leddgikt

Kjiezupolska-Orlowska K, Reumatologia (2016).
Lisens: CC BY NC SA 4.0
Revmatoide knuter over fingerledd (a) og på strekkesiden av underarm (b).
Ben Fredj Ismail F Case Rep Med (2012) .
Lisens: CC BY 3.0
Follmar Keith E, Eplasty (2013): Leddgikt etter langt sykdomsforløp. Hevelser i håndledd, over venstre håndrot på venstre hånd, i fingrenes grunnledd (knoker) og mellomledd. Feilstillinger i høyre tommel og i fingrenes grunnledd på grunn av typiske seneskader.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Leddgikt (revmatoid artritt) er blant de vanligste kroniske revmatiske sykdommene som medfører leddbetennelser (artritt). Leddene kan raskt få varige skader.

Faktaboks

Også kjent som
revmatisk leddgikt, revmatoid artritt, arthritis rheumatoides, polyarthritis rheumatica chronica, kronisk polyartritt

Den revmatiske betennelsen kan også angripe hud, lunger og andre indre organer. Sykdomsdempende legemidler hindrer imidlertid et alvorlig sykdomsforløp hos de fleste.

Leddgikt skilles fra artrose (slitasjegikt) og urinsyregikt (podagra).

Symptomer og tegn

Sykdomsbildet og forløpet er forskjellig fra person til person. Hos enkelte begynner symptomene ganske brått med leddhevelser og smerter som øker i løpet av få dager. Andre får mer langsomt utviklende leddplager.

Leddsymptomener omfatter stivhet, særlig i dagenes første timer (morgenstivhet), smerter ved bevegelse og reduserte bevegelsesutslag. Fingerledd (utenom ytterleddene), håndledd, føtter og ankler angripes oftest. Leddene angripes ofte symmetrisk. Det vil si at omtrent de samme leddene angripes i begge kroppshalvdeler. Håndkraften kan bli dårlig, og et håndtrykk kan være smertefullt. Funksjonstapet kan gjøre det vanskelig for eksempel å skjære brød eller bruke nøkler. Ryggsmerter er uvanlig, men leddgikt i nakke- og kjeveleddene ses. Leddgikt medfører ofte uvanlig tretthet, nedsatt appetitt og lette muskelsmerter.

Hvis sykdommen får utvikle seg, oppstår ledd-deformiteter med feilstillinger. Leddene kan bli ustabile og komme delvis ut av stilling (subluksasjon) eller skli helt ut (luksasjon). Fingrene blir da skjeve og kan typisk peke oftest fra kroppen (ulnar deviasjon). Musklene kan bli forkortet og seneskjeder kan stivne, noe som bidrar til at fingre og tær blir krokede (kontrakturer).

Sykdomsuttrykk utenom ledd

Betennelse i seneskjeder (seneskjedebetennelse, tendinopati) og slimposer (bursitt) er ikke uvanlig. Også lymfeknuter kan hovne opp.

Noen med leddgikt utvikler revmaknuter (noduli rheumatici). Knutene er vanligvis smertefrie, opp til to centimeter store. De lokaliseres særlig i underhuden på strekkesiden av hender, underarmer og albuer, men andre lokalisasjoner forekommer også. Knutene kan være forskyvelige eller festet til vevet under. Slike revmaknuter forekommer nesten bare hos pasienter som har revmatoide faktorer og anti-CCP i blodet.

Ved håndleddene kan senehinnen i håndleddskanalen (canalis carpi) svulme opp slik at en nerve (nervus medianus) kommer i knip. Dette medfører smerter og nedsatt følelse i de tre fingrene på tommelsiden av hånden (karpaltunnelsyndrom, canalis carpi-syndrom). Tilstanden kan bekreftes ved nerveundersøkelse i form av nevrografi og krever ofte kirurgisk behandling.

Øynene

Øyne kan ved høy sykdomsaktivitet bli røde, irriterte og betente. Episkleritt gir rødt øye, men lite ubehag. Skleritter smertefull, kan gi varig synstap og må behandles av øyelege.

Tørre slimhinner er en vanlig komplikasjon etter lengre tids sykdom. Redusert tåreproduksjon medfører tørrhet i øyne. Tilsvarende oppstår i munnen ved redusert spyttkjertel funksjon. Tilstanden betegnes ofte som sekundært Sjøgrens syndrom.

Blodårene

Blodårebetennelser (vaskulitt) i huden er vanligvis forbundet med høy sykdomsaktivitet. Små punktformede blødninger ved fingernegler har god prognose, mens forandringer i større arterier kan medføre stor skade. Når blodårer som forsørger nervene rammes, oppstår redusert følelse og nerveskade (nevropati).

Lungene

Lungene kan angripes. Betennelse i lungeposen eller pleura (pleuritt) med pusteavhengige smerter og økende tung pust er en sjelden komplikasjon. Tilsvarende gjelder for betennelse i hjerteposen (perikarditt). Forandringer som oppstå i selve lungevevet (interstitiell lungesykdom) er vanligere, men sjelden alvorlig. Symptomer er ofte fraværende og forandringene oppdages ofte tilfeldig. Det er uvanlig at leddgikt forårsaker alvorlig lungesvikt.

Diagnostikk

Diagnosen stilles på bakgrunn av symptomene, og ved at hevelse i ledd som uttrykk for leddbetennelse (artritt) bekreftes. Man har også nytte av blodprøver i form av revmatoide faktorer (RF), anti-CCP, CRP og senkningsreaksjon (SR). Normale verdier i alle disse prøvene utelukker ikke leddgikt, men er uvanlig.

Bildediagnostikk med ultralyd- og MR-undersøkelser kan være en hjelp for å påvise tidlige betennelsesforandringer i leddhinnen (synovialhinnen).

Ved mistanke om leddgikt bør en raskt henvises til revmatolog. Revmatologen kan fastslå diagnosen og undersøke om det foreligger tegn høy sykdomsaktivitet eller alvorlig forventet sykdomsforløp og igangsette sykdomsdempende behandling.

Legemiddelbehandling

Et behandlingsopplegg omfatter informasjon om sykdommen og behandlingen, smertelindrende tiltak, oppstart av sykdomsdempende behandling og vurdering av funksjonsfremmende tiltak som fysioterapi. Viktige mål med behandlingen er å oppnå fravær av leddbetennelser og andre sykdomsmanifestasjoner. Dessverre kan man ennå ikke helbrede leddgikt. Dersom sykdommen har medført feilstillinger eller andre større leddskader kan ergoterapeut undersøke behovet og tilpasse støtteskinner og praktiske hjelpemidler.

Sykdomsdempende legemidler

Sykdomsdempende legemidler reduserer smerte, hindrer store leddskader og bidrar til god fysisk funksjon og livskvalitet. Behandling fra tidlig i sykdomsforløpet er viktig for å oppnå et godt resultat.

Alle som har leddgikt med aktiv betennelse i ledd, anbefales å starte med sykdomsdempende legemidler så tidlig som mulig etter at diagnosen er stilt. Vanligst brukes først en kombinasjon av kortisonpreparatet prednisolon og metotreksat.

Kortisonpreparater

Kortisonpreparater som prednisolon tabletter har en rask betennelsesdempende virkning og kan ha glimrende virkning på plagene. Ulempen er bivirkningene, blant annet risiko for å utløse diabetes og på sikt også benskjørhet (osteoporose). For å redusere bivirkninger, tilstrebes lave doser og en kort behandlingsperiode. Dersom høye doser er nødvendig over lang tid, vil en se en omfordeling av fett i kroppen og økt appetitt som følge av hyperkortisolisme (Cushings syndrom).

Kortisonpreparater kan også injiseres i ledd og har da en god betennelsesdempende effekt med liten risiko for alvorlige bivirkninger.

Metotreksat

Metotreksat er tabletter eller sprøyter som vanligvis tas én gang i uken. Virkningen forventes å inntreffe etter to til tre måneder. Metotreksat kan gi fosterskade og må avsluttes før svangerskap. For dem som ikke kan bruke metotreksat finnes flere alternativer.

Biologiske legemidler

Biologiske legemidler har også vist god virkning mot leddgikt. Flere ulike typer er i bruk. De hemmer betennelsesfaktorer som tumor nekrosefaktor (TNF), interleukin-6, interleukin-1, kostimulerende faktorer og B-celler. Legemidlene virker både betennelsesdempende og reduserer utvikling av skade på bein og brusk. Biologiske legemidler er aktuelle ved aktiv sykdom når effekten av metotreksat alene ikke er god nok. Ofte kombineres de med metotreksat.

Kinasehemmere

Kinasehemmere er en nyere gruppe sykdomsdempende tabletter som ble tilgjengelig fra 2017. Forventet effekt ved leddgikt er omtrent som for de biologiske legemidlene.

En ulempe med alle typer sykdomsdempende legemidler er at immunsystemet svekkes. Dermed øker risikoen for infeksjoner. Før behandling og i oppfølgingen er grundig vurdering av hver enkelt pasient viktig.

Smertebehandling

Mot smerter brukes paracetamol og NSAID. Man unngår potensielt vanedannende legemidler så lenge som mulig.

Annen behandling

Fysioterapi

Fysioterapi har til formål å trene opp leddenes funksjon og muskelstyrke, motvirke utvikling av feilstillinger samt lindre smertene. Slik behandling gis parallelt med den medisinske behandlingen så lenge det er behov. Blant fysioterapeutenes oppgaver er også å lage et tilpasset treningsprogram.

Kirurgisk behandling

Revmakirurgi var tidligere mye brukt både i tidlige og sene stadier av leddgikt. Utviklingen av effektive legemidler har imidlertid redusert behovet for revmakirurgi betydelig. For pasienter som likevel har utviklet større leddskader, kan man operativt bedre den fysiske funksjonen og rette opp feilstillinger. Ofte settes et nytt ledd inn (leddprotese). Slik protesekirurgi er vanligst i kne- og hofteledd, men det finnes også proteser for skuldre, albuer, håndledd, fingre og ankler. Av og til gjøres avstivninger (artrodese), for eksempel i fotroten, såkalt trippel artrodese, eller reparasjon av skadede sener.

Svangerskap

Evnen til å bli gravid påvirkes vanligvis ikke av leddgikt. Under svangerskap bedres ofte symptomene, men vanligvis kommer et tilbakefall etter fødselen. Både ved planlegging av graviditet og i løpet av svangerskapet bør revmatolog konsulteres for å diskutere hvorledes man best kan planlegge og gjennomføre medisineringen. Spesielt må metotreksat og andre legemidler som kan skade fosteret stanses i tide. Ved behov skiftes til andre medikamenter.

Nasjonalt kompetansesenter for svangerskap og revmatisk sykdom (NKSR) ved St. Olavs hospital kan bidra med informasjon om svangerskap ved leddgikt og andre revmatiske sykdommer.

Prognose

Leveutsiktene ved leddgikt er blitt mye bedre de siste årene. Tidlig diagnose og sykdomsdempende legemidler er viktig. Målrettet oppfølging har også bidratt til at langt færre får invaliditet eller forkortet livslengde. Imidlertid er leddgikt fortsatt å betrakte som en alvorlig sykdom.

Forebyggende tiltak mot komplikasjoner omfatter vaksiner og god hygiene mot infeksjoner. Leddgikt er på sikt også forbundet med økt forekomst av åreforkalkninger (aterosklerose) som i høyere alder øker risikoen for hjerneslag og hjerteinfarkt. Spesielt ved leddgikt anbefales røykeslutt, sunt kosthold, tilpasset fysisk aktivitet og om nødvendig behandling av for høyt kolesterol. Best resultat oppnås blant pasienter som er godt informert om sykdommen og behandlingen.

Forekomst

Leddgikt finnes hos en halv til én prosent (prevalens) av den voksne befolkning. Sykdommen er dermed blant de vanligste betennelsesaktige revmatiske sykdommene. Det regnes med 25 til 40 nye tilfeller per 100 000 voksne per år (insidens), noe som tilsvarer om lag 1500 nye tilfeller årlig i Norge.

Inntil 50-årsalderen er sykdommen cirka fire ganger så hyppig hos kvinner som hos menn. Deretter reduseres kjønnsforskjellen. Forekomsten er den samme i byene som på landet, og det er ingen forskjell i utbredelse mellom ulike sosiale lag. Klimaet synes heller ikke å spille noen rolle. Sykdommen opptrer omtrent like hyppig overalt på kloden.

Leddgikt-lignende sykdom forekommer også hos barn i form av barneleddgikt.

Årsaker

Til tross for økt kunnskap om sykdomsmekanismene, kjenner vi ikke til hva som utløser leddgikt. I enkelte slekter foreligger spesielt mange tilfeller. Blant eneggede tvillinger (som er genetisk like) er det 12 til 15 prosent sjanse for at begge får leddgikt dersom den ene blir syk, men man har ikke påvist et spesielt arvelighetsmønster. Hormoner kan også ha betydning, dels fordi kvinner er mer utsatt enn menn, og dels fordi det ofte inntrer en markert bedring under graviditet.

Når sykdommen begynner, ses en reaksjon i immunsystemet som blir for aktivt. Den autoimmune prosessen angriper etter hvert leddene ved en feil. Det utvikles en betennelsesreaksjon (artritt). Først blir innsiden av leddkapselen betent, deretter skades brusk og bensubstans.

Omtrent 80 prosent med leddgikt har en gruppe antistoffer i blodet som betegnes revmatoide faktorer (RF, revmafaktorer) og anti-citrullinert peptid antistoff (ACPA, anti-CCP). Disse oppstår tidlig i sykdomsforløpet og kan spille en rolle i sykdomsutviklingen, men er neppe årsak til sykdommen. Leddgikt med tilstedeværelse av revmatoide faktorer eller ACPA/anti-CCP kalles ofte seropositiv revmatoid artritt. Ved seronegativ revmatoid artritt er disse faktorene ikke til stede.

Man vet at immunsystemet ved leddgikt aktiverer visse typer hvite blodceller, B- og T-celler. Man tror at sykdommen starter ved at et antigen (virus, bakterie eller noe som ligner på disse) blir presentert av antigen-presenterende celler (B-celler, makrofager eller dendrittiske celler) for T-celler. Dette leder til en rekke hendelser i immunsystemet som fører til dannelse av stoffer som fremmer betennelse i leddkapsel, brusk og beinsubstans. Slike cytokiner er tumor nekrosefaktor alfa (TNF-alfa) og interleukin-6. Også proteinaser og vekstfaktorer er sentrale i aktivering av celler som bryter ned brusk og beinsubstans.

Kosthold og livsstil

Kostholdet er ikke vist å være av betydning for utbruddet av sykdommen. Enkelte synes imidlertid å ha det bedre på diett. Noen føler seg bedre av vegetarkost og kan bli verre av kjøttmat. Andre føler seg verre etter inntak av sitrusfrukter, kaffe eller rødvin. Betydning for prognosen er imidlertid usikker. En anbefaler for de fleste et variert kosthold med mye flerumettet fett, ofte gjennom fet fisk kombinert med frukt, grønnsaker og lavt sukkerinntak.

Flere undersøkelser har vist at røyking øker risikoen mange ganger for å få leddgikt, og at prognosen er dårligere blant røkere. Overvekt bør også unngås fordi betennelsesprosessene kan øke ved fedme.

Klimatiske forhold

Klimatiske forhold er ikke årsak til sykdommen, men ledd- og muskelsymptomene kan påvirkes av været. Mange føler en mer smerter og stivhet når lufttrykket er lavt og luftfuktigheten høy (værsyke) og bedring på dager med tørr luft og høyt lufttrykk. Tilsvarende kan gjelde også for pasienter med artrose (slitasjegikt), ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) og for fibromyalgi.

Historikk

Man mener leddgikt er en relativt ny sykdom. Den første sikre beskrivelsen ble gitt av den franske kirurgen Augustin Jakob Landré Beauvais (1772–1840) så sent som i 1800. Betegnelsen revmatoid artritt ble innført i 1859.

Revmatoid faktor som påvises i blodprøver hos de fleste med leddgikt, ble først påvist av den norske legen Erik Waaler (1903–1997) i 1937. En klassisk test for å påvise revmatoid faktor kalles Waalers reaksjon var mye brukt tidligere. Testen er nå erstattet av nyere teknikker der ACPA/anti-CCP er sentrale.

Behandlingsmulighetene for leddgikt ble betydelig bedre etter at metotreksat ble innført på 1980-tallet, med biologiske legemidler fra slutten av 1990-tallet og kinase-hemmere fra 2017.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg