tykktarmen

Tykktarmen. Skjematisk fremstilling av tykktarmen, som er den siste delen av den rørformede fordøyelseskanalen og strekker seg fra enden av tynntarmen (til venstre på bildet) og til endetarmsåpningen.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Tykktarmen er siste del av fordøyelseskanalen, det vil si den delen som ligger mellom tynntarmens avslutning og endetarmsåpningen. Den er et muskulært rør som hos voksne er 1,3–1,5 meter langt.

Faktaboks

Etymologi

navn etter tarmens tyktflytende innhold

Også kjent som

intestinum crassum

Tykktarmen ligger rundt tynntarmen som en 'ramme', og er i prinsippet delt i en oppstigende, en tversgående og en nedstigende del. På utsiden har den tre langsgående bånd (taenia coli) av glatt muskulatur, samt innsnøringer (haustra coli) av tversgående ringmuskulatur, noe som gir tykktarmen et bobleaktig utseende. Mellom 'boblene' og muskelbåndene er det større eller mindre ansamlinger av fett (appendices epiploicae).

Tykktarmen er delvis festet direkte mot bukhulens bakvegg, delvis ved hjelp av krøs (mesocolon). Forsiden av tykktarmen er nesten fullstendig dekket av en plateformet struktur av løst bindevev og fett, kledd med bukhinne – det store omentet (omentum majus), som henger ned som et 'forkle' fra magesekkens under-/bakside, og ofte når helt ned i bekkenet.

Funksjon

Tykktarmen tar opp vann og salter fra tarminnholdet, omtrent 0,3–0,5 liter per døgn, og kan lagre tarminnholdet (chymus) midlertidig som et avfallsprodukt eller ekskret (faeces), før det tømmes via endetarmsåpningen som avføring. Tarminnholdet bruker om lag tolv timer på å passere tykktarmen.

Inndeling

Tykktarmen deles i tre hoveddeler: blindtarmen, den egentlige tykktarmen og endetarmen. Avsnittene ligger dels omgitt av bukhinnen (intraperitonealt), dels bak bukhinnen (retroperitonealt).

Blindtarmen

Blindtarmen (coecum, caecum) er tykktarmens første del, og begynner 'blindt' før innmunningen av tynntarmen. Den består av en 6–10 centimeter lang utposning, som på undersiden eller baksiden går over i det vesentlig tynnere blindtarmsvedhenget (appendix vermiformis). I dagligtalen brukes 'blindtarmen' som regel om blindtarmsvedhenget.

Blindtarmen er overalt kledd med bukhinne, og ligger derfor intraperitonealt. Det har betydning for utviklingen av en eventuell blindtarmbetennelse.

Den egentlige tykktarmen

Den egentlige tykktarmen (colon) er avsnittet etter blindtarmen. Mellom disse to avsnittete finner vi innmunningen av tynntarmen i form av en leppelignende ventil eller klaff: valva ileocoecalis (Bauhins klaff). Denne klaffen hindrer tarminnholdet i å passere i motsatt retning, inn i tynntarmen.

Man skiller mellom fire deler: den oppstigende delen (colon ascendens) går retroperitonealt bak bukhinnen fra tynntarmsmunningen på høyre side av bukhulen, opp under leveren til overgangen mellom bryst- og lendevirvlene. Her danner den en skarp knekk eller fleksur (flexura coli dextra), i det den går over i tykktarmens tverrdel.

Tverrdelen (colon transversum) har krøs (mesocolon transversum) og er bevegelig. Den henger girlanderaktig ned mellom høyre og venstre side i bukhulen. Lengden kan variere betydelig. Denne delen er omgitt av bukhinne og ligger intraperitonealt. Litt høyere enn på høyre side går colon også på venstre side over i en knekk (flexura coli sinistra), før den fortsetter i en nedstigende del.

Den nedstigende delen (colon descendens) går ned langs bukhulens venstre side før den går over i en S-formet del. Den nedstigende går i likhet med den oppstigende delen bak bukhinnen.

Den S-formede delen (colon sigmoideum, av gresk sigma, ‘S’) legger seg mot venstre side av bekkenets bakvegg, hvor den får en (ofte variabel) S-form. Denne delen av tykktarmen ligger omgitt av bukhinnen.

Endetarmen

Endetarmen (rectum) er tykktarmens nederste del og er cirka 15–20 centimeter lang. Den er uten krøs, og ligger an mot korsbeinet. Endetarmen starter i tykktarmens S-formede del og munner ut på kroppsoverflaten i endetarmsåpningen (anus).

Mikroskopisk anatomi

I tykktarmen blir tarminnholdet stadig mer tyktflytende – herav navnet. Det er ingen mikroskopiske tverrfolder og heller ingen tarmtotter i tykktarmen, bare fordypninger eller krypter (Lieberkühnske krypter, glandulae intestinales). Tykktarmens relativt faste innhold stiller store mekaniske krav til den endodermale slimhinnen. Derfor er slimproduksjon ved hjelp av begerceller nødvendig i kryptene, det vil si interepiteliale, slimproduserende celler som smører tarmveggen og derved reduserer slitasjen. Det er dessuten store ansamlinger med lymfocytter (lymfefollikler) under slimhinnen.

Tykktarmen har to lag med glatt muskulatur: et indre, ringformet muskellag og et ytre, langsgående muskellag. Det indre laget er betydelig kraftigere enn det ytre. Muskelsammentrekningene løper i bølger i tarmens lengderetning (peristaltikk) og skyver tarminnholdet mot endetarmen med en hastighet av 0,5–2 centimeter per sekund, raskest i tarmens øvre del. Hver bølge tilbakelegger imidlertid bare noen få centimeter før den dør ut, og tarminnholdets gjennomsnittshastighet er bare cirka én centimeter i minuttet de fleste steder.

Tykktarmen har dessuten tre kraftigere, langsgående muskellag som ligger som bånd utenpå tarmoverflaten:

  • ett «frittliggende», vendt nedover (taenia libera)
  • ett vendt fremover, forbundet med det store omentet (taenia omentalis)
  • ett vendt bakover, forbundet med krøset eller bakveggen (taenia mesocolica)

Disse tre langsgående muskelbåndene forener seg i overflaten av blindtarmsvedhenget.

Endetarmen

I endetarmen er den ytre, langsgående muskulaturen igjen fordelt over hele overflaten.

Karforsyning og innervasjon

Tykktarmen har en rik blodforsyning, som er 'delt' i to avsnitt: den oppstigende delen av tarmen, frem til venstre fleksur, får sine grener fra den øvre krøsarterien (arteria mesenterica superior). Resten forsynes av den nedre krøsarterien (arteria mesenterica inferior). De to avsnittene kan danne anastomoser med hverandre.

Også nervetilførselen er spesiell, noe som skyldes tykktarmens embryonale utvikling. Parasympatisk får den, frem til venstre fleksur, impulser fra nervus vagus og plexus mesentericus superior, som bidrar til å fremme peristaltikken. Derfra innerveres den av sakrale parasympaticus-grener (plexus mesentericus inferior). Også sympatiske splanknikusnerver når frem til venstre fleksur (plexus mesentericus superior); deretter kommer den sympatiske innervasjonen fra de lumbale grensestreng-gangliene (plexus mesentericus inferior).

Sykdommer

Tykktarmen har en særlig rikholdig bakterieflora. Den har betydning for immunsystemet og kan bidra til at artsfremmede patogene mikrober får innpass. Dessuten fremmer den normale bakteriefloraen selve fordøyelsesprosessen og bidrar til å normalisere/øke peristaltikken. Vi regner med at det finnes omtrent 160 forskjellige bakteriearter i tykktarmen, som hver og en kan ha betydning for kroppes forskjellige organer via signalstoffer. Særlig den viktigste delen av den normale tarmfloraencolibakterier (escherichia coli), forskjellige enterobakterier og streptokokker – kan påvirkes i negativ retning ved langvarig og/eller ukritisk bruk av antibiotika (resistens).

Redusert motorikk (peristaltikk) i tykktarmen, med liten bevegelse av tarminnholdet, og med forstoppelse som resultat, har blitt en folkesykdom i moderne samfunn, særlig hos eldre. Da tykktarmens innhold blir bakterieholdig i den siste delen av tarmrøret, vil dette avsnittet av fordøyelseskanalen være særlig utsatt for infeksjoner (tykktarmsbetennelse).

Ved enkelte alvorligere sykdommer (for eksempel tykktarmskreft) må man fjerne deler av tykktarmen ved et kirurgisk inngrep, og lede tarminnholdet utenom endetarmen (colostomi).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg