lungeembolisme

Over 90 prosent av blodproppene som setter seg fast i lungekretsløpet, stammer fra blodpropper som er dannet i venene i beina eller bekkenet (dyp venetrombose). Faktorer som disponerer for slike blodpropper vil derfor også disponere for lungeembolisme. Slike faktorer kan være skader, operative inngrep, langvarig immobilitet, svangerskap/fødsel, kreft, alvorlige infeksjonssykdommer og bruk av p-piller.

Pasienter som har hatt venøs blodpropp eller lungeembolisme tidligere er disponert for å få det igjen.

Man kan være arvelig disponert for blodpropp i venesystemet ved at man har for lave konsentrasjoner av koagulasjonshemmere i blodet, eller har endringer i koagulasjonsfaktorer som medfører økt tendens til blodproppdannelse. Koagulasjonsfaktorer er proteiner som gjør at blodet levrer seg (koagulerer).

Når det er dannet en blodpropp i en vene, sitter den som regel fast i veggen på venen. Imidlertid kan hele eller en del av blodproppen løsne fra veneveggen og føres med blodstrømmen til hjertet, gjennom høyre hjertehalvdel og ut i lungekretsløpet. Størrelsen (diameteren) på blodårene i avtar fra hjertet og utover i forgreningene til lungevevet. På grunn av dette vil blodproppene kile seg fast når blodåren blir for trang. Dette medfører stopp i sirkulasjonen i det området av lungen som disse blodårene forsyner.

Pasientene kan merke smerter i brystet og tung pust. Noen får i tillegg hoste med blodig oppspytt (hemoptyse) og feber, eller de besvimer. Hvis en større del av kretsløpet blokkeres, kan pasienten dø før man får tid til å starte behandling.

Det kan være vanskelig å stille diagnosen lungeembolisme. Symptomene kan forveksles med andre tilstander som hjerteinfarkt, lungebetennelse, astma, pneumothorax (sammenfall av lungen) og smerter i muskler og skjelett. Ved undersøkelse finner man vanligvis nedsatt oksygeninnhold i blodet. Verken EKG eller røntgenbilde av lungene er egnet til å påvise lungeembolisme, men kan brukes til å påvise enkelte av de andre tilstandene som er nevnt ovenfor.

Undersøkelse av lungekretsløpet ved hjelp av intravenøs injeksjon av radioaktivt merket materiale kan i mange tilfeller være tilstrekkelig til å utelukke eller bekrefte diagnosen lungeembolisme. Alternativt kan man stille diagnosen ved hjelp av CT-undersøkelse der man tilfører kontrastvæske intravenøst. CT er den mest brukte formen for billeddiagnostikk i forbindelse med lungeembolisme.

Dersom det etter de ovenfor nevnte undersøkelsene fortsatt er tvil om diagnosen, kan man gjøre en røntgenundersøkelse med injeksjon av kontrast direkte i lungekretsløpet (pulmonal angiografi). Blodprøver for måling av nedbrytningsprodukter av fibrin kan også være til nytte i den diagnostiske prosessen.

Lungeembolisme behandles med medikamenter som hemmer koagulasjonen. På sykehuset får pasientene heparin, som har raskt innsettende, antikoagulerende virkning. Deretter man går over til tablettbehandling som pasienten kan fortsette med hjemme.

Behandlingstidens varighet vil i særlig grad avhenge av om pasienten har hatt blodpropp tidligere. Ved alvorlige tilfeller av lungeembolisme starter man behandling med medikamenter som løser opp blodproppene, og en sjelden gang kan det også være aktuelt med operativ behandling.

• lungene
• embolisme
• trombose
• koagulasjon – blod