Lungeembolisme, sykdomstilstand forårsaket av blodpropper (emboli) som er ført med veneblodet til lungekretsløpet, dvs. de årene som fører blod fra høyre hjertehalvdel til det store kapillarnettet i lungene der blodet skal anrikes med oksygen. En slik blodpropp kalles en lungeembolus.

Over 90 % av blodproppene som setter seg fast i lungekretsløpet, stammer fra blodpropper som er dannet i venene i bena eller bekkenet. Faktorer som disponerer for blodpropp (dyp venøs trombose) i disse regionene vil derfor også disponere for lungeembolisme. Slike faktorer kan være skader, operative inngrep, langvarig immobilitet, svangerskap/fødsel, kreftsykdommer, alvorlige infeksjonssykdommer og bruk av p-piller.

Pasienter som har hatt venøs blodpropp/lungeembolisme tidligere, vil også være disponert for nye episoder.

I tillegg kan man være arvelig disponert for blodpropp i venesystemet ved at man har for lave konsentrasjoner av koagulasjonshemmere i blodet, eller har endringer i koagulasjonsfaktorer som medfører økt tendens til blodproppdannelse.

Når det er dannet en blodpropp i en vene, kan hele eller en del av den løsne fra veneveggen og føres med blodstrømmen til hjertet, gjennom høyre hjertehalvdel og ut i lungekretsløpet. På grunn av avtagende diameter på blodårene i lungekretsløpet vil blodproppene kile seg fast. Dette medfører stopp i sirkulasjonen i det området av lungen som disse blodårene forsyner.

Pasientene kan merke smerter i brystet og tung pust, og noen får i tillegg hoste med blodtilblandet oppspytt, feber, eller de besvimer. Hvis en større del av kretsløpet blokkeres, kan pasienten dø før man får tid til å starte behandling.

Det kan være vanskelig å stille diagnosen lungeembolisme. Symptomene kan forveksles med andre tilstander som hjerteinfarkt, lungebetennelse, astma, pneumothorax (sammenfall av lungen) og smerter i muskler og skjelett. Ved undersøkelse finner man vanligvis nedsatt oksygeninnhold i blodet. Verken elektrokardiogram (EKG) eller røntgenbilde av lungene er egnet til å påvise lungeembolisme, men kan brukes til å påvise de andre tilstandene som er nevnt ovenfor.

Undersøkelse av lungekretsløpet ved hjelp av intravenøs injeksjon av radioaktivt merket materiale kan i mange tilfeller være tilstrekkelig til å utelukke eller verifisere diagnosen lungeembolisme. Alternativt kan man stille diagnosen ved hjelp av computertomografi (CT) der man setter kontrastvæske intravenøst. CT er nå den mest brukte formen for billeddiagnostikk i forbindelse med lungeembolisme.

Dersom det etter de ovenfor nevnte undersøkelsene fortsatt er tvil om diagnosen, kan man gjøre en røntgenundersøkelse med injeksjon av kontrast direkte i lungekretsløpet (pulmonal angiografi). Blodprøver for måling av nedbrytningsprodukter av fibrin kan også være til nytte i den diagnostiske prosessen.

Lungeembolisme behandles med medikamenter som hemmer koagulasjonen. På sykehuset får pasientene heparin, som har raskt innsettende, antikoagulerende virkning, hvoretter man går over til tablettbehandling med warfarin, som pasienten kan fortsette med hjemme.

Behandlingstidens varighet vil i særlig grad avhenge av om pasienten har hatt blodpropp tidligere. Ved alvorlige tilfeller av lungeembolisme starter man behandling med medikamenter som løser opp blodproppene, og en sjelden gang kan det også være aktuelt med operativ behandling.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.