Inokulasjon er innføring av mikrober eller giftstoff i en levende organisme for å studere mikrobenes vekst og utvikling, deres sykdomsfremkallende evne, virkningen av giftstoff på organismen eller hvordan immunreaksjon stimuleres.
Inokulasjon betyr i tillegg å tilsette mikroorganismer i dyrkningsmedie (som for eksemplet næringsagar eller buljong) for at de skal vokse og reprodusere seg.
Inokulasjon brukes diagnostisk ved at man sprøyter inn materiale på dyr, særlig når det ikke finnes andre måter å dyrke materialet på. For eksempel kan betent vev eller urin sprøytes inn i låret på marsvin ved mistanke om tuberkulose, eller i buken på mus ved mistanke om toksoplasmose, for å sjekke hvordan materialet slår ut.
Ved bruk av «levende» vaksiner på mennesker, for eksempel BCG-vaksine, brukes også noen ganger betegnelsen inokulasjon. Denne bruken av ordet kan diskuteres, men er delvis gått inn i medisinsk språkbruk. Inokulasjon skiller seg fra vaksinasjon ved at smittestoffet som innføres i kroppen ikke er svekket; man utsettes altså for samme type mikroorganismer som forårsaker sykdom.
Når et smittestoff overføres direkte til blodbanen, for eksempel ved sprøytestikk, insektbitt, seksuell kontakt eller blodoverføring, kalles dette inokulasjonssmitte. Slik smitter blant annet hiv, hepatitt B og C- virus og Borrelia.
Metoden brukes også ved utprøving av legemidler.
Når man overfører et inokulat (prøvemateriale bestående av mikroorganismer) til et dyrkningsmedie for at det skal vokse og reprodusere seg, kalles det poding eller inokulering.
Når man inokulerer, er det viktig å bruke aseptiske metoder og sterilt utstyr, slik at man unngår kontaminering. Kontaminering er vekst av uønskede mikroorganismer. Etter inokulering er neste trinn inkubasjon. Dette innebærer at prøven får vokse under gode vekstbetingelser, som riktig temperatur og fuktighetsforhold.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.