Tynntarmen er tarmkanalens første del, umiddelbart etter magesekken. Den er 4–5 meter lang og går via en spesiell ventil over i tykktarmen. Innvendig er tynntarmen dekket av tarmtotter; overflaten som tar opp næring blir på den måten stor. Muskellagene driver tarminnholdet fremover. — Bilde, se også tarmen.
Tynntarmen er en del av fordøyelseskanalen, som strekker seg fra pylorus (mageporten) til tykktarmen. Hos voksne mennesker er den mellom fire til fem meter lang, men kan hos enkelte være lengre. Tynntarmen deles i tre avsnitt, tolvfingertarmen, tomtarmen og krumtarmen. De to siste avsnittene kalles til sammen krøstarmen (jejunoileum) og går over i hverandre uten tydelige ytre grenser.
Krøset (mesenterium) er en fettrik, sterkt slynget bindevevsfold som er festet langs tarmen og forbinder den med bakveggen i abdominalhulen, i opptil 15–20 cm avstand. Det er overtrukket med den fuktige og glatte bukhinnen (peritoneum) på begge sider, slik at tarmene kan gli friksjonsløst mot hverandre.
Krøset inneholder nerver, lymfeknuter og et rikt blodkarnett som både fører oksygenrikt blod til tarmveggen og som bringer resorberte næringsstoffer fra tarmen til leveren (portalkretsløpet). De delene av tarmen som har krøs, og derfor er helt overtrukket med bukhinne, sies å ligge intraperitonealt i bukhulen. De delene av tarmen som ikke har krøs, og som derfor ligger direkte mot abdominalveggen og bare har bukhinne på den frie siden (oversiden), ligger retroperitonealt. Tynntarmen er innvendig rikelig forsynt med slimhinnefolder som gjør overflaten større og dermed øker resorpsjonsevnen. Disse foldene avtar etter hvert utover i tarmen.
Den første delen av tynntarmen er tolvfingertarmen (duodenum). Deretter følger jejunum eller tomtarmen som utgjør omtrent to femtedeler av resten av tynntarmens lengde. Tomtarmen har krøs og er derfor bevegelig. Den har fått sitt navn fordi den under anatomiske disseksjoner som oftest er tom. Innvendig er den rikelig forsynt med slimhinnefolder, som imidlertid reduseres etter hvert utover i tarmen. Tomtarmen går over i ileum eller krumtarmen uten skarp grense. Dette tarmavsnittet er tynntarmens lengste og munner inn i tykktarmen i høyre, nedre del av bukhulen med en leppelignende «ventil», valva ileocoecalis eller Bauhins klaff. I den intraperitoneale og bevegelige krumtarmen forsvinner slimhinnefoldene gradvis.
Omkring tre prosent av alle mennesker har en liten utposning, Meckels divertikkel, på krumtarmen, 40–80 cm før tykktarmsmunningen. Utposningen er en rest etter den embryonale plommesekkgangen mellom tarmen og navlestrengen. Dessuten finnes det grupper av lymfatisk vev på slimhinneoverflaten, såkalte Peyers plakk eller flekker (folliculi lymphatici aggregati). De ligger på motsatt side av krøsfestet og kan hos yngre individer ofte være så fremtredende at de er synlige fra tarmens utside.
Tynntarmen er bygd opp på samme måte som resten av fordøyelseskanalen: et ytre langsgående og et indre sirkulært lag av glatt muskulatur. Den indre overflaten er kledd med slimhinne av sylinderepitel.
Krøstarmens mikroskopiske anatomi ligner i store trekk tolvfingertarmens, men slimhinnefoldene avtar gradvis, og tottene erstattes mer og mer av krypter. Fordi tarminnholdet etter hvert blir fastere, finnes det i tarmslimhinnen såkalte begerceller, som vil si intraepiteliale, slimproduserende celler som «smører» tarmveggen og reduserer slitasjen. Likevel må epitelet fornye seg hver tredje til femte dag.
I tottene kan det være enkelte glatte muskelceller som er utløpere fra tarmveggens eget muskellag, og som bidrar til å forkorte tottelengden, som en viktig mekanisme og et ledd i næringsresorpsjonen («tottepumpe»).
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.