Inokulasjon er innføring av mikrober eller giftstoff i en levende organisme for å studere mikrobenes vekst og utvikling, deres sykdomsfremkallende evne, virkningen av giftstoff på organismen eller hvordan immunreaksjon stimuleres.
Faktaboks
- Etymologi
-
av latin inoculare, ‘pode’
Metoden brukes også ved utprøving av legemidler. Inokulasjon brukes dessuten diagnostisk ved at man sprøyter inn materiale på dyr, særlig når det ikke finnes andre måter å dyrke materialet på.
For eksempel kan betent vev eller urin sprøytes inn i låret på marsvin ved mistanke om tuberkulose eller i buken på mus ved mistanke om toksoplasmose, for å sjekke hvordan materialet slår ut.
Ved bruk av «levende» vaksiner på mennesker, for eksempel BCG-vaksine, brukes også noen ganger betegnelsen inokulasjon. Denne bruken av ordet kan diskuteres, men er delvis gått inn i medisinsk språkbruk.
Når et smittestoff overføres direkte til blodbanen, for eksempel ved sprøytestikk, insektbitt, seksuell kontakt eller blodoverføring, kalles dette inokulasjonssmitte. Slik smitter blant annet hiv, hepatitt B og C- virus og Borrelia.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.