Inokulasjon, innføring av mikrober eller giftstoff i en levende organisme for f.eks. å studere mikrobenes vekst og utvikling, deres sykdomsfremkallende evne, virkningen av giftstoff på organismen eller hvordan antistoffproduksjon/immunreaksjon stimuleres. Metoden brukes også ved utprøving av medikamenter. Inokulasjon brukes dessuten diagnostisk ved at man sprøyter inn materiale på dyr, særlig når det ikke finnes andre måter å dyrke materialet på. F.eks. kan betent vev eller urin sprøytes inn i låret på marsvin ved mistanke om tuberkulose eller i buken på mus ved mistanke om toksoplasmose, for å sjekke hvordan materialet slår ut. Ved bruk av «levende» vaksiner på mennesker, f.eks. BCG-vaksine, brukes også noen ganger betegnelsen inokulasjon. Denne bruken av ordet kan diskuteres, men er delvis gått inn i medisinsk språkbruk. Når et smittestoff overføres direkte til blodbanen, f.eks. ved sprøytestikk, insektbitt, seksuell kontakt eller blodoverføring, kalles dette inokulasjonssmitte. Slik smitter f.eks. HIV, hepatitt B og C- virus og Borrelia.