Store norske leksikon

meningokokkinfeksjon

Meningokokkinfeksjon, infeksjon med meningokokker, Neisseria meningitidis. Til meldesystemet for smittsomme sykdommer (MSIS) er det de siste åra meldt 30–80 tilfeller av meningokokksykdom årlig.

Faktaboks

Uttale
meningokˈokkinfeksjon

Mennesket er reservoar for bakterien, og tonsiller og farynx (svelg) er vanligste bærersted. Mange er bærere av virulente stammer uten å bli syke. Meningokokker kan gi lokalisert og systemisk sykdom, og kan gi mange ulike sykdomsbilder. Størst betydning har systemisk sykdom, som kan ha flere former. De viktigste formene er: meningitt, septikemi (meningokokksepsis), meningitt + septikemi, og akutt benign meningokokkemi. Nesten alle tilfeller av systemisk meningokokksykdom er enkelttilfeller, men stundom ser man lokale utbrudd.

Meningitt

Meningitt forårsaket av meningokokker kalles ofte smittsom hjernehinnebetennelse, en skremmende og ikke helt adekvat betegnelse. I Norge hadde vi en epidemi med gruppe B-meningokokker som varte i ca. 25 år frem til ca. år 2000 (se meningokokkepidemi).

På verdensbasis er det ca. 500 000 tilfeller årlig med 50 000 dødsfall. Sykdommen rammer hyppigst små barn og personer i tenårene. Hjernehinnebetennelse har god prognose ved adekvat behandling, men en del får følgetilstander (se ogsåhjernehinnebetennelse).

Meningokokksepsis

Tross omfattende behandling er det betydelig mortalitet ved meningokokksepsis.

Behandling og forebygging

Meningokokkene er svært følsomme for antibiotika. Ved tilfeller av meningokokkinfeksjon gis penicillinbehandling til utvalgte kontakter. Ved infeksjoner med meningokokker gruppe-B, som fortsatt dominerer i Norge, har vi ingen effektiv vaksine å tilby kontaktene, men vaksinering er aktuelt dersom sykdom er forårsaket av en annen serogruppe.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Bakteriesykdommer

Bjørn Myrvang
Universitetet i Oslo