øyelokk

Øyelokk, den ene av to bevegelige hudfolder som beskytter øyet og som også kan bidra til å regulere den lysmengden som faller inn i øyet; danner øvre eller nedre del av øyehulens forvegg.

Øvre øyelokk strekker seg opp til det hårkledde øyebrynet, og det nedre øyelokket går uten skarpe grenser over i huden på kinnet. Begge øyelokk er nøye tilpasset krumningen av øyets fremre del.

Normalt dekker øvre øyelokk en millimeter eller mer av hornhinnen (cornea) og regnbuehinnen (iris), mens hornhinnens nederste rand er synlig. Hvis øyet er abnormt forskutt fremover i øyehulen (eksoftalmus), som f.eks. ved Basedows sykdom, kan man se et stykke av senehinnen (sclera) både over og under hornhinnen.

Nær indre øyekrok finnes både på øvre og nedre øyelokkant en liten åpning, tårepunktet, som danner inngangen til tåreveiene. Nedre tårepunkt ligger på en liten, blek forhøyning. I indre øyekrok sees en liten seilformet fold av bindehinnen, som er en rest av et tredje øyelokk, blinkehinnen, som fremdeles finnes i funksjon hos krypdyr, visse fugler og enkelte primitive pattedyrarter.

Øyelokkhuden er kroppens tynneste hud, og den er meget løst bundet til underlaget. Øyelokkene svulmer derfor lett opp ved betennelsesreaksjoner eller bloduttredelser i vevet, og hevelse av øyelokkene kan være det tidligste symptomet på lidelser med utbredt ødem av huden, f.eks. akutt nyrebetennelse.

Både nedre og øvre øyelokk inneholder en tykk, nesten bruskhard, halvmåneformet bindevevsplate, tarsalplaten eller øyelokkenes tarsus, som gir øyelokket den stivheten som er nødvendig for dets bevegelser. På grunn av tarsalplaten er det lettvint å vrenge øyelokkene, slik at man kan inspisere baksiden. Til sidene forenes de to tarsalplatene ved dannelsen av to sterke bånd, øyelokkets ytre og indre ligament.

Baksiden av øyelokkene er dekket av en tynn slimhinne, øyets bindehinne (conjunctiva), som dessuten bekler den forreste delen av øyets senehinne frem til limbus corneae. På øyelokkene er bindehinnen stramt bundet til tarsalplatene. Der hvor bindehinnen fortsetter over på øyeeplet, er den løs og meget lett forskyvelig, idet den hovedsakelig er festet fortil ved randen av hornhinnen.

På overgangen mellom øyeeplet og øyelokkene danner bindehinnen både oppad og nedad romslige folder (omslagsfolder), som tillater øyeeplets bevegelser i forhold til øyelokkene. I øvre omslagsfold munner tårekjertelens utførselsganger ut.

Bindehinnen er gjennomsiktig, så man kan se den hvite senehinnen gjennom den. På baksiden av øyelokkene, tydeligst på øvre øyelokk, kan man gjennom bindehinnen se en rekke loddrette, tynne, gulaktige striper. Det er utførselsgangene fra talgkjertler som ligger i tarsalplaten, meibomske kjertler (glandulae tarsales) som munner ut med hver sin lille åpning på øyelokkanten.

På kanten av øyelokkene møtes den fuktige bindehinnen med øyelokkhuden. Kanten av øyelokket er skarpt avgrenset baktil og ligger tett an mot øyeeplet. Umiddelbart foran kanten ser man åpningene fra de meibomske kjertlene.

Langs forreste del av øyelokkanten sitter to-tre rekker av temmelig stive hår, øyevippene, som er lengst og mest tallrike på øvre øyelokk.

Øyelokkenes bevegelser besørges av tre muskler. Øyets ringmuskel (musculus orbicularis oculi). Umiddelbart under den tynne huden ligger det i både øvre og nedre øyelokk halvsirkelformede muskelfibrer som løper mellom ytre og indre øyelokkligament. Disse fibrene utgjør den innerste delen av øyets ringmuskel, som fungerer som øyelokkenes lukkemuskel når man kniper øynene sammen. Det er også denne muskelen som uvilkårlig holder øynene lukket under søvn, og som besørger de stadige blunkebevegelsene som er nødvendige for å transportere tårevæsken mot indre øyekrok og holde hornhinnen ren og passe fuktet. Denne ringmuskelen får sin nerveforsyning fra ansiktsnerven (nervus facialis), og hvis nerven skades (f.eks. ved et hjerneslag), lammes muskelen så øyet ikke kan lukkes, og hornhinnens nedre del blir stående udekket (se åpentstående øye).

Øyet åpnes ved hjelp av en muskel (musculus levator palpebrae) som løfter øvre øyelokk. Den springer ut baktil i øvre del av øyehulen og fester seg i øvre øyelokk, dels på overkant av tarsalplaten, dels i huden. Muskelen forsynes med nervetråder fra 3. hjernenerve, og hvis den skades, kommer øvre øyelokk til å henge (ptose).

Begge øyelokk har dessuten tynne strøk av glatt muskulatur (musculus tarsalis, tarsalmuskelen eller Müllers muskel) som hefter seg på tarsalplaten. Når disse muskelstrøkene trekker seg sammen, økes øyespalten. Musklene styres fra det sympatiske nervesystemet, og hvis den sympatiske grensestrengen i halsregionen eller den ganglien som nervefibrene til øyet utgår fra, blir skadet, blir øyespalten forminsket og pupillen forsnevret på samme side som nervelesjonen (Horners syndrom).

Øyelokkene har flere funksjoner. De beskytter øyeeplet, bidrar til å fordele tårefilmen over øyet og til å fjerne fremmedlegemer. I tillegg kan man bruke øyelokkene til å begrense innkommende lys.

Når øyelokkene lukkes, er det bare et smalt spalterom mellom bindehinnen på øyelokkene og øyeeplet. Dette spalterommet inneholder en viss mengde tårevæske og slim som fukter hornhinnen og bindehinnen, så øyeeplet under bevegelsene glir glatt bak øyelokkene.

Bindehinnen består av et flerlaget epitel og et underliggende bindevev. Spredt i epitelet finnes tallrike slimproduserende begerceller. Slimet samles til en lang tråd i nedre omslagsfold, hvor det fanger støvkorn og lignende små fremmedlegemer. Ved blunkebevegelsene føres slimtråden inn mot indre øyekrok og derfra opp på huden, hvor den tørker inn til små skorper som populært kalles «søvn i øynene».

Det fettaktige produktet fra de meibomske kjertlene hindrer at tårevæsken flyter utover øyelokkanten, og sikrer at øyelokkene slutter godt sammen når øyet lukkes.

Øyevippene gjør sitt til å beskytte øynene mot fremmedlegemer. Selv den svakeste berøring av vippene utløser en reflektorisk sammenkniping av øynene.

For sykdommer og skader i øyelokkene, se bl.a. blefaritt, ektropion, entropion, epikantus, sti på øyet, trichiasis.