ACE-hemmere, legemidler som hemmer omdannelsen av angiotensin I (inaktiv) til angiotensin II (aktivt). Angiotensin er et hormon (peptid) som er viktig for normal regulering av blodtrykket. Angiotensin II øker blodtrykket både ved å kontrahere blodårer og ved å stimulere produksjonen av hormonet aldosteron i binyrebarken. Aldosteron hindrer utskillelsen av natrium i urinen. Når det blir dannet mindre angiotensin II synker blodtrykket, og belastningen på hjertet synker tilsvarende. ACE-hemmere blir derfor brukt i behandlingen av hypertensjon (forhøyet blodtrykk) og ved hjertesvikt.

Stoffer som hemmer dannelsen av aktivt angiotensin ble først oppdaget i giften fra visse slanger, og oppdagelsen førte til utviklingen av flere nye og svært effektive blodtrykkssenkende midler, se antihypertensiva. ACE-hemmere brukes gjerne i kombinasjon med stoffer som øker utskillelsen av natrium (diuretika, spesielt tiazider og aldosteronantagonister (spironolakton)).

ACE-hemmere hindrer også nedbrytningen av andre aktive peptider som bradykinin og substans P. Dette bidrar til den blodtrykkssenkende virkningen, men er også årsak til bivirkninger som f.eks. hoste. ACE-hemmere kan ha uønskede virkninger som nedsatt nyrefunksjon og hyperkalemi. For øvrig har de få sjenerende bivirkninger i vanlige terapeutiske doser. Høy effektivitet og relativt få bivirkninger har gjort ACE-hemmere til svært populære blodtrykksmidler.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.