Den mimiske muskulaturen gjør at vi kan uttrykke et vidt spekter av grimaser og ansiktsuttrykk.
Ansiktet er hodets fremste del, altså den delen vi ser på (derav navnet). Det begrenses oppad til hårfestet, til siden foran ørene, og nedad til nedre underkjevekant, som danner grense til halsen. På grunn av hjernens utvikling utgjør pannen en forholdsvis stor del av ansiktet hos menneskene. Ansiktsformen har ellers betydelige variasjoner, både individuelt og mellom befolkninger.
av middelnedertysk ansicht, 'det man ser på'
Hodeskallen med de enkelte skallebeina sett fra siden (norma lateralis), forfra (norma frontalis), bakfra (norma occipitalis) og nedenfra (norma basalis).
Ansiktsskjelettet består av flere sammenvokste knokler. De to største er pannebeinet (os frontale) og overkjevebeinet (maxilla). I fosterlivet anlegges pannebeinet som to separate knokler som etter hvert vokser sammen og utvikler pannens bihuler.
Overkjevebeinet er todelt hele livet. Det danner taket i munnhulen, den harde gane (palatum durum). Noen ganger er denne beinforbindelsen ufullstendig, slik at barnet blir født med leppe-kjeve-ganespalte. Underkjeven (mandibula) er hesteskoformet og er festet til tinningbeina (ossa temporalia) ved modifiserte hengselledd.
Kinnbeina (ossa zygomatica), som er vokst sammen med flere andre knokler, danner ytre del av overkjeven og øyehulens vegg. Øyehulen (orbita) dannes av tårebeina (ossa lacrimalia) inn mot nesen samt overkjevebeinet.
Neseryggen utgjøres av de to nesebeina (ossa nasalia), de fester seg øverst mot pannebeinet, som danner øyehulens øvre rand.
Også underkjeven (mandibula) utgjør en del av ansiktsflaten.
Ansiktshuden har forskjellig tykkelse, avhengig av lokalitet, kjønn, alder og arv. Den er som regel tykkest på haken, tynnest over neseryggen og øyelokkene. Under huden er det rikelig med bindevev, det danner her et eget lag (fascia superficialis) som operativt kan strammes fra hver side ved såkalt ansiktsløftning. Dette bindevevslaget mellom huden og ansiktsbeina ligger tett rundt de forskjellige ansiktsmusklene, slik at det dannes en slags bindevevsplate under huden, på engelsk kalt superficial musculo-aponeurotic system (forkortet SMAS). Fettvevet kan være diffust fordelt, i kinnområdene kan det være løst og kraftig fortykket. Her finner vi også den såkalte Bichats fettpropp. Når den er redusert hos voksne, magre personer, får disse et «innfallent» ansiktsuttrykk.
Ansiktet. Ansiktsmuskulaturen.
Ansiktsmusklene fester seg delvis i huden og bidrar til å forme ansiktsuttrykket (mimisk muskulatur). De styres av impulser fra syvende hjernenerve (ansiktsnerven, nervus facialis). Blant de viktigste er:
Av andre ansiktsmuskler kan nevnes de kraftige tyggemusklene (musculus masseter og musculus temporalis). De er ikke hudmuskler, slik som den mimiske muskulaturen, men fester seg direkte til skallebeina og på underkjeven. De forandringene som et menneskeansikt gjennomgår i løpet av et langt liv, skyldes først og fremst forandringer i bløtdelene. Huden blir mindre elastisk, furene mer markerte, muskulaturen svakere.
Hjernenerver. Den syvende hjernenerve, ansiktsnerven (nervus facialis), og dens forskjellige kjerner og grener. De motoriske fibrene er angitt med blått, de sensoriske med rødt.
Ansiktet gir fremfor noen annen del av kroppen inntrykk av vedkommendes karakter og sinnelag. Kanskje var mimikken menneskenes første kommunikasjonsmiddel, slik det fremdeles kan være når vi ikke forstår andre personers språk. Helt siden oldtiden har man studert ansiktets former og detaljer og forsøkt å finne lovmessige forbindelser mellom mimikk og karakter. Dette avsporet fullstendig i løpet av 1700-årene med den sveitsiske presten Johann Caspar Lavater (1741–1801) og hans pseudovitenskap «fysiognomikk». Helt inn i vår egen tid har likevel forestillingen om den lærdes høye tenker-panne, eller den gjerriges tynne, sammenknepne munn, holdt seg levende.
Ansiktet er kanskje den kroppsdelen som oftest avspeiler sykdom hos pasienten. Både ansiktsuttrykket og hudens farge og utseende/preg kan gi informasjon om mange sykdommer.
Evnen til å gjenkjenne ansikter er individuell. Eksempelvis har mennesker av samme etniske gruppe mye lettere for å skille personer fra hverandre, enn når folk fra 'fremmede' kulturer skal prøve det samme. For dem ser 'alle' like ut. I særlig grad har spedbarn vist en forbløffende evne til å skille ulike ansikter fra hverandre.
Ansiktsgjenkjenning er viktig også i kriminalteknisk sammenheng, eller hvor det er mistanke om pass-forfalskninger. Her kan relativt enkle indeks-målinger være et første skritt til å utelukke (ikke identifisere!) en person, dersom for eksempel ansiktets eller nesens bredde-høydeindeks (bredden dividert med høyden) er forskjellig på to bilder av vedkommende person. Også ansiktets eventuelle rynke-mønster kan være en viktig indikator på identitet eller ikke. En internasjonal forening – IACI (International Associacion for Craniofacial Identification) har i mange år arbeidet med å utvikle nye metoder for ansiktsrekonstruksjon og identifiseringsteknikker.
Ved funn av ikke-identifisert skjelettmateriale kan ansiktet i noen grad rekonstrueres plastisk ved at forskjellige punkter på skalleoverflaten dekkes av voks eller gips i den tykkelsen som tilsvarer det levende menneskets vevstykkelse i vedkommende punkt. Områdene mellom dem utfylles med et tilsvarende materiale, slik at et 'nytt' ansikt oppstår utenpå hodeskallen. Slike rekonstruerte ansikter har i USA vist å gi gevinst, idet omtrent 25% av savnede personer blir identifisert etter at bilder av det 'rekonstruerte' ansiktet er vist på plakater, på melkekartonger og lignende. I Norge er dette sjelden anvendt.
Biometrisk gjenkjenning av ansikter er en metode som anvendes for å identifisere en person, siden ingen av oss er nøyaktig like. Det hører inn under de biometriske teknikkene som anvendes på linje med talegjenkjenning, fingeravtrykk og lignende. Dette kan idag skje på forskjellige måter, takket være elektronisk 2D- og 3D-teknologi, og det anvendes på mange områder, fra det å låse opp en mobiltelefon til passkontroll i lufthavner og ved grenseoverganger. Også under arbeidet med å oppspore savnede personer kommer gjenkjenning av ansiktet til anvendelse.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.