I 1884 kjøpte Oslo kommune Lille Ullevål for å bygge et epidemisykehus. Det samme året ble det nedsatt en komité som skulle foreslå en fordeling av de innkjøpte arealene mellom psykiatrisk sykehus, tidligere kalt sinnsykeasyl, epidemilasarett og alminnelig sykehus, samt gi forslag om bygningsmåte. Komiteens konkluderte med at en burde bygge epidemilasarett med seks større og to mindre paviljonger med totalt 176 senger. Komiteen mente dermed at det ikke var behov for å bygge hverken et psykiatrisk sykehus eller et alminnelig sykehus. Arkitekt Adolf Schirmer fikk oppdraget med å tegne epidemiavdelingen.
Sykehuset ble bygd som et paviljongsykehus. Årsaken til dette var at man tok hensyn til den såkalte miasmeteori for sykdomssmitte. Teorien gikk ut på at sykdom skyldtes forurenset luft som brakte smitten fra det ene individ til det neste. Av denne grunn unngikk man fleretasjes bygninger og sørget for høyloftede rom med et avansert ventilasjonssystem. Bygningene ble lagt i god avstand fra hverandre med beplantninger mellom for å hindre miasmene å bre seg mellom bygningene.
Sykehusets fire sykepaviljonger, mottakelsespaviljong, økonomibygning, staller for ambulansehester og likhus, med i alt 272 senger, ble satt i drift den 5. september i 1887. Det ble ansatt en overlege og to assistentleger for å behandle pasientene, som vil si at det ved åpning var 90,6 senger per lege sammenlignet med 1,5 til 2 senger som er normalen i nyere tid. Den første utbyggingsperioden ble avsluttet i 1892.
Fra 1894 var Victor Nordan sykehusets faste arkitekt, og de gule teglsteinsbygningene i en institusjonsarkitektur med innslag av nyrenessanse, jugendstil og nybarokk, tegnet av Nordan og hans medarbeider Ingvar Hjort, utgjør en betydelig del av bygningsmassen, også i nyere tid. Det som i dag omtales som den kirurgisk blokken stod ferdig i 1902, før bygg for hud og veneriske sykdommer, patologibygg og difteribygget stod ferdig året etter, i 1903. Dette bygget, også kalt K1, reflekterer overgangen fra miasmeteorien til moderne smitteforebygging, hvor man forlot de énetasjes paviljongene, men beholdt ventilasjonssystemene og luftetårnene. Smijernsverandaen i annen etasje viser også hvor strengt man gjennomførte isolasjon. Den var ikke beregnet på pasientene, men på pårørende som kunne se til sine slektninger gjennom de lukkede vinduene. I 1903 omfattet sykehuset fem avdelinger, hvor én av avdelingene holdt til i det gamle Krohgstøttens sykehus.
I den tredje byggeperioden som varte fra 1912 til 1926, som også ble preget av Nordan og Hjort, ble det oppført en rekke nye blokker i en lignende stil som deres første, men nå med sterkere innslag av nybarokk. Sykehusets kapasitet økte i samme periode til nesten 2000 senger. Blant byggene som ble bygget i denne perioden er medisinsk blokk, psykiatriske avdelinger A og B, ny avdeling for hud- og veneriske sykdommer, samt søsterhjem, administrasjonsbygg og legeboliger. I tillegg ble det store porttårnet med den karakteristiske nybarokke tårnhjelmen oppført i 1924.
Fra 1926 ble byggearbeidene ved sykehuset utført av byarkitektens avdeling for sykehusbygg, selv om det frem til 1940 så godt som ikke ble utført større byggearbeider på sykehuset. De viktigste byggene fra etterkrigstiden er:
- avdeling for geriatri (1952)
- ny østfløy, også kjent som Thulstrupfløyen (1957)
- ny nordfløy til kirurgisk blokk (1964), nordfløyen ble i 1999 rehabilitert til Kvinnesenteret
- midtblokken med blant annet røntgenavdeling (1971)
- laboratoriebygget, tegnet av arkitektene Østby, Kleven og Almaas (1977)
- nytt hovedkjøkken (1985)
- sentralblokken med blant annet mottakelsen (1995)
- barnesenter (1998)
- pasienthotell (2002)
- parkeringshus med helikopterplattform (2006)
- kreft- og isolatsenter, tegnet av arkitektene Astrup og Hellern AS og Origo Arkitektgruppe (2006)
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.