Giktfeber, sykdom som forårsakes av infeksjon med en bestemt gruppe av hemolytiske streptokokker. (Betegnelsen hemolytisk kommer av at disse streptokokkene danner stoffer som har evnen til å løse opp røde blodceller. Det er imidlertid ikke denne egenskapen som er årsak til de symptomene som infeksjonen fremkaller.) Giktfeber forekommer meget sjelden hos barn under 2 år, er hyppigst i 5- til 10-årsalderen, og er meget sjelden blant eldre mennesker.

Det er sikre holdepunkter for at sykdomsprosessen skyldes en immunreaksjon fra organismens side på infeksjonen. Noe av årsaken til dette kan være at det er kjemisk slektskap mellom celleveggen hos streptokokker og visse stoffer hos mennesket, særlig i bindevev, bl.a. i hjertet. Når så organismens immunapparat reagerer mot de inntrengende streptokokkene, vil det også danne immunreaksjoner mot eget vev.

Sykdommen forløper gjerne i fire stadier eller faser. Først kommer selve streptokokkinfeksjonen, som kan gi halsesyke eller bare mer ukarakteristiske forkjølelsessymptomer. Noen ganger forløper denne infeksjonsfasen stumt, dvs. at pasienten ikke merker noen symptomer.

Etter infeksjonen kommer den såkalte latensperioden på 1 til 3 uker. I denne perioden kan pasienten være litt ute av form, føle seg litt utilpass eller føle seg helt vel.

Deretter kommer selve giktfeberanfallet med feber, slapphet, ofte magesmerter og sterk svetting. Det kan også komme forskjellige former for utslett som kan være elveblestlignende, eller også skarpt avgrensede bueformede eller runde, røde flekker (erythema annulare). Enkelte pasienter kan få knuterosen (erythema nodosum) eller også andre former for kuler eller knuter i underhuden. Mange får smertefulle, forbigående leddbetennelser, f.eks. i knær, håndledd, albueledd eller i ledd i foten. Leddene blir røde, varme og hovne, og dette veksler fra ledd til ledd. Leddsymptomene forsvinner etter noen dager eller uker. Alvorligere er hjerteaffeksjon, som kan ramme alle lag i hjertet, dvs. den indre hinne (endokardiet), musklene (myokardiet) og hjerteposen (perikardiet). En slik total affeksjon kalles pankarditt.

Symptomene kan være varierende. Vanlig er hurtig hjerteaksjon, leilighetsvis brystsmerter, og det kan opptre hjertesvikt. Ved elektrokardiografi kan man ofte påvise typiske forandringer, og ved å lytte på hjertet kan man høre bilyder.

Et akutt giktfeberanfall kan vare fra uker til måneder. Deretter kommer den inaktive perioden, som kan bli avbrutt av tilbakefall. Det har derfor mye å si at en får forebyggende behandling mot nye streptokokkinfeksjoner, som kan forverre en hjerteaffeksjon.

Det alvorlige ved giktfeber er at den kan resultere i utvikling av hjerteklaff-feil som kan føre til at hjertet arbeider tungt, og etter hvert til utvikling av hjertesvikt. En slik utvikling er oftest langsom, og det kan ta flere tiår før de kliniske symptomene blir alvorlige. I en del tilfeller kan det bli aktuelt å operere hjerteklaffene og sette inn kunstige klaffer eller ventiler.

Laboratoriemessig kan man påvise forhøyet blodsenkning (SR) og C-reaktivt protein (CRP) i den akutte fasen, og SR og CRP brukes i en viss grad til å bedømme sykdomsaktiviteten. Det kan også være et forhøyet antall hvite blodceller i blodet (leukocytose). Man kan påvise antistoffer mot streptokokkene og deres stoffskifteprodukter. Vanlig brukt laboratorieundersøkelse til dette er den såkalte antistreptolysinreaksjon (se antistreptolysin).

Akutte anfall behandles med penicillin for å bekjempe streptokokkinfeksjonen. Salisylsyrepreparater lindrer plagene og normaliserer temperaturen. Ved hjerteaffeksjon er ro vesentlig, og kortisonbehandling kan bli funnet nødvendig. I forbindelse med giktfeber kan det opptre muskelrykninger (chorea minor) i ansikt og lemmer. Dette krever ikke spesiell behandling.

Mens giktfeber tidligere var en hyppig og fryktet sykdom i Norge, spesielt pga. senfølgene fra hjertet, er den i dag sjelden, vesentlig pga. effektiv antibiotikabehandling av streptokokkinfeksjonen. I andre deler av verden med dårligere hygieniske forhold og svakere infeksjonsberedskap forekommer sykdommen fortsatt hyppig.

Se også endokarditt.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.