Store norske leksikon

hodeskallen

Hodeskaller

/Medical Archive collections at University of Liverpool. CC BY SA 2.0

Hodeskallen er hodets skjelett. Den er inndelt i hjerneskallen eller nevrokraniet (cranium cerebrale, calvaria) som omgir hjernen, og ansiktsskjelettet (cranium faciale) som er feste for den mimiske muskulaturen. Hodeskallen er bygd opp av 22 til dels parvise knokler som med unntak av underkjeven er ubevegelig forbundet med hverandre ved sømmer eller suturer. Dertil kommer seks små øreben. Ofte regnes også tungebenet (os hyoideum) til skallens knokler. Hodeskallens form kan variere.

Hjerneskallen består av skalletaket eller kalotten (calva), og skallebunnen eller basis (basis cranii). Den er hjernens benete beskyttelsesrom, og omgir dessuten sanseorganene for lukt, syn, hørsel og likevekt. De enkelte skallebena har sagtakkede benkanter som griper i hverandre og danner en spesiell form for uekte ledd kalt sømmer eller suturer. Veksten av hodeskallen utgår hovedsakelig herfra. Det buete skalletaket består av følgende ben, regnet forfra:

Bakhodebenet går helt ned til bunnen av skallen, hvor det har et stort hull (foramen magnum) der ryggmargen, hjernenerver og blodkar går gjennom.

Forbindelsen mellom issebena kalles pilsømmen (sutura sagittalis), mens sømmen mellom disse og pannebenet kalles krone- eller kranssømmen (sutura coronalis).

Sømmen mellom issebena og bakhodebena kalles bakhode- eller lambdasømmen (sutura lambdoidea), da den er formet som den greske bokstaven L (λ, lambda). På siden, nedenfor issebena, ligger de to tinningbena (ossa temporalia), som når ned til nevrokraniets bunn. Bunnen er komplisert formet og delt i de tre avsnittene fremre, midtre og bakre skallegrop, med mange hull for nerver og blodkar, og den dannes dessuten av kilebenet (os sphenoidale), samt plogbenet (vomer).

Hos større barn og voksne består skalletaket av tre lag: et ytre og et indre kompakt lag (lamina externa & interna) og et mellomliggende lag med benmarg og trabekulært ben (diploë).

Ansiktsskjelettet former og beskytter inngangene til respirasjons- og fordøyelsesorganene, det vil si nese- og munnhule. Videre beskytter det øynene og er dertil feste for den mimiske muskulaturen og for deler av tyggemuskulaturen. Ansiktsskjelettet er bygd opp av:

Forfra (norma frontalis) domineres hodeskallen av ansiktets skjelett, hvor de enkelte bena grupperer seg parvis symmetrisk rundt øyehulene (orbitae) og den pæreformete neseåpningen (apertura piriformis). Av hjerneskallen utgjør pannebenet en forholdsvis stor del. Det utvikler seg fra to benkjerner, slik at spedbarn har to halve panneben. Bena møtes i en vertikal pannesøm (sutura metopica), som vanligvis forbener eller «lukker seg» i 2–4-årsalderen, men som hos fem til ti prosent kan bestå også i voksen alder (metopisme) som en normal-anatomisk variant. Samtidig dannes det hulrom fortil i pannebenet. Det utvikler seg til en luftfylt pannebihule (sinus frontalis) som har en individuell størrelse og form, selv hos eneggete tvillinger. Bihulenes funksjon er ukjent.

Nedad danner pannebenet de variabelt fremspringende øyebrynsbuene og taket i øyehulene (orbitae). Øyehulene er traktformede og dannet av tynne benplater. Innerst er det åpninger for synsnerver, øyemuskelnerver og blodkar. Øynene er festet til veggene med muskler og bindevev, og de er dessuten omgitt av et fettpolster.

Bunnen og utsiden av øyehulene er dannet av kinnbena, mens innsiden begrenses av overkjevebena, hvor det på hver side fortil er et hull (foramen infraorbitale) til en arterie samt en ansiktsnerve (nervus infraorbitalis). Sammen med de to nesebena danner disse også den benete neseåpningen, som kan være svært individuelt formet: smale neser har smale åpninger og omvendt. Neseåpningen er delt i to ved neseskilleveggen (septum nasi). Den ytre nesen er av brusk og bindevev, bare neseryggen og neseroten er dannet av de to nesebena.

Overkjevens to ben er atskilt hele livet; hvert av dem har et hulrom, kjevebihulen (sinus maxillaris). Til den nedre delen er tennene festet til «lommer» (alveoler) i benet. Underkjeven er den største av ansiktsknoklene og dannes opprinnelig av to halvdeler som vokser sammen til ett ben før barnet er et halvt år gammelt. Også her er det et hull (foramen mentale) på hver side til ansiktsnerver og blodkar.

Fra siden (norma lateralis) får man best inntrykk av hjerneskallens form og størrelse, samt ansiktsskjelettets profil. Man ser tydelig hvordan menneskets nevrokranium ligger frem over ansiktsskjelettet, i motsetning til hos dyrene, der hjerneskallen ligger mer baktil. Primatene er spesielle i forhold til andre dyr, i og med at øynene i prinsippet sitter foran, under hjerneskallen, og er rettet fremover. Fra siden får man et godt inntrykk av pannens hvelving. Hos kvinner er den mer steilt buet, hos menn mer rett og skrånende, og med markerte øyebrynsbuer (arcus superciliaris).

I underkant av issebenet og litt utenpå dette ligger tinningbenet. Det er uregelmessig formet, dominert av en sentral halvrund benskive som normalt ikke vokser fast til issebenet. Fremover har det et kraftig utspring (processus zygomaticus), som fester seg til kinnbenet slik at de sammen danner kinnbuen (arcus zygomaticus). Baktil, nær forbindelsen til bakhodebenet, går den luftfylte øreknuten (processus mastoideus) ut som feste for blant annet den skrå halsmuskelen (musculus sternocleidomastoideus); knuten kan være svært forskjellig formet. Sentralt i tinningbenet finnes åpningen til ytre øregang (porus acusticus externus). Umiddelbart foran dette ligger kjeveleddet (articulatio temporomandibularis). Leddpannen er avlang og går på tvers, tilpasset underkjevens valseformede leddhode. Underkjevegrenen (ramus mandibulae) danner en vinkel på omtrent 110° hos voksne. Hos småbarn og hos gamle er vinkelen større. Sammen med den buede tannrekken gir den hodeskallen et «smilende» utseende.

Oversiden (norma verticalis) viser issebena avgrenset av pannebenet fortil og bakhodebenet baktil. Skjæringspunktet mellom kronesømmen og pilsømmen kalles bregma.

Baksiden (norma occipitalis) viser tydelig forbindelsen mellom bakhodebenet og de to issebena. Punktet de møtes i kalles lambda. Omtrent midt på bakhodebenet sees en utstikkende tagg (protuberantia occipitalis externa). Den tjener som feste for nakkeligamentet (ligamentum nuchae) samt noe av nakkemuskulaturen, og er individuelt utviklet.

Undersiden (norma basalis) domineres av bakhodebenets store hull (foramen magnum), som markerer forbindelseskanalen mellom hjernen og ryggmargen. På hver side av dette hullet sees de to avlange leddflatene eller kondylene til nakkeleddet som forbinder hodet med den øverste halsvirvelen (atlas, C1). Også den spisse, fremstikkende griffeltaggen (processus styloideus) foran hver av øreknutene er feste for bånd og halsmuskulatur.

Bakhodebenet forbinder seg fortil med kilebenet, på sidene til tinningbena. I dette området, ut til de to fremstikkende øreknutene og fortil mot kjevebenet, er benoverflaten svært ujevn. En rekke åpninger for nerver og blodkar sees her symmetrisk i benet. Tar man bort underkjeven, sees tannbuen i overkjeven, samt ganetaket (processus palatinus). Mellom dette og kilebenet sees bakre neseåpning (choana). Hos menneskene er tannbuene hesteskoformet, hos apene står tannrekkene mer parallelt.

Innsiden av skallen er i taket forholdsvis rund og glatt, med enkelte karimpresjoner i bensubstansen. Volumet er hos kvinner omtrent 1200–1500 cm3, hos menn 100-200 cm3 mer.

Bunnen av skallehulen er delt i tre «rom». I fremre skallegrop (fossa cranii anterior) ser man silbenets gjennomhullete overside (lamina cribrosa). Her går det luktenerver fra hjernen ned til taket i nesehulen. Silbenet er delt i to ved en oppstikkende benkam (crista galli). I den dypere midtre skallegropen (fossa cranii media) ser vi tydelig alle de åpninger for nerver og blodkar som forbinder hjernen med resten av kroppen, øynene inklusive. Her ligger også en liten sadelformet uthulning for hypofysen i midten, den såkalte «tyrkersadelen» (sella turcica). På skrå bakover går tinningbena, som inneholder det indre øret. Selve benet står opp som en skarp kant, kalt tinningbenspyramiden (pars petrosa), og danner skille mellom den midtre skallegropen og den bakre (fossa cranii posterior). På pyramidebenets bakflate kan vi se indre øregangsåpning (porus acusticus internus), hvor høre- og balansenerven går gjennom. Bakre skallegrop er den største og dypeste av de tre gropene, og omslutter blant annet lillehjernen, samt danner forbindelsesåpningen (foramen magnum) for ryggmargen.

Skalle av et nyfødt barn, sett ovenfra.

Fontanell av Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse

Hodeskallens utvikling skjer på to forskjellige måter. Mens benet i skallens basis hovedsakelig utvikler seg fra brusk (indirekte forbening eller ossifikasjon), dannes skalletaket og ansiktsskjelettet samt underkjeven av bindevevsmembraner (direkte forbening). Den nyfødtes hodeskalle er svært tynn, ikke stort mer enn en millimeter, og de enkelte skallebena er bare delvis forbundet med hverandre ved bindevevsaktige plater (fontaneller). De enkelte ben i hjerneskallen har glatte kanter, i motsetning til de senere sømmene eller suturene. En slik skalle gir lett etter for trykk, hvilket er av stor betydning for fødselen.

Bindevevet forbener gradvis, slik at det i løpet av noen år er full kontakt mellom de enkelte bena i form av skallesømmer. Også disse forandrer seg. De danner etter hvert benforbindelser med hverandre, slik at de er nærmest utvisket fra 60–70-årsalderen.

Pilsømmen forbener forholdsvis tidlig – deler av den allerede i 20-30-årsalderen – mens sømmen mellom tinningbenet og issebenet lukker seg svært sent. Hos de menneskene som har åpen pannesøm lukker alle suturene seg senere enn normalt. I enkelte tilfeller kan suturene lukke seg for tidlig og dermed påvirke utviklingen av skallens fasong og gi for eksempel akrokefali eller oksykefali. Hos spedbarna er skallen forholdsvis stor i forhold til resten av kroppen, og utgjør omtrent en fjerdedel av kroppshøyden, mens den hos voksne bare utgjør en åttendedel eller mindre av kroppshøyden. Skallebenets tykkelse tiltar med alderen, hos voksne kan den være mellom to til ti mm, eller også mer.

Hodeskallen har siden de tidligste tider vært ansett som et symbol på menneskets kulturhistorie, men med forskjellig betydning, både historisk og geografisk. I de eldste primitive samfunn kan vi tro at en hodeskalle kunne representere den avdødes og forfedrenes kraft og visdom, og den ble følgelig oppbevart og æret som et klenodium. Fiendens skaller var troféer.

I middelalderen ble både hodeskallen og skjelettet selve symbolet på død og forgjengelighet, og ikke sjelden fremstilt i apokalyptiske dødsdans-scener som et memento mori, særlig i forbindelse med den massedød som pesten førte med seg rundt midten av 1300-årene. Under renessansen ble hodeskallen ofte avbildet som attributt for både helgener og fortidens lærde. Siden har den vært et varselssymbol og som sådan blitt avbildet både på sjørøverflagg og på apotekernes giftflasker.

Ved slutten av 1700-tallet oppsto pseudovitenskapen frenologi, hvor man mente å kunne "lese" de individuelle åndsegenskapene ut fra skallens form, noe som ble praktisert til langt inn i mellomkrigsårene. Dette utartet under nazitiden i Europa, hvor man ved hjelp av skallemålinger mente å kunne bevise vedkommendes intelligensnivå. Idag er undersøkelser av hodeskaller knyttet til den bioantropologiske forskningen, der kjennskap til paleopatologi kan gi oss informasjon om tidligere tiders sykdommer, tannhelse og skadeomfang gjennom de spor dette har etterlatt på fortidens hodeskaller.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.