Kommunehelsetjeneste, samlebetegnelse på den helsetjeneste som kommunene har ansvar for å drive etter lovgivningen. Lov om helsetjenesten i kommunene av 1982 gir de viktigste bestemmelsene for denne tjenesten. Med hjemmel i denne loven er det gitt en rekke forskrifter som utdyper lovens bestemmelser. Slike forskrifter omfatter bl.a. betalingsordninger for tilbud etter loven.

Kommunens plikter etter lov om sosiale tjenester og lov om barnevernstjenester hører ikke inn under kommunehelsetjenesten, selv om tjenestene som ytes etter disse lovene, ofte er samordnet med kommunens helsetjenester.

Kommunehelsetjenesten skal yte nødvendig helsehjelp til alle som til enhver tid oppholder seg i kommunen. Tjenestene er således ikke forbeholdt kommunens innbyggere. Kommunen skal sikre primærhelsetjenester for å løse oppgaver innen forebyggende helsearbeid, diagnostikk og behandling, medisinsk rehabilitering, pleie og omsorg samt hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner.

For å løse disse oppgavene skal kommunen sørge for allmennlegetjeneste, herunder legevakt, fysioterapitjeneste, sykepleietjeneste med helsesøstertjeneste og hjemmesykepleie, jordmortjeneste samt sykehjem eller annet tilbud om bolig med heldøgns pleie- og omsorgstjeneste. Kommunen skal dessuten samarbeide med helseforetaket for å sikre at den medisinske nødmeldetjenesten fungerer forsvarlig. Kommunens ansvar for den medisinske nødmeldetjenesten omfatter bl.a. plikt til å etablere legevaktsentral.

Kommunens ansvar innenfor forebyggende og helsefremmende ansvar omfatter helseopplysning, helsestasjonstjeneste med tilbud om forebyggende tjenester for barn under skolealder og gravide, forebyggende tjenester overfor barn og unge i grunnskole og videregående skole samt miljørettet helsevern (se også helsestasjon, skolehelsetjeneste).

Kommunen skal gjennom sin helsetjeneste ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de forhold som kan påvirke denne. Helsetjenesten skal foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak i kommunen og medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer som har ansvar for tiltak som kan ha betydning for helsetjenestens arbeid.

For å dekke behovet for allmennlegetjenester i form av fastlege til befolkningen, kan kommunen selv ansette egne leger eller inngå avtale med privatpraktiserende leger om denne tjenesten.

Kommunen kan velge om den selv vil ansette personell for å utføre de nødvendige oppgavene, eller om den vil inngå avtale med private organisasjoner eller enkeltpersoner for å yte de lovpålagte tjenestene. Bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven er ikke til hinder for at kommunen på eget initiativ organiserer andre tilbud, f.eks. innenfor ergoterapi og bedriftshelsetjeneste. Kommunen har ikke en eksplisitt lovforpliktelse til å organisere psykiatrisk sykepleie, men i de senere årene er dette etablert i henhold til opptrappingsplanen for psykisk helse.

Det er kommunestyret som er øverste ansvarlige organ for kommunehelsetjenesten. Kommunestyret delegerer i praksis det meste av det løpende arbeidet til administrasjonen. Det er formelt sett rådmannen i kommunen som forbereder og legger frem saker for de folkevalgte styringsorganene for kommunehelsetjenesten. Den interne organiseringen er det kommunen selv som bestemmer. I 1980- og 1990-årene var det ganske vanlig med en felles helse- og sosialetat i kommunene. Etter 2000 er dette mindre vanlig. Det er nå derfor ganske store variasjoner mellom ulike kommuner for hvordan helse- og sosialtjenestene er organisert.

Utvikling og drift av kommunens helse- og sosialtjenester forutsettes styrt av kommuneplanen. Noen kommuner har valgt å lage en egen helse- og sosialplan, andre har valgt å ta disse tjenestene inn som en naturlig del av en mer omfattende kommuneplan. Den nærmere detaljeringen av helse- og sosialtjenestenes omfang blir gjort ved de årlige budsjettvedtakene i kommunestyret. Finansieringen av kommunehelsetjenesten skjer dels gjennom skatter direkte til kommunen, dels gjennom rammeoverføringer og øremerkede tilskudd fra staten og dels gjennom egenbetaling fra tjenestemottakerne.

Selv om helsetjenestene og sosialtjenestene som kommunen skal yte, har sitt lovmessige grunnlag i ulike lover, forutsettes kommunen å samordne disse tjenestene der dette er faglig forsvarlig. Ikke minst gjelder dette innen eldreomsorgen. Her er det slik at selve boligtilbudet, f.eks. i et aldershjem eller en omsorgsbolig, er et sosialtjenestetiltak, mens de nødvendige sykepleietjenestene er et helsetjenestetiltak. I sykehjem er både botilbudet og sykepleien definert som helsetjeneste.

Fylkesmannen har tilsyn med kommunens sosialtjenester, og fra 1. januar 2012 overtok de ansvaret som tidligere hadde ligget under Helsetilsynet i fylket.

Kommunene kan samarbeide med hverandre eller med helseforetaket om løsningen av oppgaver innen helsetjenesten. Der det finnes hensiktsmessig, og kommunene ikke selv kommer frem til det, kan slikt samarbeid også pålegges kommunene av staten gjennom fylkesmannen.

Dersom en person mener at han eller hun ikke har fått oppfylt kravet på nødvendig helsetjeneste etter kommunehelsetjenesteloven, kan vedkommende klage til det organet som kommunestyret har utpekt. Dette kalles ofte klientutvalget og skal ha fra tre til fem medlemmer. Dersom vedkommende ikke får medhold der, kan det klages videre til Helsetilsynet i fylket, som avgjør saken med bindende virkning.

    Foreslå endring

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.