illebefinnende

Illebefinnende er et uspesifikt allmennspråklig begrep som betegner et plutselig anfall av ubehag eller sykdom. Ordet har tradisjonelt vært knyttet til akuttmedisinske, ofte alvorlige tilstander, men kan i bred forstand brukes om enhver plutselig hendelse eller tilstand som medfører det motsatte av velbefinnende.

Faktaboks

Uttale

’illebefinnende

Etymologi
fra dansk ildebefindende, opprinnelig fra det norrøne ordet for ‘ond’ og det tyske ordet for ‘tilstand’.

Begrepet kan omfatte tilstander med eller uten bevissthetstap, og kan vise til både den underliggende tilstanden og symptombildet tilstanden fremkaller. Illebefinnende har blant annet vært brukt om tilstander som hjerneslag, hjerteinfarkt, epileptiske krampeanfall og besvimelse.

Illebefinnende har også vært brukt for å angi symptomer på enkelte forgiftninger og elektrolyttforstyrrelser, ofte som en sekkebetegnelse på symptomer som ikke er spesifikke for tilstanden det gjelder. Illebefinnende er en uspesifikk betegnelse som blir brukt uavhengig av tilgrunnliggende årsak og tilhørende symptombilde, samt uavhengig av utfall.

Opphav

Ordet ‘ildebefindende’ ble dannet i Danmark på begynnelsen av 1800-tallet, og er sammensatt av det danske ordet ‘ilde (fra det norrøne ordet ‘illrsom betyr ‘ond’) og det tyske ordet ‘befinden som betyr ‘tilstand’. Ifølge danske ordbøker brukes ‘ildebefindende særlig om besvimelsesanfall, men begrepet kan også beskrive andre symptombilder.

Etter at ordet ble innført i Norge, er skrivemåten på norsk gradvis endret til illebefinnende. Begrepet har beholdt sin betydning som en vidtfavnende sykdomsbetegnelse både på dansk og på norsk. Skillet mellom et ‘alvorlig’ og et ‘mindre alvorlig’ illebefinnende er uklart, men fellesnevneren er at tilstanden inntrer plutselig.

Bruk

Fordi illebefinnende er et upresist begrep, har ordet begrenset nytteverdi i medisinsk språk. Illebefinnende anvendes generelt i sammenhenger der den underliggende sykdomsårsaken er ukjent eller taushetsbelagt, og i tilfeller der årsaken er av underordnet betydning, som i nyhetsreportasjer, dødsannonser og enkelte offentlige dokumenter.

I medisinsk språk er det derimot formålstjenlig med presise symptombeskrivelser som innsnevrer diagnosespekteret og reduserer sannsynligheten for misforståelser, noe som ofte fordrer bruk av spesifikke fagtermer til fordel for uspesifikke allmennord.

Illebefinnende er ikke oppført som en egen diagnose i den norske utgaven av diagnosemanualen ICD-10. Dette til tross for at flere av de såkalte R-diagnosene i diagnosemanualens kapittel «Symptomer, tegn, unormale kliniske funn og laboratoriefunn ikke klassifisert annet sted» er uspesifikke på lik linje med illebefinnende.

Ordet illebefinnende brukes lite i nyere medisinsk litteratur på norsk, ettersom betegnelsen ikke tilfører relevante opplysninger utover akutt sykdomsfølelse og ikke viser til et spesifikt symptombilde eller organsystem. Illebefinnende utgjør for øvrig bare ett av mange uspesifikke begreper som kan forekomme i grenselandet mellom medisinsk og allment språk, heriblant uttrykk som helse, allmenntilstand og ulike sykdomsbegreper.

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg