Milten er et lymfatisk organ som ligger innskutt i blodbanen. Milten er bønneformet og på størrelse med en nyre. I fosterlivet fungerer milten som et viktig bloddannende organ. Hos voksne har milten en viss immunologisk funksjon og betydning for å bli kvitt gamle blodceller, men den er ikke livsnødvendig.

Den ligger øverst i venstre hjørne av bukhulen, helt oppe under mellomgulvet bak de nederste venstre ribbena, mellom magesekken (til høyre), venstre nyre (bak) og tykktarmen (foran, under). Milten er omtrent 10–12 cm lang, 7 cm bred og 4 cm tykk. Vekten varierer mellom 120 og 200 gram.

Milten kan normalt ikke palperes. Ved visse sykdommer, som mononukleose, kan den likevel forstørres (splenomegali).

Milten er kledd med en tynn bindevevskapsel, men har bløt konsistens og er dyprød av farge på grunn av mange blodkar. Blodkarene kan inneholde varierende mengde blod, noe som kan få størrelsen og vekten til å variere.

Miltens høyre, konkave side mottar miltarterien (arteria lienalis) i en langstrakt fordypning, milthilus (hilum splenicum), hvor bukhinnen lager en fold, slik at milten blir liggende retroperitonealt, som vil si bak bukhinnen. Arterien trer inn i vevet via bindevevsdrag som kommer fra bindevevskapselen, og som deler organet opp i flere mindre rom. Kapselen som er kledd med bukhinne, inneholder glatt muskulatur som kan gjøre milten mindre og tømme den mer eller mindre for blod. Kraftige støt mot milten kan få den til å sprekke (miltruptur) og forårsake store indre blødninger.

Miltens vev kalles rød og hvit pulpa. Hvit pulpa består av lymfatisk vev (lymfocytter) som følger de stadig mindre arteriene innover i organet. Her produseres hvite blodceller (lymfocytter). Vi skiller mellom B-lymfocytter, som kan produsere antistoffer som hindrer virus og bakterier i å komme inn i kroppens forskjellige vev, og T-lymfocytter, som på annen måte deltar i immunforsvaret.

Den svampete, røde miltpulpaen mellom bindevevsstrengene består hovedsakelig av utvidede kapillarer (sinusoider), og inneholder dessuten røde blodceller og celler som nedbryter og destruerer gamle røde blodceller (fagocytose). Deres jernholdige røde fargestoff (hemoglobin) blir lagret i milten og kan siden brukes om igjen til oppbygging av nye blodceller i benmargen. Avfallsstoffene fra nedbrytningen av blodcellene blir utskilt som gallefargestoffer via leveren.

I fosterlivet er milten et viktig bloddannende organ av både av røde og hvite blodceller. Hos mennesker har den liten betydning som blodreservoar, i motsetning til hos mange dyr, som for eksempel hos hunder og katter. Den er ikke livsnødvendig, idet nedbrytningen av røde blodceller kan overtas av benmargen og leveren, mens immunforsvaret kan overtas av andre lymfatiske organer i kroppen.

Dersom milten må fjernes (splenektomi), for eksempel etter trafikkskader, kan likevel enkelte bakterielle infeksjoner få et alvorligere forløp enn ellers.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. august 2016 skrev Kathrine M N Johnsen

Hei. Leser i artikkelen om Milten,
"Her produseres hvite blodceller (lymfocytter)."(andre avsnitt, tredje setning)
Jeg har alltid lært at hvite legemer heter leukocytter, og at de, hos friske mennesker dannes i benmargen.( Produksjon i milten skjer i fosterlivet, som dere nevner senere.)
Er det bare en trykkfeil, eller er det noe jeg gikk glipp av på skolen.
Hilsen en som er nysgjerrig

4. september 2016 svarte Per Holck

Hei. Takk for tilbakemelding. Det er riktig at hvite blodlegemer går inn under samlebetegnelsen leukocytter, men milten er et lymfatisk organ som danner denne type hvite blodceller: lymfocytter. Men jeg skjønner at ordstillingen kan misforstås, og presiserer i stedet hva slags lymfocytter det er snakk om.
Hilsen PH

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.