Kjiezupolska-Orlowska K, Reumatologia (2016). CC-BY-NC-SA 4.0

Leddgikt (revmatoid artritt) er en kronisk revmatisk sykdom som angriper leddene med artritt av ukjent årsak. Leddene kan raskt utvikle varige skader. Den revmatiske betennelsen kan også medføre sykdom i hud, lunger og andre indre organer. Sykdomsdempende legemidler kan hindre et alvorlig sykdomsforløp hos de fleste. Leddgikt skilles fra artrose (slitasjegikt) og urinsyregikt (podagra).

Man mener leddgikt er en relativt ny sykdom. Den første sikre beskrivelsen ble gitt av den franske kirurgen Augustin Jakob Landré Beauvais (1772–1840) så sent som i 1800. Betegnelsen revmatoid artritt ble innført i 1859. Revmatoid faktor som påvises i blodprøver hos de fleste med leddgikt, ble først påvist av den norske legen Erik Waaler (1903–1997) i 1937, og en klassisk test for å påvise revmatoid faktor kalles Waalers reaksjon. Testen er imidlertid erstattet av nyere teknikker. Behandlingsmulighetene for leddgikt ble betydelig bedre etter at metotreksat ble innført på 1980-tallet og biologiske legemidler fra slutten av 1990-tallet.

Leddgikt finnes hos 0,5–1 prosent av den voksne befolkning. Sykdommen er dermed blant de mest vanlige betennelsesaktige revmatiske sykdommene. Det regnes med 25–40 nye tilfeller per 100 000 voksne per år, noe som gir om lag 1500 nye tilfeller årlig i Norge.

Inntil 50-årsalderen er sykdommen cirka fire ganger så hyppig hos kvinner som hos menn. Deretter reduseres kjønnsforskjellen. Forekomsten er den samme i byene som på landet, og det er ingen forskjell i utbredelse mellom ulike sosiale lag. Klimaet synes heller ikke å spille noen rolle, for man har funnet at sykdommen opptrer noenlunde like hyppig overalt på kloden. Men været har betydning for velbefinnende.

Leddgikt forekommer også hos barn i form av barneleddgikt.

Til tross for økt kunnskap om sykdomsmekanismene ved leddgikt, kjenner man ikke til hva som utløser sykdommen. I enkelte slekter foreligger spesielt mange tilfeller av leddgikt, og vi vet at arvelige faktorer spiller en viss rolle. Blant eneggede tvillinger (som er genetisk like) er det 12 til 15 prosent sjanse for at begge får leddgikt dersom den ene blir syk, men man har ikke påvist et spesielt arvelighetsmønster. Hormoner kan også ha betydning, dels fordi kvinner er mer utsatt enn menn, og dels fordi det ofte inntrer en markert bedring under graviditet.

Når sykdommen har begynt, utvikles en betennelsesreaksjon i leddene (artritt). Denne kommer etter reaksjoner i immunsystemet. En autoimmun prosess angriper etter hvert leddene ved en feil. Først blir innsiden av leddkapselen betent, deretter skades brusk og bensubstans.

Omtrent 80 prosent med leddgikt har en gruppe antistoffer i blodet som betegnes revmatoide faktorer (RF, revmafaktorer) og anti-citrullinert peptid antistoff (ACPA, CCP). Disse oppstår tidlig i sykdomsforløpet og kan spille en rolle i sykdomsutviklingen, men er neppe årsak til sykdommen. Leddgikt med tilstedeværelse av revmatoide faktorer eller ACPA/CCP kalles ofte seropositiv revmatoid artritt (seronegativ revmatoid artritt når disse faktorene ikke er til stede).

Man vet at immunsystemet aktiverer visse typer hvite blodlegemer, såkalte B- og T-lymfocytter ved leddgikt. Man tror at sykdommen starter ved at et antigen (virus, bakterie eller noe som ligner på disse) blir presentert av antigen-presenterende celler (B-lymfocytter, makrofager eller dendrittiske celler) for T-lymfocytter. Dette leder til en rekke hendelser i immunsystemet som fører til dannelse av stoffer som fremmer betennelse i leddkapsel, brusk og bensubstans. Viktige stoff (cytokiner) i betennelsesprosessen er tumor nekrosefaktor alfa (TNF-alfa) som sammen med cytokinet interleukin-6, proteinaser og vekstfaktorer er sentrale i aktivering av celler som bryter ned brusk og bensubstans.

Nøyaktige undersøkelser tyder ikke på at kostholdet er av betydning for utbruddet av sykdommen. Enkelte synes imidlertid å ha det bedre på vegetarkost og kan bli verre av kjøttmat. Enkelte føler seg verre etter inntak av citrusfrukter, kaffe eller rødvin. Flere undersøkelser har vist at røyking øker risikoen mange ganger for å få leddgikt, og at prognosen er dårligere blant røkere. Dette er tydeligst hos menn og gjelder spesielt ved seropositiv revmatoid artritt. Overvekt bør også unngås fordi betennelsesprosessene kan øke ved fedme. Et variert kosthold med mye flerumettet fett, ofte gjennom fet fisk kombinert med frukt, grønsaker og lite sukkerinntak anbefales.

Klimatiske forhold er ikke årsak til sykdommen, men ledd- og muskelsymptomene blir påvirket av været. Mange føler en forverring av symptomene når lufttrykket er lavt og luftfuktigheten høy og bedring på dager med tørr luft og høyt lufttrykk. Tilsvarende kan gjelde også for pasienter med artrose (slitasjegikt), ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) og for fibromyalgi.

Follmar Keith E, Eplasty (2013): Leddgikt etter langt sykdomsforløp. Hevelser i håndledd, over venstre håndrot på venstre hånd, i fingrenes grunnledd (knoker) og mellomledd. Feilstillinger i høyre tommel og i fingrenes grunnledd på grunn av typiske seneskader.

Hender ved leddgikt av Follmar KE, Eplasty (2013) . CC BY 2.0

Sykdomsbildet varierer mye både i begynnelsen og i forløpet av leddgikt. Vanligvis begynner symptomene snikende. Leddsymptomene kan komme etter en innledende fase med tretthet, nedsatt appetitt og lette muskelsmerter. Noen opplever lett feber og nattesvette.

De første leddsymptomene er ofte stivhet, mest markert i dagens første timer (morgenstivhet) og smerter ved bevegelse. Deretter kommer økt varme og hevelse i leddet med bevegelsesinnskrenkning. Fingerledd (utenom ytterleddene), håndledd, føtter og ankler angripes oftest. Funksjonstapet gjør det for eksempel vanskelig å åpne dører eller skjære brød. Et håndtrykk kan bli meget vondt, og håndtrykkskraften kan være dårlig. Det er karakteristisk at ledd angripes symmetrisk, det vil si symptomer i nesten de samme leddene i begge kroppshalvdeler og omtrent samtidig. I de mest alvorlige sykdomstilfellene angripes nesten alle leddene i kroppen, også kjeve- og nakkeledd. Ryggsmerter er imidlertid uvanlig.

Hos eldre kan leddgikt i begynnelsen være vanskelig å skille fra annen revmatisk betennelse. Ikke sjelden starter sykdommen på samme måte som polymyalgia revmatika, men etter hvert kommer de avklarende symptomene fra leddene.

Mennesker som har hatt leddgikt i mange år og uten tilstrekkelig nytte av behandling, vil kunne ha ledd-deformiteter med feilstillinger, enten delvis (subluksasjon) eller fullstendig (luksasjon), fulgt av forkortninger av muskler og sener (kontrakturer). Typiske feilstillinger kan sees særlig på fingrene.

Revmatoide knuter over fingerledd (a) og på strekkesiden av underarm (b).

Revmaknuter på hånd og underarm/albue Ben Fredj Ismail F Case Rep Med (2012) . CC BY 3.0

Hvis senehinnen i håndleddskanalen (canalis carpi) blir angrepet av leddgikt og svulmer opp, kan en nerve (nervus medianus) komme i knip og gi smerter og nedsatt følelse i de tre fingrene på tommelsiden av hånden (canalis carpi syndrom). Dette krever ofte kirurgisk behandling.

I underhuden kan inntil to centimeter store, runde knuter dannes (noduli rheumatici, revmaknuter). Slike knuter er vanligvis smertefrie, forskyvelige eller festet til vevet under. De kan ha sentralt henfall (nekrose). Knutene opptrer især nær leddene og i områder som er utsatt for trykk; ofte på baksiden av albuen og på tomlene. En sjelden gang ses revmaknuter i lungene. Disse knutene forekommer nesten bare hos pasienter som har revmatoide faktorer.

Noen får betydelig hevelse av seneskjeder (tendinitt) og slimposer (bursitt), særlig på baksiden av hånden og albueleddet.

Ved mye betennelse er lymfeknutene ofte hovne.

Noen opplever etter hvert tørrhet i slimhinner. Dette rammer flest kvinner, som kan ha meget plagsom tørrhet i skjede, følelse av rusk på øyne og tørr munn (sekundært Sjøgrens syndrom). Tørrhet i munnen gjør at leddgiktpasienter er mer utsatt for tannhelseproblemer enn andre.

Øyne kan ved høy sykdomsaktivitet bli røde og irriterte. Episkleritt gir rødt øye, men lite ubehag. Skleritt er smertefull, kan gi varig synstap og må behandles av øyelege.

Blodårebetennelser (vaskulitt) i huden er vanligvis relatert til sykdomsaktivitet. Små punktformede blødninger ved fingernegler har god prognose, mens større forandringer kan medføre stor skade. Når blodårer som forsørger nervene rammes, oppstår redusert følelse og nerveskade (nevropati).

Lungeforandringer kan oppstå gradvis i selve lungevevet (interstitiell lungesykdom). Studier med systematisk undersøkelse av lungene har påvist sykdomstegn hos opp til én av fire med leddgikt. De færreste har symptomer og forløpet er vanligvis ukomplisert. Enkelte utvikler imidlertid alvorlig lungesvikt der arrvev (fibrose) erstatter det normale lungevevet. Noen medikamenter mot leddgikt kan også medføre lungesymptomer og forandringer. Mest kjent er metotreksat, men heldigvis går forandringene oftest tilbake etter avsluttet behandling. Betennelse i lungehinner (pleuritt) med smerter og økende tung pust er relativt sjelden når leddgikten er under kontroll med behandling. Tilsvarende gjelder for betennelse i hjerteposen (perikarditt).

Diagnosen stilles på bakgrunn av symptomer, og ved at legen påviser hevelse i ledd som uttrykk for leddbetennelse (artritt). Man har også nytte av blodprøver, som påvisning av revmatoide faktorer, anti-CCP, forhøyet C-reaktivt protein (CRP) og høy senkningsreaksjon (SR). Normal blodsenkning og CRP eller fravær av revmatoide faktorer utelukker ikke leddgikt. Målet er å stille diagnosen og komme i gang med sykdomsmodifiserende behandling før man kan påvise skader på brusk og bein, som vil si før varige skader er oppstått. Moderne bildediagnostikk med ultralyd og MR kan være en hjelp for å påvise tidlige betennelsesforandringer i leddhinnen (synovialhinnen). Det kan i blant være vanskelig å skille sykdommen fra andre leddsykdommer og autoimmune bindevevssykdommer.

Ved mistanke om leddgikt, som ved nye leddhevelser, for eksempel i tre eller flere ledd, bør en raskt henvises til revmatolog. Dette for å fastslå diagnose og undersøke om det foreligger markører som indikerer alvorlig sykdom (for eksempel RF og CCP), og for å starte med sykdomsdempende legemidler så snart som mulig.

Siden 1980-tallet har det skjedd store fremskritt i behandlingen av leddgikt. Regelmessig bruk av sykdomsdempende legemidler hindrer nå store leddskader hos de fleste. Det bør lages et behandlingsopplegg som omfatter smertelindrende tiltak ved behov, informasjon om sykdommen og den sykdomsdempende behandlingen, samt vurdering av funksjonsfremmende tiltak som fysioterapi og visse tekniske hjelpemidler. Målet med behandlingen kan være å oppnå fravær av leddbetennelser, hindre varig leddskade, lindre smerte og bidra til en så normal livskvalitet som mulig. Dessverre kan man ennå ikke helbrede leddgikt.

Alle som har sikker leddgikt med aktiv betennelse i ledd, skal starte så tidlig som mulig med sykdomsdempende legemidler. Vanligst er en kombinasjon av prednisolon og metotreksat. Metotreksat er tabletter eller sprøyter som vanligvis tas én gang i uken. Virkningen forventes først etter to til tre måneder. Metotreksat kan gi fosterskade og må avsluttes før svangerskap. Alternativer som er mindre brukt er sulfasalazin og leflunomid hvorav sistnevnte ikke skal brukes under svangerskap.

Kortisonpreparater som prednisolontabletter har en rask betennelseshemmende effekt og kan ha glimrende virkning på plagene. For best mulig å unngå bivirkninger, bør man gi preparatene i lave doser og over en kort periode. En må undersøke for eventuelle bivirkninger, inkludert risiko for å utløse diabetes og benskjørhet (osteoporose).

Kortisonpreparater kan også injiseres i ledd og har da en god betennelsesdempende effekt.

Fra cirka år 2000 har man brukt biologiske legemidler som hemmer tumor nekrosefaktor (TNF-hemmere), interleukin-6, interleukin-1, ko-stimulerende faktorer og B-celler. Medikamentene virker betennelsesdempende og reduserer utvikling av skade på ben og brusk. Disse midlene er aktuelle ved aktiv sykdom når effekten av metotreksat alene ikke er god nok; ofte kombinert med metotreksat.

Kinasehemmere er en gruppe sykdomsdempende tabletter som ble tilgjengelig i 2017. Effekten ved leddgikt er omtrent som for de biologiske legemidlene.

En ulempe med sykdomsdempende medikamenter er at immunsystemet reduseres. Dermed øker risikoen for infeksjoner. Før behandling skal derfor hver enkelt pasient vurderes nøye og informeres om indikasjon og risiko. Sikker oppfølging under behandlingen er også viktig for å oppnå best mulig resultat.

I tillegg til kortisonpreparater og sykdomsdempende legemidler, trenger mange pasienter legemidler mot symptomer; først og fremst smerte. NSAID kan være aktuelt, alene, eller i kombinasjon med paracetamol eller andre analgetika. Man unngår potensielt vanedannende legemidler så langt som mulig.

Fysikalsk-medisinsk behandling (fysioterapi) har til formål å trene opp leddenes funksjon og muskelstyrke, motvirke utvikling av feilstillinger samt lindre smertene. Slik behandling gis parallelt med den medisinske behandlingen så lenge det er behov.

Revmakirurgi ble tidligere ofte brukt både i tidlige og senere stadier av sykdommen. Kirurgisk fjerning av synovialhinnen (synovektomi) reduserer betennelsen i ledd og sener og kan hindre utvikling av leddskader. Utviklingen av effektive legemidler har imidlertid redusert behovet for revmakirurgi betydelig. For pasienter som likevel har utviklet større leddskader utover i sykdomsforløpet, kan man operativt korrigere innskrenkninger i bevegelsene og feilstillinger. Ofte settes et nytt ledd inn (leddprotese). Protesekirurgi er vanligst i kne- og hofteledd, men det finnes også proteser til skulder, albue, håndledd, fingre og ankel. Av og til gjøres avstivninger (artrodese), for eksempel i fotroten, såkalt trippelartrodese.

Under svangerskap bedres ofte symptomene, men vanligvis kommer et oppbluss igjen etter fødselen. Ved svangerskap, eller ved eventuell planlegging av graviditet, bør revmatolog konsulteres for å diskutere hvorledes man best kan planlegge medisineringen og spesielt unngå bruk av legemidler som kan skade fosteret.

Nasjonalt kompetansesenter for svangerskap og revmatisk sykdom (NKSR) ved St. Olavs hospital kan bidra med informasjon om svangerskap ved leddgikt og andre revmatiske sykdommer.

Leveutsiktene ved leddgikt er blitt mye bedre de siste årene. Tiltak for å stille diagnosen tidlig, starte sykdomsdempende behandling innen få uker og sørge for målrettet oppfølging har gjort at langt færre får invaliditet eller forkortet liv. Imidlertid er ikke behandlingen helbredende, og leddgikt er fortsatt å betrakte som en alvorlig sykdom. Sykdommen medfører fortsatt smerter, funksjonstap og uførhet hos mange.

Forebyggende tiltak for best mulig prognose omfatter optimal behandling med legemidler. Infeksjonsrisiko reduseres ved riktig bruk av de sykdomsdempende medikamentene, vaksiner og god hygiene. Leddgikt er også forbundet med økt forekomst av åreforkalkninger (aterosklerose) som i høyere alder medfører risiko for hjerneslag og hjerteinfarkt. Til forebygging anbefales røykeslutt, sunt kosthold, tilpasset fysisk aktivitet og om nødvendig behandling av for høyt kolesterol. Best resultat oppnås blant pasienter som er godt informert om sykdom og behandling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.