Store norske leksikon

sårvæske

Sårvæske er den væsken som kommer ut av et område på huden som enten er skadet av sykdom og/eller ytre påvirkning. Væsken består normalt av blodplasma, fibrin og hvite blodceller.

Sårvæske er en naturlig del av kroppens håndtering av skade på huden. Sårvæsken har flere funksjoner:

  • Den hindrer at vevet i såret tørker ut.
  • Den inneholder celler som skal reparere skaden.
  • Den tilfører næringsemner som skal bidra til cellemetabolismen.
  • Den bidrar i fjerningen av dødt og skadet vev.

Sårvæske fra helende sår er lys gul, gjennomsiktig og har ingen ubehagelig lukt. Den kan i noen tilfeller være blodtilblandet eller blakket uten at det trenger å bety at sårtilhelingen har stoppet opp.

Sårvæske i kroniske sår

Det er vanlig å skille mellom sårvæske fra helende sår og sårvæske fra kroniske sår.

Mens sårvæske fra helende sår har en gunstig virkning på sårtilhelingen, har sårvæske fra kroniske sår ofte en ugunstig virkning på sårets utvikling. Dette skyldes at mengden sårvæske kan bli veldig stor og bløter opp både sårbunnen og huden omkring. I tillegg til økt mengde er også sammensetningen annerledes.

Sårvæske i kroniske sår har:

  • Økt mengde signalstoffer som stimulerer til betennelse.
  • Sterkt økt forekomst av proteinnedbrytende enzymer (matriksmetalloproteaser). Dette fører til at vevet som bygges opp, umiddelbart blir brutt ned igjen av enzymene.
  • Lavere mengde vekstfaktorer. Vekstfaktorene er viktige for å bygge opp nytt vev som erstatter skadet vev.
  • Redusert mengde vevsoppbyggende celler. Det er særlig redusert mengde bindevevsceller (fibroblaster).

Konsekvensen av dette er at sårhelingen stopper i betennelsesfasen og kan føre til at såret ikke gror, men heller blir større.

Fargen på sårvæsken fra kroniske sår kan være grå, hvit (blakket), rød (blodig), gul og blågrønn (pseudomonas). Farge og sammensetning er bestemt av mengden og typen bakterier i såret og i hvilken grad det foreligger en infeksjon.

Økt mengde sårvæske

Venøst sår infisert med pseudomonas. Dette fører til oppløsing og skade av huden rundt såret.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Det er primært to årsaker til at mengden sårvæske øker når et sår blir kronisk.

  1. Sirkulatoriske årsaker. Hvis det er høyt trykk i venene (venøs hypertensjon) eller lymfekarene ikke absorberer væske fra vevet slik som de skal, vil væskemengden i området øke (ødem). Når hudbarrieren er skadet, kan overskuddsvæsken sive ut i form av økt sårvæske.
  2. Årsaker knyttet til betennelse. Alle skader av huden vil føre til en betennelsesreaksjon. Dette er normalt og går vanligvis over i løpet av en viss tid. I noen tilfeller invaderes såret av bakterier som etablerer seg i såret og danner en beskyttende hinne som kalles biofilm. Biofilmen beskytter bakteriene mot de hvite blodcellene som normalt dreper bakteriene i såret. Biofilmen reduserer også effekten av antibiotika. Det oppstår da en kronisk betennelse som forsøker å fjerne bakteriene i såret. Betennelsen fører til stor produksjon av sårvæske.

Reduksjon av sårvæske i kroniske sår

Hvis økt mengde sårvæske har sirkulatoriske årsaker, må dette behandles. Den vanligste behandlingen av ødem er kompresjonsbehandling. For svak eller feil anlagt kompresjonsbandasje er ofte en av årsakene til at sårene væsker svært mye.

Hvis årsaken til den store mengden sårvæske er betennelse forårsaket av bakteriell biofilm, må denne behandles. I praksis betyr det at sårets overflate må renskes mekanisk for skadet og dødt vev. Dette kalles debridering og må gjøres jevnlig. Debrideringen må kombineres med at såret påføres bakteriedrepende midler. Det er som regel nødvendig med både debridering og bakteriedrepende midler for å få effekt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Behandling av kroniske sår

Arne Langøen
Dosent, Høgskulen på Vestlandet