aldosteronantagonister

Det finnes tre hovedtyper diuretika: slyngediuretika, tiazider og kaliumsparende diuretika/aldosteronantagonister. De virker på forskjellige steder i nefronet.
Av /Fra læreboken Legemidler og bruken av dem. Nordeng og Spigset (red.) Gyldendal Akademiske (Gyldendal Norsk Forlag AS).

Aldosteronantagonister, også kalt kaliumsparende diuretika, er svake vanndrivende midler. Aldosteronantagonister blokkerer aldosteronreseptorer, blant annet i nyrene og hjertet.

Faktaboks

Uttale
aldosterˈonantagonister
Også kjent som

kaliumsparende diuretika

Virkning

Aldosteronantagonister virker i nyrene vanndrivende (gir økt produksjon av urin) ved å øke utskillelsen av Na+ i urinen samtidig som utskillelsen av K+ reduseres. De kalles derfor kaliumsparende diuretika. Aldosteronantagonister motvirker også effekter av aldosteron i hjertet og er vist å ha gunstig effekt ved hjertesvikt.

Bruk

Aldosteronantagonister kan brukes ved væskeopphopning (ødem), oftest sammen med andre typer diuretika. Brukes også som tilleggsbehandling ved kronisk hjertesvikt og høyt blodtrykk.

Aldosteronantagonister brukes ofte i kombinasjon med andre diuretika for å motvirke K+-tapet som disse forårsaker.

Preparater

Spironolakton og eplerenon er eksempler på aldosteronantagonister.

Bivirkninger

Viktigst er risko for hyperkalemi og nyresvikt, særlig i kombinasjon med for eksempel ACE-hemmere eller angiotensinreseptorblokkere, som kan være aktuelt ved hjertesvikt. Spironolakton kan hos noen gi bivirkninger pga. kjønnshormonliknende effekter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg