hyperkalemi

De vanligste symptomene på hyperkalemi er nevromuskulære symptomer i form av delvis lammelse (parese) eller total lammelse (paralyse) og hjerterytmeforstyrrelser. Uro og forvirring kan også forekomme ved hyperkalemi.

Det er fire hovedmekanismer for hyperkalemi:

1. Falsk forhøyet kaliumkonsentrasjon i blodserum (pseudohyperkalemi). Dette kan blant annet skyldes feil ved blodprøvetaking eller oppbevaring av blodprøven. Videre kan falsk forhøyet kaliumkonsentrasjon skyldes uttalt leukocytose eller trombocytose på grunn av frigjøring av kalium fra disse cellene.

2. Redusert utskillelse av kalium fra nyrene. Dette forekommer som regel ved nyresvikt eller ved bruk av legemidler som nedsetter nyrenes kaliumutskillelse. Eksempler på slike legemidler er ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorblokkere, aldosteronantagonister og trimetoprim (et antibiotikum som har kaliumsparende effekt i nyrene). Binyrebarksvikt kan også føre til redusert utskillelse av kalium i nyrene på grunn av mangel på aldosteron.

3. Kaliumskifte fra intracellulær til ekstracellulær væske, det vil si at kalium går ut av cellene. Dette kan skyldes metabolsk acidose, insulinmangel, celleskade og legemidler som digitalis, betablokkere og suxametonium.

4. Økt inntak av kalium ved samtidig redusert utskillelse av kalium fra nyrene. Friske nyrer har en svært stor kapasitet til å skille ut kalium, men ved nyresvikt kan denne kapasiteten bli svekket.

Diagnosen hyperkalemi baseres på sykehistorien og klinisk undersøkelse. Det er viktig å avdekke underliggende tilstand og utelukke pseudohyperkalemi ved å måle kaliumkonsentrasjonen i blodplasma fremfor i blodserum. I tillegg til blodprøver (inklusive nyreprøver og arteriell blodgass) tas EKG og urinprøver. På EKG vil det først ses økt amplitude av T-bølgene og S-takkene samt reduksjon av R-takkenes amplitude. Senere kan breddeøket QRS-kompleks og forlenget PR-intervall ses, med økt risiko for ventrikkeltakykardi, bradykardi og hjertestans.

Målet med behandlingen er å redusere hjerteskadelige effekter av kalium, transportere kalium fra det ekstracellulære til det intracellulære rommet og øke utskillelsen av kalium i urinen.

Det viktigste tiltaket ved behandlingen er å gi rikelig med væske intravenøst for å øke urinutskillelsen av kalium. Ved kaliumkonsentrasjoner over 7 mmol/l, alvorlige symptomer eller EKG-forandringer gis kalsiumklorid som bolusdose for å motvirke kaliums påvirkning av hjertet. Glukose-insulin-infusjon gis for å få kalium inn i celler ved å aktivere Na ⁺ -K ⁺ -pumpen. Det er samtidig viktig å seponere eventuelle kaliumtilskudd og legemidler som kan føre til hyperkalemi. Dersom ovennevnte tiltak ikke fører frem kan hemodialyse benyttes.

• kalium – fysiologi
• hypokalemi
• nyresvikt