Galle, væske som dannes i leveren og skilles ut via galleveiene til tolvfingertarmen. Den inneholder delvis avfallsstoffer som er skilt ut av leveren, og dels stoffer som bidrar til fettfordøyelsen i tarmen.

Gallen dannes kontinuerlig i leveren, og skilles ut via gallegangene til galleblæren. Galleblæren fungerer som et midlertidig lager, og bidrar til at uttømmingen av galle i tarmen følger måltidene. Via et spesielt hormon, kolecystokinin, vil matinnhold i tolvfingertarmen føre til at galleblæren tømmer seg, slik at det kommer en porsjon galle som kan blande seg med maten i forbindelse med måltider.

Gallen inneholder 98 % vann, for øvrig gallesyrer og gallesalter, kolesterol, lecitin, gallefargestoff og enkelte andre avfallsstoffer. Gallesyrene, først og fremst taurin og kolin, dannes med utgangspunkt i kolesterol, som altså spiller en viktig rolle i galleomsetningen. Gallefargestoff – bilirubin – kommer først og fremst fra nedbryting av røde blodceller, og gir gallen den gule fargen. I tarmen omsettes noe av bilirubinet til sterkobilin, som er brunt og gir avføringen farge. Dersom gallen ikke kommer ut i tarmen, vil en få blek, fargeløs avføring. Derimot vil urinen bli mørk og huden gul på grunn av det samme fargestoffet, som da vil komme over i blodet og ut i kroppen for øvrig. Slik gul hud kalles gulsott eller icterus.

Hos friske personer vil gallen holde seg i væskeform, men den er egentlig en overmettet løsning, og i visse situasjoner vil det felles ut kolesterol, kalsium og bilirubin, slik at det dannes gallestein.

Gallesyrene bidrar til fordøyelsen av og oppsugingen av fett fra tarmen særlig på tre måter. De aktiverer et enzym fra bukspyttkjertelen, en lipase, som bryter ned fettet i maten til glyserol, monoglyserider og frie fettsyrer. De fremmer enzymets virkning ved at de omdanner det uoppløselige fettet til en emulsjon av mikroskopiske dråper, som gir enzymet en stor overflate å virke på. Endelig danner de oppløselige forbindelser med en del av fettsyrene, slik at disse kan suges opp av tarmslimhinnens celler. I tarmslimhinnen fraspaltes gallesyrene, og de føres med blodet til portåren og videre til leveren. Herfra utskilles de på nytt med gallen til tolvfingertarmen. Forstyrrelse av dette gallesyrekretsløpet (det enterohepatiske kretsløp) kan medvirke til at det dannes gallestein. Manglende galleproduksjon og -utskillelse rammer først og fremst fettabsorpsjonen i tarmen, men også protein- og karbohydratfordøyelsen blir forstyrret. Forstyrrelser i fettfordøyelsen vil føre til at de såkalte fettløselige vitaminene A-, D-, E- og K-vitamin ikke blir tatt opp.

Ifølge greske leger i oldtiden hang sykdommer sammen med forstyrrelse i likevekten mellom kroppsvæskene. Galle var en av disse. Dette avspeiler seg fortsatt i ord som inneholder «kol» (galle). Kolerisk brukes om et oppfarende menneske, og melankoli brukes om nedstemthet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.