis 12 standardavledninger. De tre første kalles bipolare fordi man måler spenningsforskjellen mellom to steder på kroppsoverflaten:

Høyre arm og venstre arm.

Høyre arm og venstre ben.

Venstre arm og venstre ben. De tre neste gir summen av disse elektriske forskjellene målt ved henholdsvis høyre arm (aVR), venstre arm (aVL) og venstre fot (aVF). Som regel bruker man også seks unipolare avledninger, hvor man forbinder de tre standardelektrodene til en nullelektrode og måler spenningsforskjellen mellom den og en eksplorerende («undersøkende») elektrode, som plasseres på seks forskjellige punkter i prekordiet (brystveggens hjerteområde) (avledningene V1–V6). Disse prekordiale avledningene registrerer spenningsvariasjonene fra den delen av hjertets overflate som er nærmest avledningsstedet. De egner seg derfor spesielt godt til lokalisering av avgrensede forandringer i hjertemuskelen. Registrering i forskjellige avledninger er nødvendig for f.eks. å kartlegge hvor i hjertet et eventuelt hjerteinfarkt befinner seg.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.