Feltys syndrom

Omtrent en til tre prosent av personer med leddgikt rammes av Feltys syndrom. De fleste har hatt en relativt alvorlig leddgikt i flere år på forhånd. Effektiv leddgiktbehandling kan redusere risikoen for å utvikle Feltys syndrom.

Feltys syndrom skyldes trolig flere genetiske og miljømessige faktorer, men den nøyaktige årsaken er ukjent. Lavt antall hvite blodceller kan skyldes redusert produksjon i benmargen, i tillegg til at nedbrytningen i den forstørrede milten er økt.

Feltys syndrom har ingen spesifikke symptomer, men mistanke om tilstanden kan vekkes ved langvarig aktiv og komplisert leddgikt med gjentatte infeksjoner, særlig i hud og luftveier.

Diagnosen stilles basert på en kombinasjon av symptomer, leddsykdommens alvorlighetsgrad, blodprøver og ultralydundersøkelse.

Leddsykdommen er vanligvis uttalt og med revmatoide knuter (noduli) og sekundært Sjøgrens syndrom. Ved fysisk legeundersøkelse kan en få mistanke om forstørret milt.

Blodprøver vil vise for lavt antall hvite blodceller, revmafaktorer (RF) og anti-citrullinert protein (aCCP). Ultralydundersøkelse eller CT kan bekrefte forstørret milt. I noen tilfeller tas benmargsundersøkelse for å utelukke andre diagnoser.

Behandlingsmålet er å kontrollere leddgiktens aktivitet og dermed redusere risikoen for infeksjoner. Dette oppnås ved å øke antallet neutrofile leukocytter (en undergruppe av hvite blodceller) til over 0,2 x 10⁹ /L.

Behandlingsalternativer inkluderer:

• Prednisolon: Et kortikosteroid som reduserer betennelse.
• Sykdomsdempende DMARDs: Legemidler som bremser utviklingen av leddgikt.
• Granulocytt makrofag kolonistimulerende faktor (G-CSF): Et legemiddel som stimulerer produksjonen av hvite blodceller i benmargen.
• Splenektomi: Fjerning av milten, men dette er nå sjelden nødvendig på grunn av effektive medikamenter.

Tidligere var Feltys syndrom en livstruende tilstand. Med moderne behandling har prognosen forbedret seg betydelig.

• leddgikt
• leukopeni
• splenomegali
• revmatologi