øyelokk

Øyelokkhuden er kroppens tynneste hud, og dens øvre del er meget løst bundet til underlaget. Øyelokkene svulmer derfor lett opp ved betennelsesreaksjoner eller bloduttredelser i vevet, og hevelse av øyelokkene kan være det tidligste symptomet på lidelser med utbredt oppsvulming eller hevelse (ødem) av huden, for eksempel akutt nyrebetennelse.

Både nedre og øvre øyelokk inneholder en tykk, nesten bruskhard, halvmåneformet bindevevsplate som kalles tarsalplaten eller øyelokkenes tarsus. Tarsalplaten er øyelokkets 'skjelett' og gir øyet den stivheten som er nødvendig for dets bevegelser. På grunn av tarsalplaten er det lettvint å vrenge øyelokkene, slik at man kan inspisere baksiden. Til sidene forenes de to tarsalplatene ved dannelsen av to sterke bånd, øyelokkets ytre og indre ligament (ligamentum palpebrale laterale & mediale).

Baksiden av øyelokkene er dekket av en tynn slimhinne, øyets bindehinne (conjunctiva), som dessuten bekler den forreste delen av øyets senehinne frem til grensen mot hornhinnen, limbus corneae. På øyelokkene er bindehinnen stramt bundet til tarsalplatene. Bindehinnen er hovedsakelig er festet fortil ved randen av hornhinnen. Derfor er bindehinnen løs og meget lett forskyvelig i ytterkantene, hvor bindehinnen fortsetter over på øyeeplet.

På overgangen mellom øyeeplet og øyelokkene danner bindehinnen både oppad og nedad romslige folder (omslagsfolder), som tillater øyeeplets bevegelser i forhold til øyelokkene. I øvre omslagsfold munner tårekjertelens utførselsganger ut.

Bindehinnen er gjennomsiktig, så man kan se den hvite senehinnen gjennom den. På baksiden av øyelokkene, tydeligst på øvre øyelokk, kan man gjennom bindehinnen se en rekke loddrette, tynne, gulaktige striper. Det er utførselsgangene fra talgkjertler som ligger i tarsalplaten. Talgkjertlene kalles Meibomske kjertler (glandulae tarsales) og munner ut med hver sin lille åpning på øyelokkanten.

På kanten av øyelokkene møtes den fuktige bindehinnen med øyelokkhuden. Kanten av øyelokket er skarpt avgrenset baktil og ligger tett an mot øyeeplet. Umiddelbart foran kanten ser man åpningene fra de Meibomske kjertlene.

Langs forreste del av øyelokkanten sitter to-tre rekker av temmelig stive hår, øyevippene (cilia), som er lengst og mest tallrike på øvre øyelokk.

Øyets ringmuskel (musculus orbicularis oculi). Umiddelbart under den tynne huden ligger det i både øvre og nedre øyelokk halvsirkelformede muskelfibrer som løper mellom ytre og indre øyelokkligament. Disse fibrene utgjør den innerste delen av øyets ringmuskel, som fungerer som øyelokkenes lukkemuskel når man kniper øynene sammen. Det er også denne muskelen som uvilkårlig holder øynene lukket under søvn, og som besørger de stadige blunkebevegelsene som er nødvendige for å transportere tårevæsken mot indre øyekrok og holde hornhinnen ren og passe fuktet. Denne ringmuskelen får sin motoriske nerveforsyning fra ansiktsnerven (nervus facialis), og hvis nerven skades, for eksempel ved et hjerneslag, lammes muskelen så øyet ikke kan lukkes, og hornhinnens nedre del blir stående udekket. Dette kalles åpentstående øye eller lagoftalmus.

Øyet åpnes ved hjelp av en muskel (musculus levator palpebrae superioris) som løfter øvre øyelokk. Den springer ut baktil i øvre del av øyehulen og fester seg i øvre øyelokk, dels på overkant av tarsalplaten, dels i huden. Muskelen forsynes med nervetråder fra 3. hjernenerve, nervus oculomotorius, og hvis den skades, kommer øvre øyelokk til å henge. Hengende øyelokk kalles ptose.

Begge øyelokk har dessuten tynne strøk av glatt muskulatur (musculus tarsalis, tarsalmuskelen eller Müllers muskel) som hefter seg på tarsalplaten. Når disse muskelfibrene trekker seg sammen, økes øyespalten. Musklene styres fra det sympatiske nervesystemet. Hvis den sympatiske grensestrengen i halsregionen eller det ganglion som nervefibrene til øyet utgår fra, blir skadet, vil øyespalten bli mindre og pupillen forsnevret på samme side som nervelesjonen. Denne tilstanden, sammen med ptose og miose, kalles Horners syndrom.