Hyperkalemi er en tilstand med for høy konsentrasjon av kalium i blodet. Den vanligste årsaken til hyperkalemi er nyresvikt. De vanligste symptomene er muskelsvakhet og hjerterytmeforstyrrelser. Alvorlig hyperkalemi kan føre til lammelser og livstruende hjerterytmeforstyrrelser. Det viktigste med behandlingen er å øke utskillelsen av kalium i urinen.

Normalområdet for konsentrasjon av kalium i blodplasma er 3,6–5,0 mmol/L. Hyperkalemi er definert som kaliumkonsentrasjoner i blodplasma på over 5,0 mmol/L og inndeles etter alvorlighetsgrad:

  • lett 5,1–5,9 mmol/L
  • moderat 6,0–6,9 mmol/L
  • alvorlig ≥ 7,0 mmol/L

Det er fire hovedmekanismer for hyperkalemi:

1. Falsk forhøyet kaliumkonsentrasjon i blodserum (pseudohyperkalemi). Dette kan blant annet skyldes feil ved blodprøvetaking eller oppbevaring av blodprøven. Videre kan falsk forhøyet kaliumkonsentrasjon skyldes uttalt leukocytose eller trombocytose på grunn av frigjøring av kalium fra disse cellene.

2. Redusert utskillelse av kalium fra nyrene. Dette forekommer som regel ved nyresvikt eller ved bruk av legemidler som nedsetter nyrenes kaliumutskillelse. Eksempler på slike legemidler er ACE-hemmer, angiotensin II-reseptorblokkere, aldosteronantagonister og trimetoprim (et antibiotikum som har kaliumsparende effekt i nyrene). Binyrebarksvikt kan også føre til redusert utskillelse av kalium i nyrene på grunn av mangel på aldosteron.

3. Kaliumskifte fra intracellulær til ekstracellulær væske, det vil si at kalium går ut av cellene. Dette kan skyldes metabolsk acidose, insulinmangel, celleskade og legemidler som digitalis, betablokkere og suksametonium.

4. Økt inntak av kalium ved samtidig redusert utskillelse av kalium fra nyrene. Friske nyrer har en svært stor kapasitet til å skille ut kalium, men ved nyresvikt kan denne kapasiteten bli et svekket.

De vanligste symptomene på hyperkalemi er nevromuskulære symptomer i form av delvis lammelse (parese) eller total lammelser (paralyse) og hjerterytmeforstyrrelser. Uro og forvirring kan også forekomme ved hyperkalemi.

Diagnosen hyperkalemi baseres på sykehistorien og klinisk undersøkelse. Det er viktig å avdekke underliggende tilstand og utelukke pseudohyperkalemi ved å måle kaliumkonsentrasjonen i blodplasma fremfor i blodserum. I tillegg til blodprøver (inklusive nyreprøver og arteriell blodgass) tas EKG og urinprøver. På EKG vil det først ses økt amplitude av T-bølgene og S-takkene samt reduksjon av R-takkenes amplitude. Senere kan breddeøket QRS-kompleks og forlenget PR-intervall ses, med økt risiko for ventrikkeltakykardi, bradykardi og hjertestans.

Målet med behandlingen er å redusere hjerteskadelige effekter av kalium, transportere kalium fra det ekstracellulære til det intracellulære rommet og øke utskillelsen av kalium i urinen.

Det viktigste tiltaket ved behandlingen er å gi rikelig med væske intravenøst for å øke urinutskillelsen av kalium. Ved kaliumkonsentrasjoner over 7 mmol/L, alvorlige symptomer eller EKG-forandringer gis kalsiumklorid som bolusdose for å motvirke kaliums påvirkning av hjerte. Glukose-insulin-infusjon gis for å få kalium inn i celler ved å aktivere Na + -K + -pumpen. Det er samtidig viktig å seponere eventuelle kaliumtilskudd og legemidler som kan føre til hyperkalemi. Dersom ovennevnte tiltak ikke fører frem kan hemodialyse benyttes.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.