ansiktet

Ansiktet er hodets fremste del. Det begrenses oppad til hårfestet, til siden bak ørene, og nedad til nedre underkjevekant, som danner grense til halsen. På grunn av hjernens utvikling utgjør pannen en forholdsvis stor del av ansiktet hos menneskene. Ansiktsformen har ellers betydelige variasjoner, både på individuelt og mellom befolkninger.

Ansiktsskjelettet består av flere sammenvokste knokler. De to største er pannebenet (os frontale) og overkjevebenet (maxilla). I fosterlivet anlegges pannebenet som to separate knokler som etter hvert vokser sammen og utvikler pannens bihuler.

Overkjevebenet er todelt hele livet. Det danner taket i munnhulen, den harde gane (palatum durum). Noen ganger er denne benforbindelsen ufullstendig, slik at barnet blir født med leppe-kjeve-ganespalte. Underkjeven (mandibula) er hesteskoformet og er festet til tinningbena (ossa temporalia) ved modifiserte hengselledd.

Kinnbena (ossa zygomatica), som er vokst sammen med flere andre knokler, danner ytre del av overkjeven og øyehulens vegg. Øyehulen (orbita) dannes av tårebena (ossa lacrimalia) inn mot nesen samt overkjevebenet.

Neseryggen utgjøres av de to nesebena (ossa nasalia), de fester seg øverst mot pannebenet, som danner øyehulens øvre rand.

Endelig må nevnes det lille tungebenet (os hyoideum) i vinkelen mellom haken og halsen. Det støtter tungen og er feste for muskulaturen under haken og foran på halsen.

Ansiktshuden har forskjellig tykkelse, avhengig av kjønn, alder og arv. Den er som regel tykkest på haken, tynnest over neseryggen og øyelokkene. Under huden er det rikelig med bindevev, det danner her et eget lag (fascia superficialis) som kan strammes operativt fra hver side ved såkalt ansiktsløfting. Dette bindevevslaget mellom huden og ansiktsbena ligger tett rundt de forskjellige ansiktsmusklene, slik at det dannes en slags bindevevsplate under huden, på engelsk kalt superficial musculo-aponeurotic system (forkortet SMAS). Fettvevet kan være diffust fordelt, i kinnområdene kan det være løst og kraftig fortykket. Her finner vi også den såkalte Bichat's fettpropp. Når den er redusert hos voksne, magre personer, får disse et «innfallent» ansiktsuttrykk.

Ansiktsmusklene fester seg delvis i huden og bidrar til å forme ansiktsuttrykket (mimisk muskulatur). De styres av impulser fra 7. hjernenerve (ansiktsnerven, nervus facialis). Blant de viktigste er:

• Omkring øynene: pannemuskelen (musculus frontalis) som hever øyebrynene og rynker pannen, og øyets ringmuskel (musculus orbicularis oculi) som lukker øynene og skaper «smilerynkene» utenfor hvert øye. Øyelokkene har også en løftemuskel (musculus levator palpebrae superioris).
• Omkring nesen: over neseryggen går en liten muskel (musculus nasalis) som består av to deler. Den ene delen klemmer sammen neseborene, mens den andre utvider dem.
• Omkring munnen: munnens ringmuskel (musculus orbicularis oris) blir dannet av mange muskler; oversiden dannes av muskelfibrer fra hake- og kjevepartiet, mens undersiden kommer fra fibrer opp mot begge kinn. Rett ut fra hver munnvinkel festes kinnmuskelen (musculus buccinator).

Av andre ansiktsmuskler kan nevnes de store tyggemusklene (musculus masseter og musculus temporalis). De er ikke hudmuskler, slik som den mimiske muskulaturen, men fester seg direkte i skallebena og på underkjeven. De forandringene som et menneskeansikt gjennomgår i løpet av et langt liv, skyldes først og fremst forandringer i bløtdelene. Huden blir mindre elastisk, furene mer markerte, muskulaturen svakere.

Ansiktet gir fremfor noen annen del av kroppen inntrykk av vedkommendes karakter og sinnelag. Kanskje var mimikken menneskenes første kommunikasjonsmiddel, slik det fremdeles kan være når vi ikke forstår andre personers språk. Helt siden oldtiden har man studert ansiktets former og detaljer og forsøkt å finne lovmessige forbindelser mellom mimikk og karakter. Dette avsporet fullstendig i løpet av 1700-årene med den sveitsiske presten Johann Caspar Lavater (1741–1801) og hans pseudovitenskap «fysiognomikk». Helt inn i vår egen tid har likevel forestillingen om den lærdes høye tenker-panne, eller den gjerriges tynne, sammenknepne munn, holdt seg levende.

Ansiktet er kanskje den kroppsdelen som oftest avspeiler sykdom hos pasienten. Både ansiktsuttrykket og hudens farge og utseende kan gi informasjon om mange sykdommer.

• ansiktsutvikling
• hodeskallen