Inokulasjon, innføring av mikrober eller giftstoff i en levende organisme for f.eks. å studere mikrobenes vekst og utvikling, deres sykdomsfremkallende evne, virkningen av giftstoff på organismen eller hvordan antistoffproduksjon/immunreaksjon stimuleres. Metoden brukes også ved utprøving av medikamenter. Inokulasjon brukes dessuten diagnostisk ved at man sprøyter inn materiale på dyr, særlig når det ikke finnes andre måter å dyrke materialet på. F.eks. kan betent vev eller urin sprøytes inn i låret på marsvin ved mistanke om tuberkulose eller i buken på mus ved mistanke om toksoplasmose, for å sjekke hvordan materialet slår ut. Ved bruk av «levende» vaksiner på mennesker, f.eks. BCG-vaksine, brukes også noen ganger betegnelsen inokulasjon. Denne bruken av ordet kan diskuteres, men er delvis gått inn i medisinsk språkbruk. Når et smittestoff overføres direkte til blodbanen, f.eks. ved sprøytestikk, insektbitt, seksuell kontakt eller blodoverføring, kalles dette inokulasjonssmitte. Slik smitter f.eks. HIV, hepatitt B og C- virus og Borrelia.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.