Galleblæren. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

galleblæren

Galleblære. Galleveiene utenfor leveren delvis gjennomskåret.

Av /KF-arkiv ※.

Mikroskopisk snitt gjennom galleblæren (HE-farging). Legg merke til den sterkt foldede slimhinnen med sylinderepitel og underliggende glatt muskulatur.

Artikkelstart

Galleblæren er et pæreformet hulorgan som mottar og lagrer galle, og tømmer den ut i øvre del av tolvfingertarmen etter behov. Galleblæren er forbundet med gallegangene. Galleblæren ligger inntil leverens nedre bakflate i en grop (fossa vesicae felleae), mellom høyre leverlapp (lobus dexter) og lobus quadratus, og er her festet med bindevev. Galleblærens frie overflate er glatt, kledd med bukhinne (peritoneum). Organet inndeles i en halsdel (collum), en hoveddel (corpus) og en avrundet endedel (fundus), som ligger inntil tykktarmens tverrdel (colon transversum).

Faktaboks

Også kjent som
latin vesica biliaris, vesica fellea

Galleblæren innerveres av grener fra nervefletningen plexus coeliacus, og får sin blodforsyning fra arteria cystica (en gren fra leverarterien, arteria hepatica).

Galleblæren er ikke livsnødvendig, og den blir ofte fjernet kirurgisk i forbindelse med for eksempel operasjon av gallestein.

Form og funksjon

Galleblæren er omtrent 8–10 centimeter lang, 4–5 centimeter bred, er relativt tynnvegget (1–2 millimeter) og rommer 30–100 milliliter. Den mottar gallen, som blir produsert i leveren og ledet via de små gallegangene til to større ganger (ductus hepaticus dexter & sinister) fra hver sin leverhalvdel. De forener seg til en felles gallegang (ductus hepaticus communis). Der hvor den går over i hovedgallegangen (ductus choledochus), sender den ut en sidegren: galleblæregangen (ductus cysticus) til galleblæren, hvor gallen lagres og konsentreres. Galleblærehalsen og galleblæregangen har begge en spiralformet innvendig slimhinne (plica spiralis) som tjener som lukkemekanisme for styringen av gallestrømmen, og forhindrer unødvendig tømming ved økt intraabdominaltrykk (bukpresse, hoste).

Galleblæren virker som en 'reservebeholder' som etter behov tømmer gallen ut i tolvfingertarmen gjennom galleblæregangen og hovedgallegangen. Dette skjer ved at spesielle celler i tarmveggen «leser» mengden av fett i tarminnholdet, og sender hormonelle signaler (kolecystokinin) som får muskulaturen i galleblæreveggen til å trekke seg sammen.

Mikroskopisk anatomi

Galleblære. Tegning av galleblæreveggen og et tverrsnitt av en gallegang, sterkt forstørret.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Slimhinnen på innsiden (tunica mucosa) er sterkt foldet med høyt sylinderepitel utstyrt med små utvekster på overflaten (mikrovilli). Det gjør overflaten på innsiden av galleblæren større, slik at resorpsjonen av vann og dermed konsentrasjonen av galle øker betydelig, opptil fem til ti ganger. Epitelcellene i galleblærehalsen danner et slimaktig sekret som beskytter slimhinnen mot den etsende virkningen av gallevæsken. Under epitelet er det løst bindevev. Det tynne muskellaget i galleblæreveggen (tunica muscularis) består av glatt muskulatur i flere retninger. Den grønne, gjenværende gallen inneholder gallefargestoffer, gallesyrer, kolesterol og mineraler.

Utvikling i fosterlivet

Den utvikles embryonalt fra det endodermale kimblad, som en utvekst fra hovedgallegangen (ductus choledochus) i tredje til fjerde fosteruke.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg