Hodeskallen, hodets skjelett, inndelt i hjerneskallen eller nevrokraniet (cranium cerebrale, calvaria) og ansiktsskjelettet (cranium faciale), og bygd opp av 22 til dels parvise knokler. Dertil kommer 6 små øreben. Ofte regnes også tungebenet (os hyoideum) til skallens knokler. Hodeskallens form varierer både lokalt og mellom de forskjellige menneskerasene.

Hjerneskallen består av skalletaket eller kalotten (calva), og skallebunnen eller basis (basis cranii). Den er hjernens benete beskyttelsesrom, og omgir dessuten mellomøret og det indre øre. Skallebena har sagtakkede benkanter som griper i hverandre og danner en spesiell form for ledd (sømmer eller suturer). Veksten av hodeskallen utgår hovedsakelig herfra. Det buete skalletaket består av følgende ben, regnet forfra: pannebenet (os frontale), de to issebena (ossa parietalia), og bakhodebenet (os occipitale), som går helt ned til bunnen av skallen, hvor det har et stort hull (foramen magnum) der ryggmargen, nerver og blodkar går gjennom. Forbindelsen mellom issebena kalles pilsømmen (sutura sagittalis), mens sømmen mellom disse og pannebenet kalles krone- eller kranssømmen (sutura coronalis). Sømmen mellom issebena og bakhodebena kalles bakhode- eller lambdasømmen (sutura lambdoidea), da den er formet som den greske L (λ, lambda). På siden, nedenfor issebena, ligger de to tinningbena (ossa temporalia), som når ned til nevrokraniets bunn. Denne er komplisert formet, med mange hull for nerver og blodkar, og den dannes dessuten av kilebenet (os sphenoidale) samt plogbenet (vomer).

Ansiktsskjelettet former og beskytter inngangene til respirasjons- og fordøyelsesorganene. Videre beskytter det lukte- og synsorganene, uten skarp grense mot hjerneskallen. Det er bygd opp av to tåreben (ossa lacrimalia), to neseben (ossa nasalia), de to nesemuslingene (conchae nasales), de to ganebena (ossa palatina), to kinnben (ossa zygomatica), to overkjeveben (maxillae) og underkjeven (mandibula).

Forfra (norma frontalis) domineres hodeskallen av ansiktets skjelett, hvor de enkelte bena grupperer seg parvis symmetrisk rundt øyehulene (orbitae) og neseåpningen. Av hjerneskallen utgjør pannebenet en forholdsvis stor del. Dette benet utvikler seg fra to benkjerner, slik at spedbarn har to halve panneben. Bena møtes i en pannesøm (sutura metopica), som vanligvis forbener eller «lukker seg» i 3–4-årsalderen, men som hos enkelte (5–10 %) kan bestå også i voksen alder. Samtidig dannes det hulrom fortil i pannebenet. Det utvikler seg til en luftfylt pannebihule (sinus frontalis). Bihulene i pannen er individuelt formet, neppe to er helt like. Deres funksjon er ukjent. Nedad danner pannebenet de variabelt fremspringende øyebrynsbuene og taket i øyehulene. Disse er traktformede og dannet av forholdsvis tynne benplater. Innerst er det åpninger for synsnerver, øyemuskelnerver og blodkar. Øynene er festet til veggene med muskler og bindevev, og de er dessuten omgitt av et fettpolster. Bunnen og utsiden av øyehulene er dannet av kinnbena, mens innsiden begrenses av overkjevebena, hvor det på hver side er et hull (foramen infraorbitale) til en arterie samt en nerve. Sammen med de to nesebena danner disse også den benete neseåpningen (apertura piriformis), som kan være svært individuelt formet: smale neser har smale åpninger og omvendt. Neseåpningen er delt i to ved neseskilleveggen (septum nasi). Den ytre nesen er av brusk og bindevev, bare neseryggen er dannet av de to nesebena. Overkjevens to ben er atskilt hele livet; hvert av dem har et hulrom, kjevebihulen (sinus maxillaris). Til den nedre delen er tennene festet til «lommer» (alveoler) i benet. Underkjeven er den største av ansiktsknoklene og dannes opprinnelig av to halvdeler som vokser sammen til ett ben før barnet er et halvt år gammelt. Også her er det et hull (foramen mentale) på hver side til ansiktsnerver og blodkar.

Fra siden (norma lateralis) får man best inntrykk av hjerneskallens form og størrelse, samt ansiktsskjelettets profil. Man ser tydelig hvordan menneskets nevrokranium ligger frem over ansiktsskjelettet, i motsetning til hos dyrene, der hjerneskallen ligger mer baktil. Primatene er spesielle i forhold til andre dyr, i og med at øynene i prinsippet sitter foran og er rettet fremover. Fra siden får man et godt inntrykk av pannens hvelving. Hos kvinner er den mer steilt buet, hos menn mer rett og skrånende, og med markerte øyebrynsbuer. I underkant av issebenet og litt utenpå dette ligger tinningbenet. Det er uregelmessig formet, dominert av en sentral halvrund benskive som normalt ikke vokser fast til issebenet. Fremover har det et kraftig utspring, kinnbuen (arcus zygomaticus), som fester seg til kinnbenet. Baktil, nær forbindelsen til bakhodebenet, går den luftfylte øreknuten ut som feste for bl.a. den skrå halsmuskelen; knuten kan være svært forskjellig formet. Sentralt i tinningbenet finnes åpningen til ytre øregang (porus acusticus externus). Umiddelbart foran dette er kjeveleddet. Leddpannen er avlang og går på tvers, tilpasset underkjevens valseformede leddhode. Underkjevegrenen (ramus mandibulae) danner en vinkel på ca. 120° hos voksne. Hos småbarn og hos gamle er vinkelen større. Sammen med den buede tannrekken gir den hodeskallen et «smilende» utseende.

Oversiden (norma verticalis) viser issebena avgrenset av pannebenet fortil og bakhodebenet baktil. Skjæringspunktet mellom kronesømmen og pilsømmen kalles bregma.

Baksiden (norma occipitalis) viser tydelig forbindelsen mellom bakhodebenet og de to issebena. Punktet de møtes i kalles lambda. Omtrent midt på bakhodebenet sees en utstikkende tagg (protuberantia occipitalis externa). Den tjener som feste for nakkeligamentet (ligamentum nuchae) samt noe av nakkemuskulaturen, og er individuelt utviklet.

Undersiden (norma basalis) domineres av bakhodebenets store hull (foramen magnum), som markerer forbindelseskanalen mellom hjernen og ryggmargen. På hver side av dette hullet sees de to avlange leddflatene til nakkeleddet som forbinder hodet med den øverste halsvirvelen C1. Også den spisse, fremstikkende griffeltaggen (processus styloideus) foran hver av øreknutene er feste for bånd og halsmuskulatur. Bakhodebenet forbinder seg fortil med kilebenet. På sidene, ut til de to fremstikkende øreknutene og fortil mot kjevebenet, er benoverflaten svært ujevn. En rekke åpninger for nerver og blodkar sees symmetrisk i benet. Tar man bort underkjeven, sees tannbuen i overkjeven, samt ganetaket (processus palatinus). Mellom dette og kilebenet sees bakre neseåpning. Hos menneskene er tannbuene hesteskoformet, hos apene står tannrekkene mer parallelt.

Innsiden av skallen er i taket forholdsvis rund og glatt, med enkelte karimpresjoner i bensubstansen. Volumet er hos kvinner ca. 1200–1500 cm3, hos menn ca. 100 cm3 mer. Bunnen av skallehulen er delt i tre «rom». I fremre skallegrop (fossa cranii anterior) ser man silbenets gjennomhullete overside (lamina cribrosa). Her går det luktenerver fra hjernen ned til taket i nesehulen. I den dypere midtre skallegrop (fossa cranii media) ser vi tydelig alle de åpninger for nerver og blodkar som forbinder hjernen med resten av kroppen, øynene inklusive. Her ligger også en liten sadelformet uthulning for hjernevedhenget (hypofysen) i midten, den såkalte «tyrkersadelen» (sella turcica). På skrå bakover går tinningbena, som inneholder det indre øre. Benet står opp som en skarp kant, kalt tinningbenspyramiden, og skiller den midtre skallegropen fra den bakre (fossa cranii posterior). På pyramidebenets bakflate kan vi se indre øregangsåpning (porus acusticus internus), hvor høre- og balansenerven går. Bakre skallegrop er den største og dypeste av de tre gropene, og omslutter bl.a. lillehjernen.

Hodeskallens utvikling skjer på to forskjellige måter. Mens benet i skallens basis hovedsakelig utvikler seg fra brusk (indirekte forbening), dannes skalletaket og ansiktsskjelettet samt underkjeven av bindevevsmembraner (direkte forbening). Den nyfødtes hodeskalle er svært tynn, og de enkelte skalleben er bare delvis forbundet med hverandre ved bindevevsaktige plater (se fontanell). En slik skalle gir lett etter for trykk, hvilket er av stor betydning for fødselen. Bindevevet forbener gradvis, slik at det i løpet av noen år er full kontakt mellom de enkelte bena i form av skallesømmer (suturer). Også sømmene forandrer seg. De forbener etter hvert, slik at de er nærmest utvisket i 60–70-årsalderen. Pilsømmen forbener forholdsvis tidlig, mens sømmen mellom tinningbenet og issebenet lukker seg svært sent. Hos de menneskene som har åpne pannesømmer, lukker alle suturene seg senere enn normalt. Hos spedbarna er skallen forholdsvis stor i forhold til resten av kroppen (ca. en fjerdedel), mens den hos voksne bare utgjør en åttendepart eller mindre av kroppshøyden. Skallebenet har en kompakt overflate både på innsiden og på utsiden. Mellom de kompakte lagene ligger et spongiøst benlag (diploë). Skallebenets tykkelse tiltar med alderen, hos voksne kan den være 2–10 mm.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.