Hodeskaller
Hodeskaller. Medical Archive collections at University of Liverpool. CC BY SA 2.0

hodeskallen

Hodeskallen.

Hodeskallen sett fra siden.

Av /Store medisinske leksikon ※.
Hodeskallen

Hodeskallen gjennomskåret, sett fra venstre side (underkjeven er ikke vist). Suturene mellom de enkelte knoklene og furene for hjernens blodårer sees inne i hjerneskallen. Tverrsnittet av knoklene viser den svampaktige strukturen mellom et kompakt indre og ytre lag.

Av /Store medisinske leksikon ※.
Hodeskallen.

Hodeskallen sett fra siden (norma lateralis), forfra (norma frontalis), bakfra (norma occipitalis) og nedenfra (norma basalis).

Av /Store medisinske leksikon ※.
Hodeskallen

Hodeskallen

Av /Store norske leksikon ※.

Artikkelstart

Hodeskallen er hodets skjelett. Den er inndelt i hjerneskallen eller nevrokraniet (cranium cerebrale, calvaria) som omgir hjernen, og ansiktsskjelettet (cranium faciale) som er feste for den mimiske muskulaturen.

Faktaboks

Også kjent som
cranium, kraniet

Hodeskallen er bygd opp av 22 til dels parvise knokler som med unntak av underkjeven er ubevegelig forbundet med hverandre ved sømmer eller suturer. Dertil kommer tre små ørebein på hver side. Ofte regnes også tungebeinet (os hyoideum) til skallens knokler. Hodeskallens form kan variere.

Hjerneskallen

Hjerneskallen består av skalletaket eller kalotten (calva), og skallebunnen eller basis (basis cranii). Den er hjernens beinete beskyttelsesrom, og omgir dessuten sanseorganene for lukt, syn, hørsel og likevekt. De enkelte skallebeina har sagtakkede beinkanter som griper i hverandre og danner en spesiell form for uekte ledd, kalt sømmer eller suturer. Veksten av hodeskallen utgår hovedsakelig herfra. Det buete skalletaket består av følgende bein, regnet forfra:

Bakhodebeinet går helt ned til bunnen av skallen, hvor det har et stort hull (foramen magnum) der ryggmargen samt noen hjernenerver og blodkar går gjennom.

Den langsgående forbindelsen mellom issebeina kalles pilsømmen (sutura sagittalis), mens sømmen mellom disse og pannebeinet kalles krone- eller kranssømmen (sutura coronalis).

Sømmen mellom issebeina og bakhodebeina kalles bakhode- eller lambdasømmen (sutura lambdoidea), da den er formet som den greske bokstaven L (λ, lambda). På siden, nedenfor issebeina, ligger de to tinningbeina (ossa temporalia), som når ned til nevrokraniets bunn. Bunnen er komplisert formet og innvendig delt i de tre avsnittene fremre, midtre og bakre skallegrop, med mange hull for nerver og blodkar, og den dannes dessuten av kilebeinet (os sphenoidale), samt plogbeinet (vomer).

Hos større barn og voksne består skalletaket av tre lag: et ytre og et indre kompakt lag (lamina externa & interna) og et mellomliggende lag med beinmarg og trabekulært bein (diploë).

Ansiktsskjelettet

Ansiktsskjelettet former og beskytter inngangene til respirasjons- og fordøyelsesorganene, det vil si nese- og munnhule. Videre beskytter det øynene og er dertil feste for den mimiske muskulaturen og for deler av tyggemuskulaturen. Ansiktsskjelettet er bygd opp av:

Forfra

Forfra (norma frontalis) domineres hodeskallen av ansiktets skjelett, hvor de enkelte beina grupperer seg parvis symmetrisk rundt øyehulene (orbitae) og den pæreformete neseåpningen (apertura piriformis). Av hjerneskallen utgjør pannebeinet en forholdsvis stor del. Det utvikler seg fra to beinkjerner, slik at spedbarn har to halve pannebein. Beina møtes i en vertikal pannesøm (sutura metopica), som vanligvis forbeiner eller «lukker seg» i to- til fireårsalderen, men som hos fem til ti prosent av befolkningen kan bestå også i voksen alder (såkalt metopisme) som en normal anatomisk variant. Samtidig dannes det hulrom fortil i pannebeinet. Det utvikler seg til en luftfylt pannebihule (sinus frontalis) som har en individuell størrelse og form, selv hos eneggede tvillinger. Bihulenes funksjon er ukjent.

Nedad danner pannebeinet de variabelt fremspringende øyebrynsbuene og taket i øyehulene (orbitae). Øyehulene er traktformede og dannet av tynne beinplater. Innerst er det åpninger for synsnerver, øyemuskelnerver og blodkar. Øynene er festet til veggene med muskler og bindevev, og er dessuten omgitt av et fettpolster.

Bunnen og utsiden av øyehulene er dannet av kinnbeina, mens innsiden begrenses av overkjevebeina, hvor det på hver side fortil er et hull (foramen infraorbitale) til en arterie samt en ansiktsnerve (nervus infraorbitalis). Sammen med de to nesebeina danner disse også den beinete neseåpningen, som kan være svært individuelt formet: smale neser har smale åpninger og omvendt. Neseåpningen er delt i to ved neseskilleveggen (septum nasi). Den ytre nesen er av brusk og bindevev, bare neseryggen og neseroten er dannet av de to nesebeina.

Overkjevens to bein er atskilt hele livet; hvert av dem har et hulrom, kjevebihulen (sinus maxillaris). Til den nedre delen er tennene festet til «lommer» (alveoler) i beinet. Underkjeven er den største av ansiktsknoklene og dannes opprinnelig av to halvdeler som vokser sammen til ett bein før barnet er et halvt år gammelt. Også her er det et hull (foramen mentale) på hver side til ansiktsnerver og blodkar.

Fra siden

Fra siden (norma lateralis) får man best inntrykk av hjerneskallens form og størrelse, samt ansiktsskjelettets profil. Man ser tydelig hvordan menneskets nevrokranium ligger frem over ansiktsskjelettet, i motsetning til hos dyrene, der hjerneskallen ligger mer baktil. Primatene er spesielle i forhold til andre dyr, i og med at øynene i prinsippet sitter under hjerneskallen, og er rettet fremover. Fra siden får man et godt inntrykk av pannens hvelving. Hos kvinner er den mer steilt buet, hos menn mer rett og skrånende, og med markerte øyebrynsbuer (arcus superciliaris).

I underkant av issebeinet og litt utenpå dette ligger tinningbeinet. Det er uregelmessig formet, dominert av en sentral halvrund beinskive som normalt ikke vokser fast til issebeinet. Fremover har det et kraftig utspring (processus zygomaticus) som fester seg til kinnbeinet, slik at de sammen danner kinnbuen (arcus zygomaticus). Baktil, nær forbindelsen til bakhodebeinet, går den luftfylte øreknuten (processus mastoideus) ut som feste for blant annet den skrå halsmuskelen (musculus sternocleidomastoideus); knuten kan være svært forskjellig formet. Sentralt i tinningbeinet finnes åpningen til ytre øregang (porus acusticus externus). Umiddelbart foran dette ligger kjeveleddet (articulatio temporomandibularis). Leddpannen er avlang og går på tvers, tilpasset underkjevens valseformede leddhode. Underkjevegrenen (ramus mandibulae) danner en vinkel på omtrent 110° hos voksne. Hos småbarn og hos gamle er vinkelen litt større. Sammen med den buede tannrekken gir den hodeskallen et «smilende» utseende (Spees kurve).

Oversiden

Oversiden (norma verticalis) viser issebeina avgrenset av pannebeinet fortil og bakhodebeinet baktil. Skjæringspunktet mellom kronesømmen og pilsømmen kalles bregma.

Baksiden

Hodeskallen fra flere vinkler

Baksiden (norma occipitalis) viser tydelig forbindelsen mellom bakhodebeinet og de to issebeina. Punktet de møtes i kalles lambda. Omtrent midt på bakhodebeinet sees vanligvis en utstikkende tagg (protuberantia occipitalis externa). Den tjener som feste for nakkeligamentet (ligamentum nuchae) samt noe av nakkemuskulaturen, og er individuelt utviklet.

Undersiden

Undersiden (norma basalis) domineres av bakhodebeinets store hull (foramen magnum), som markerer forbindelseskanalen mellom hjernen og ryggmargen. På hver side av dette hullet sees de to avlange leddflatene eller kondylene til nakkeleddet som forbinder hodet med den øverste halsvirvelen (atlas, C1). Også den spisse, fremstikkende griffeltaggen (processus styloideus) foran hver av øreknutene er feste for bånd og halsmuskulatur.

Bakhodebeinet forbinder seg fortil med kilebeinet, på sidene til tinningbeina. I dette området, ut til de to fremstikkende øreknutene og fortil mot kjevebeinet, er beinoverflaten svært ujevn. En rekke åpninger for nerver og blodkar sees her symmetrisk i skallebunnoverflaten. Tar man bort underkjeven, sees tannbuen i overkjeven, samt ganetaket (processus palatinus). Mellom dette og kilebeinet sees bakre neseåpning (choana). Hos menneskene er tannbuene hesteskoformet, hos apene står tannrekkene mer parallelt.

Innsiden av skallen

Innsiden av skallen er i taket forholdsvis rund og glatt, med enkelte karimpresjoner i beinsubstansen. Volumet er hos kvinner omtrent 1200 til 1500 kubikkcentimeter, hos menn som regel 100 til 200 kubikkcentimeter mer.

Bunnen av skallehulen er delt i tre «rom». I fremre skallegrop (fossa cranii anterior) ser man silbeinets gjennomhullete overside (lamina cribrosa). Her går det luktenerver fra hjernen ned til taket i nesehulen. Silbeinet er delt i to ved en oppstikkende beinkam (crista galli). I den dypere midtre skallegropen (fossa cranii media) ser vi tydelig alle de åpninger for nerver og blodkar som forbinder hjernen med resten av kroppen, øynene inklusive. Her ligger også en liten sadelformet uthulning for hypofysen i midten, den såkalte «tyrkersadelen» (sella turcica). På skrå bakover går tinningbeina, som inneholder det indre øret. Selve beinet står opp som en skarp kant, kalt tinningbeinspyramiden (pars petrosa), og danner skille mellom den midtre skallegropen og den bakre (fossa cranii posterior). På pyramidebeinets bakflate kan vi se indre øregangsåpning (porus acusticus internus), hvor hørsels- og balansenerven (nervus vestibulocochlearis, VIII) går gjennom. Bakre skallegrop er den største og dypeste av de tre gropene, og omslutter blant annet lillehjernen, samt danner forbindelsesåpningen (foramen magnum) for ryggmargen.

Hodeskallens utvikling

Fontanell
Skalle av et nyfødt barn, sett ovenfra.
Fontanell
Av .

Hodeskallens utvikling skjer på to forskjellige måter. Mens beinet i skallens basis hovedsakelig utvikler seg fra brusk (indirekte forbeining eller ossifikasjon), dannes skalletaket og ansiktsskjelettet samt underkjeven av bindevevsmembraner (direkte forbeining). Den nyfødtes hodeskalle er svært tynn, ikke stort mer enn én millimeter, og de enkelte skallebeina er bare forbundet med hverandre ved bindevevsaktige plater (fontaneller). De enkelte bein i hjerneskallen har da glatte kanter, i motsetning til de senere sømmene eller suturene. En slik skalle gir lett etter for trykk, hvilket er av stor betydning under fødselen.

Bindevevet forbeiner gradvis, slik at det i løpet av noen år er full kontakt mellom de enkelte beina i form av skallesømmer. Også disse forandrer seg. De danner etter hvert solide beinforbindelser med hverandre, slik at de er nærmest utvisket fra 60 til 70-årsalderen.

Pilsømmen forbeiner forholdsvis tidlig – deler av den allerede i 20 til 30-årsalderen – mens sømmen mellom tinningbeinet og issebeinet lukker seg svært sent. Hos personer med åpen pannesøm lukker alle suturene seg senere enn vanlig. I enkelte tilfeller kan suturene lukke seg for tidlig og dermed påvirke utviklingen av skallens fasong og gi for eksempel akrokefali eller oksykefali. Hos spedbarna er skallen forholdsvis stor i forhold til resten av kroppen, og utgjør omtrent en fjerdedel av kroppslengden, mens den hos voksne bare utgjør en åttendedel eller mindre av kroppshøyden. Skallebeinets tykkelse tiltar med alderen; hos voksne kan den være mellom to og ti millimeter, eller også mer.

Hodeskallen i kulturhistorien

Hodeskallen har siden de tidligste tider vært ansett som et symbol på menneskets kulturhistorie, men med forskjellig betydning, både historisk og geografisk. I de eldste primitive samfunn kan vi tro at en hodeskalle kunne representere den avdødes og forfedrenes kraft og visdom, og den ble følgelig oppbevart og æret som et klenodium. Fiendens skaller var troféer.

I middelalderen ble både hodeskallen og skjelettet selve symbolet på død og forgjengelighet, og ikke sjelden fremstilt i apokalyptiske dødsdans-scener som et memento mori, særlig i forbindelse med den massedød som pesten førte med seg rundt midten av 1300-årene. Under renessansen ble hodeskallen ofte avbildet som attributt for både helgener og fortidens lærde. Siden har den vært et varselssymbol og som sådan blitt avbildet både på sjørøverflagg og på apotekernes giftflasker.

På slutten av 1700-tallet oppsto pseudovitenskapen frenologi, hvor man mente å kunne «lese» de individuelle åndsegenskapene ut fra skallens form, noe som ble praktisert til langt inn i mellomkrigsårene. Dette utartet under nazitiden i Europa, hvor man ved hjelp av skallemålinger mente å kunne bedømme vedkommendes intelligensnivå. I dag er undersøkelser av hodeskaller knyttet til den bioantropologiske forskningen, der kjennskap til paleopatologi kan gi oss informasjon om tidligere tiders sykdommer, tannhelse og skadeomfang gjennom de spor dette har etterlatt på fortidens hodeskaller.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg