plast (helse og miljø)

Plast brukes til mange formål i helsevesenet. Det kan føre til helserisiko; det vanligste problemet er allergiske reaksjoner i hud og luftveier.

Ett eksempel på bruk av plast er akrylatmonomerer for akrylplast, som brukes av tannleger i lysherdende tannfyllinger som erstatning for amalgam. De herdes med kraftig blått lys, og er i økende grad årsak til allergisk kontakteksem på hendene til tannleger som ikke tar de nødvendige forholdsregler for å hindre direkte hudkontakt med uherdet monomer.

Cyanoakrylater er brukt i meget hurtigherdende lim som kan brukes til å lime sammen hud så vel som de fleste andre materialer. Metylmetakrylat brukes blant annet til kunstige negler, som beinsement ved innsetting av beinproteser, og av ortopediteknikere og tannteknikere til produksjon av proteser. Metylmetakrylatmonomer er et løsemiddel (se organiske løsemidler), lukter kraftig og er slimhinneirriterende i lav konsentrasjon. Innånding av slipestøv kan føre til yrkesastma som følge av frigjøring av monomer.

Andre plaststoffer er basert på epoksy, som medfører særlig risiko for kontaktallergi, og isocyanater, som kan gi luftveisallergi ved produksjon, samt akrylamid, som kan gi hud- og nerveskader. De ferdigherdede plastproduktene medfører normalt ingen helserisiko, i motsetning til monomerene i uherdet materiale.

Helserisiko ved plast er vesentlig knyttet til produksjon, oppvarming og forbrenning, og skyldes for det meste plastmonomerer (reaktive forbindelser), herdere og akseleratorer (reaktive forbindelser), myknere (enkelte avgis til matvarer), andre tilsetningsstoffer (som fargestoffer, brannhemmere, antioksidasjonsmidler) og giftige forbrennings- og spaltningsprodukter.

Helseskade kan opptre ved avdamping og hudkontakt med monomerer under produksjonen, men også ved innånding av forbrenningsgasser fra ferdige plastprodukter (inklusive tilsetningsstoffer) ved brann. Branngassene er ofte særlig giftige, og symptomer fra luftveiene kan opptre så sent som seks timer etter innånding av enkelte typer branngasser. Lokalirritasjon (øyne og luftveier) er vanlig, spesielt ved eksponering av branngasser i selv meget lave konsentrasjoner. Farlige branngasser kommer fra klorholdige forbindelser som PVC-plast, fra polyuretan, som kan avgi blåsyreforbindelser, og fra epoksyplast, som avgir sterkt allergifremkallende og slimhinneirriterende gasser.

Noen få plaststoffer kan føre til allergi eller luftveisirritasjon ved bearbeidelse også etter produksjonen, for eksempel såkalt «kjøttpakker-astma» (ftalsyre-anhydrid-damper) ved sveising av myk plast (polyetylen eller PVC som inneholder ftalsyreanhydrid eller ftalater som dominerende mykner). Man mistenker også at ftalater i stoffer og leketøy kan gi astma og allergiproblemer blant barn. Astma kan også fremkalles av metylmetakrylat (inklusive slipestøv) og epoksykomponenter (inklusive slipestøv) og sliping på formaldehydholdige plasttyper. Enkelte epoksyplastprodukter som kan inneholde opptil 20 prosent uherdede monomerer etter herding ved romtemperatur, kan medføre allergirisiko også ved håndtering av ferdigprodukt (slipestøv og kontaktallergi).

Plast utgjør et betydelig forurensningsproblem, da de fleste plastforbindelser er meget holdbare og nedbrytes langsomt i naturen dersom det ikke tas spesielle hensyn ved produksjonen. Ved eksponering for sollys, vær og vind kan myknere og tilsetningsstoffer lekke ut og gjøre skade på miljøet, samtidig som plasten blir sprø og sprekker opp i små biter. En rekke kjemiske forbindelser, som polysykliske aromatiske hydrokarboner, klorerte benzener, polyklorerte bifenyler og hormonhermere, kan lekke ut og påvirke plante og dyreliv.

Plast som sprekker opp, ender til slutt opp som mikroplast. Det er over hele verden rapportert om ansamlinger av mikroplast i miljøet vi omgir oss og i det vi spiser. Utslipp av mikroplast stammer enten fra større plastartikler eller direkte fra dagligdagse menneskelige aktiviteter som slitasje av gummidekk ved bilkjøring, slitasje ved vasking av plastbaserte klær eller direkte skylling av kosmetikk eller andre plastprodukter i vasken.

En rekke ulike plasttyper kan gjenvinnes. Dette kan skje enten ved at plastproduktet renses og gjenbrukes i samme form, at det smeltes om og gjenbrukes i en annen form, eller at det forbrennes slik at den frigitte energien kan brukes til oppvarming. Forbrenning under spesielle forhold kan gjenvinne energien fra noen plasttyper, mens for andre kan forbrenning medføre forurensningsrisiko på grunn av utslipp av giftstoffer i forbrenningsgassene. Rene plastprodukter av polyetylen, polypropylen og polystyren avgir ved forbrenning energi som kan brukes i for eksempel oppvarming. Andre polymerer som polyvinylklorid (PVC) brenner ikke like godt og kan danne korroderende og giftige produkter. Ulike typer plast tilsatt tungmetaller, myknere og pigmenter som kan gi miljøbelastning ved resirkulering eller forbrenning unngås i større grad enn tidligere. Generelt vil plastprodukter avgi drivhusgasser som karbondioksid ved forbrenning, og dermed bidra til å påvirke jordens klima. Den giftige gassen karbonmonoksid avgis også ved forbrenning. I tillegg kan slimhinneirriterende gasser som formaldehyd, acetaldehyd og akrolein også dannes.

I tabellen nedenfor er det gitt en oversikt over helserisiko assosiert med hudkontakt, inntak, og innånding av noen plastforbindelse, deres monomere eller de gasser som frigis ved forbrenning.

• plast – polymerkjemi
• forgiftning
• toksikologi