lungefunksjonsprøver

Lungefunksjonsmålinger (spirometri) har en sentral plass i diagnostikken av lungesykdommer. Pasienten blir bedt om å fylle lungene maksimalt, for deretter å puste ut så fullstendig og kraftig som mulig. Strømningshastigheten og volumet av luften måles og sammenlignes med etablerte referanseverdier. Den røde kurven representerer en astmapasient, den svarte en lungefrisk person.

astma av /Store medisinske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Lungefunksjonsprøver, spirometri, er undersøkelser av lungevolum, luftstrømshastighet, diffusjonskapasiteten i alveolene og blodets innhold av oksygen og karbondioksid.

Lungenes hovedoppgave er å forsyne blodet som passerer gjennom lungekretsløpet med oksygen, og å sørge for at karbondioksid fra blodet blir fjernet. Lungefunksjonsprøvene er et hjelpemiddel for å finne ut hvordan lungene skjøtter disse oppgavene.

Spirometri

Den vanligste formen for måling av lungefunksjon er spirometri. Her bestemmer man vitalkapasitet (VK), som tilsvarer hvor stort luftvolum man klarer å puste ut etter å ha fylt lungene maksimalt. I tillegg bestemmer man forsert ekspiratorisk volum i løpet av ett sekund(FEV1), som tilsvarer hvor stort luftvolum man klarer å puste ut i løpet av det første sekundet etter å ha fylt lungene maksimalt.

Måling av lungevolum og luftstrømshastighet gir viktige opplysninger om lungenes belgfunksjon. Ved obstruktive lungesykdommer som astma og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) vil man oftest finne en relativt normal eller noe nedsatt VK og en nedsatt luftstrømshastighet bedømt ved FEV1. I tillegg finner man ofte et økt residualvolum, som er den mengden luft som blir igjen i lungene etter maksimal utpusting.

Hos astmapasienter i en god fase kan lungefunksjonsprøvene være helt normale. Ved restriktive lungesykdommer, for eksempel ulike typer lungefibrose, finner man en nedsatt VK, mens luftstrømshastigheten vil være normal. Disse pasientene vil ha en redusert total lungekapasitet, som er den totale mengden luft det er plass til i lungene.

Tilsvarende funn vil man gjøre dersom anatomiske forhold i brystkassen er til hinder for å oppnå en normal lungekapasitet, som for eksempel ved kyfoskoliose og ankyloserende spondylitt. Måling av residualvolum og total lungekapasitet gjøres ved hjelp av mer avansert utstyr enn et spirometer (body box).

Diffusjonskapasitet

Ved lungefibrose vil man i tillegg til restriksjonen kunne påvise en redusert diffusjonskapasitet for oksygen fra alveolene og over i blodet. Dette måles vanligvis ved at pasienten puster inn en bestemt mengde karbonmonoksid (CO), holder pusten et gitt antall sekunder for deretter å puste ut i en beholder hvor man kan måle den mengden CO som ikke ble tatt opp i blodet.

Redusert diffusjonskapasitet vil man også finne dersom det er sykelige forandringer i lungekretsløpet, enten ved tilstopping av blodårer (lungeembolisme) eller ved svinn av kapillarnettet der gassvekslingen finner sted (emfysem).

Bestemmelse av arterielle blodgasser

Bestemmelse av arterielle blodgasser gjøres ved å ta en blodprøve i en arterie og deretter måle oksygen- og karbondioksidtrykket i blodet i tillegg til blodets surhetsgrad.

De lungefunksjonsprøvene som er nevnt ovenfor, er svært viktige hjelpemidler i diagnostikken av ulike typer lungesykdommer, i vurderingen av sykdommens alvorlighetsgrad og ved vurdering av behandlingseffekten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg