Aldosteronantagonister, også kalt kaliumsparende diuretika, er svake vanndrivende midler. Aldosteronantagonister blokkerer aldosteronreseptorer, blant annet i nyrene og hjertet.
mineralokortikoidreseptorantagonister, MRA
Aldosteronantagonister virker vanndrivende i nyrene (gir økt produksjon av urin) ved å øke utskillelsen av Na+ i urinen samtidig som utskillelsen av K+ reduseres. De kalles derfor kaliumsparende diuretika. Aldosteronantagonister motvirker også effekter av aldosteron i hjertet og er vist å ha gunstig effekt ved hjertesvikt.
Aldosteronantagonister kan brukes ved væskeopphopning (ødem), oftest sammen med andre typer diuretika. De brukes også som tilleggsbehandling ved kronisk hjertesvikt og høyt blodtrykk.
Aldosteronantagonister brukes ofte i kombinasjon med andre diuretika for å motvirke K+-tapet som disse forårsaker.
Spironolakton og eplerenon er eksempler på aldosteronantagonister.
Den viktigste bivirkningen er risiko for hyperkalemi og nyresvikt, særlig i kombinasjon med for eksempel ACE-hemmere eller angiotensinreseptorblokkere, som kan være aktuelt ved hjertesvikt. Spironolakton kan hos noen gi bivirkninger på grunn av kjønnshormonliknende effekter.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.