Mellomørebetennelse, fellesbetegnelse for betennelsessykdommer i mellomøret. Mellomørebetennelse forekommer i akutt og kronisk form. De fleste har hatt én eller flere mellomørebetennelser i småbarnsperioden.

Årsaken til mellomørebetennelse er virus eller bakterier, for eksempel pneumokokker.

Diagnosen stilles på grunnlag av sykehistorie og kliniske undersøkelser. Det er spesielt viktig å undersøke trommehinnen, noe som ofte gjøres ved hjelp av mikroskop.

Akutt mellomørebetennelse var helt opp til 1960-årene regnet som en alvorlig sykdom som bl.a. kunne føre til døvhet, eventuelt mastoiditt. I dag regnes akutt mellomørebetennelse for en godartet sykdom som ofte spontanhelbredes.

Symptomene er smerter, nedsatt hørsel og feber. Smertene skyldes trykk på trommehinnen fra ansamling av puss i mellomøret. Hvis det går hull på trommehinnen av seg selv (spontanperforasjon) vil det renne puss fra øregangen, og smertene opphører.

Ved sterke smerter og høy feber er behandlingsalternativene å lage hull på trommehinnen (paracentese) for å skaffe avløp for puss, og/eller antibiotika. Valg av antibiotika gjøres som regel på grunnlag av en bakteriologisk prøve, eventuelt må førstevalg av antibiotika være penicillin. Hørselen vil som regel normaliseres etter 3–4 uker.

Symptomene på kronisk mellomørebetennelse, alvorlig form (otitis media chronica cum cholesteatoma) er langvarig renning av stinkende puss fra øret og som oftest nedsatt hørsel.

Slimhinnen i mellomøret er delvis erstattet av flerlaget, forhornet plateepitel (se epitel). Det avstøtte, forhornede plateepitelet samler seg i mellomøret til kolesteatom. Kolesteatomet er infisert og bryter ned det omgivende benvevet ved en prosess forårsaket av enzymer. Bennedbrytingen kan gi komplikasjoner: hørseltap som følge av destruksjon av amboltens lange ben, ansiktslammelse når kanalen til 7. hjernenerve affiseres, svimmelhet, eventuelt også døvhet, når betennelsen bryter gjennom til det indre øret, og hjernehinnebetennelse når betennelsen bryter igjennom taket i mellomøret.

Behandlingen er kirurgisk. Målet er å fjerne kolesteatomet for å hindre komplikasjoner og sjenerende, stinkende puss, eventuelt å rekonstruere mellomøret og trommehinnen for å bedre hørselen.

Symptomene på den mindre alvorlige formen av kronisk mellomørebetennele (otitis media chronica simplex) er langvarig renning av puss fra øret og som oftest nedsatt hørsel. Det er ingen omdannelse av slimhinnen i mellomøret. Selv om hørselen ofte er nedsatt som følge av hull på trommehinnen, betennelse og fortykket slimhinne i mellomøret, er komplikasjonene sjeldne. Sekresjon fra øregangen forekommer som regel i forbindelse med øvre luftveisinfeksjoner, og sekretet har vanligvis ingen sjenerende lukt.

Behandlingen er kirurgisk og tar sikte på å lukke hullet (perforasjonen) i trommehinnen. Metoden kalles myringoplastikk.

En spesiell form for kronisk mellomørebetennelse er sekretorisk otitt. Ved denne betennelsen fylles mellomøret med mer eller mindre seigtflytende væske, og det eneste symptomet er nedsatt hørsel. Tilstanden er vanligst hos små barn, og normalisering skjer ofte spontant. Dersom hørselstapet vedvarer, kan man gjøre paracentese med innleggelse av ventilasjonsrør i trommehinnen (dren). Hos voksne kan sekretorisk otitt være uttrykk for alvorlig underliggende sykdom. 

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.