Livmor eller uterus er et muskuløst hulorgan som ligger midt i det lille bekkenet hos kvinnen, mellom urinblæren og endetarmen, og som har som funksjon å huse og ernære fosteret under graviditet. Livmoren har form som en flattrykt pære og er ca. 7–10 cm lang, 4–5 cm bred og 2–3 cm tykk hos kjønnsmodne kvinner (mindre hos småpiker og eldre kvinner). Hele organet veier 30–60 g, men under svangerskap kan det vokse og øke sin muskelmasse, slik at vekten kan komme opp i over 1 kg. Etter svangerskapet nedbygges muskulaturen, slik at livmoren reduserer sin størrelse og vekt, men den når sjelden sin opprinnelige størrelse igjen. Under klimakteriet kan livmoren bli noe mindre og fastere.

Livmoren inndeles i livmorkroppen (corpus uteri) og livmorhalsen (collum eller cervix uteri). Livmorhalsens innside kalles endocervix. In utero, i livmoren, finnes den kuppelformede toppen som kalles fundus uteri, og den nederste delen av halsen, som stikker ned i skjeden, kalles portio. Vanligvis (hos ca. 90 % av kvinnene) heller livmorkroppen fremover i forhold til skjedens akse (anteversio uteri), slik at den hviler mot urinblæren. Derved blir det et lite hulrom mellom baksiden av livmoren og fremsiden av endetarmen (excavatio rectouterina, Douglas' rom). I noen tilfeller heller livmoren bakover (retroversio uteri). Som regel danner livmorkroppen en fremoverrettet knekk i forhold til livmorhalsen; vi betegner dette som anteflexio uteri, motsatt: retroflexio uteri. Vanligvis ligger livmoren symmetrisk midt i bekkenet, men en oppfylning (f.eks. en svulst på en av eggstokkene) vil kunne forskyve den mot høyre (dextropositio uteri) eller venstre side (sinistropositio uteri). Øverst til hver side går de to egglederne ut fra fundus. Mellom disse, livmoren og bekkenveggen er utspent en frontalstilt bindevevsfold overtrukket med bukhinne (perimetrium), kalt det brede livmorbåndet (ligamentum latum). I denne krøslignende folden går også det runde livmorbåndet (ligamentum teres uteri) fra eggledermunningene i fundus og fremover mot lysken. Det bidrar til å bøye livmorkroppen fremover. På baksiden av det brede livmorbåndet ligger de to eggstokkene. Livmorens leie i bekkenet er dessuten stabilisert ved hjelp av bindevev (parametriet) mellom livmorhalsen og bekkenveggene, både bakover, fremover og til sidene (ligamentum cardinale). Livmoren understøttes dessuten av bekkenbunnens muskulatur. Dersom bindevevet og bekkenmuskulaturen blir for slappe (f.eks. på grunn av mange fødsler), kan livmoren sige ned gjennom skjeden, se livmorfremfall. Livmorveggene (myometrium) er normalt opp til et par cm tykke, oppbygd av glatt muskulatur i forskjellig fiberretning. Livmorhulen (cavitas uteri) er bred og flat, slik at bakre og fremre vegg nesten ligger an mot hverandre. De øverste hjørnene fortsetter ut gjennom egglederne. Nederst innsnevres hulrommet til en trang, rund kanal gjennom livmorhalsen (canalis cervicalis), og munner ut midt på portio. Åpningen kalles ytre mormunn (ostium uteri). Hos kvinner som ikke har født barn (nullipara), er denne åpningen liten og rund, mens den hos kvinner som har født (multipara), er og forblir tverrspaltet. På grunn av sin tilgjengelighet blir dette området anvendt til celleprøver for tidlig diagnose av visse typer livmorkreft. Da mormunnen representerer en åpen kanal mellom kroppshulen og omgivelsene, er cervikalkanalen vanligvis lukket med en slimpropp. Konsistensen til denne slimproppen varierer med menstruasjonssyklusen, idet den har minst viskositet i tiden rundt eggløsning, noe som gjør den lettere gjennomtrengelig for sædceller for befruktning. Se kjønnsorganer. Livmorhulen er innvendig kledd med slimhinne (endometrium), som i løpet av hver menstruasjonsperiode gjennomgår en rekke hormonelt styrte forandringer. Mens slimhinnen etter en menstruasjon er bare ca. 1 mm tykk, kan den før neste menstruasjon ha oppnådd en tykkelse på 7–8 mm. Se også menstruasjon.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.